Jeg har lyst til å flytte med barna mine langt vekk fra barnefar, hvor usselt er det?

[Anonym bruker]

Min mann og far til barna har oppført seg særdeles egoistisk og får ting stort sett som han vil ved å manipulere mennesker og å tenke på seg selv. Det har dessverre ødelagt vårt forhold gjennom åra, og jeg vet ikke om jeg orker mer av dette.

 

Han er en god far for yngstejenta vår, men for sønnen er det annerledes. De har aldri stått hverandre nær og han har problemer med å hanskes med han fordi han alltid bare må være autoritær og noen ganger veldig kald og ufølsom. (Han sier han må være slik, fordi han skal ikke være kompisen hans!!)

 

Nå går forholdet vårt i oppløsning, mer eller mindre. Jeg vet ikke om det er noe mer å hente, tiden vil vise. Hvis jeg bryter (for det blir nok jeg som gjør det) så ønsker jeg å flytte hjem til Bergen (nå bor vi i Sverige) fordi det er der jeg har alt mitt og mine. Det blir veeeeeldig langt unna pappa'n og det er der det svir hos meg.

 

Han sa til meg her om dagen at hvis vi bare hadde hatt sønnen (på 11,5) så hadde det ikke vært så farlig om jeg dro, fordi han er stor nå (han tenkte vel at kontakten kunne være mer sporadisk) men jenta som bare er 6 år var det verre med.

 

Jeg vet ikke hva jeg gjør eller hvor dette går. I går fortalte jeg han tankene mine og han syntes det var leit. Jeg følte meg utrolig lettet i går etter å ha snakket, men i dag klarer jeg bare å tenke at dette kan jeg jo ikke gjøre...tenk om noen hadde gjort det med meg?? Men så tenker jeg også at det er ikke meg som har oppført meg som en drittsekk i flere år (ikke hver dag selvfølgelig, men i visse sammenhenger) og egentlig bedt selv om denne situasjonen!!

 

Men så tenker jeg på barna....det er jo de som teller! Men de har jo ikke godt av hverken å bo langt bort fra pappa eller med en mor som ikke trives og har det bra. Så noe negativt vil det bli uansett!!

 

Hva synes dere???

[Anonym bruker]

Huff, for en lei situasjon. Jeg kan bare svare utfra hva jeg opplevde når mamma og pappa gikk ifra hverandre og jeg må si at jeg er sjeleglad mamma tok meg med (enebarn da) og flyttet slik at hun kunne bli lykkelig. Og pappa fikk det også bedre, selv om jeg måtte reise en del med fly og det ikke ble samvær mer enn i lange helger og ferier.

 

Håper dere finner en løsning som funker for dere alle.

[Anonym bruker]

HI

Åh, så godt å høre. Jeg skjønner jo at alle historier ikke blir like, men jeg er så livredd for å skade barna mine i dette tullet. Men samtidig må jeg tenke på meg selv og hva som er best for meg. Vi bor nå langt utfor allfarvei, og her er ingen fremtid for meg, lite jobbmuligheter osv. Ingen familie til å hjelpe. Føler meg ganske alene.

 

Jeg vet at mannen min ikke vil/nekter at vi drar, han vil ikke være pappa'n som bor en halv dags reisning unna. Jeg skjønner han godt, men det er derfor jeg er i dette forholdet ennå. Fordi jeg alltid har skjønt han og hans problemer og ønsker så altfor altfor godt, og gjort han til lags hver bidige gang.

Nå er det på tide at jeg får tenke litt på meg også, men jeg er ikke så god på det, og synes veldig synd på mannen min om jeg flytter.

 

Æsj....hvorfor må jeg være så j...lig omtenksom hele tiden???

[Anonym bruker]

Slik som du beskriver mannen din tror jeg neppe barna vil lide noen nød. Hadde du tatt fra dem en flott farsfigur så hadde det vært urettferdig, men sånn han høres ut så tror jeg de bare har godt av å få han på avstand. Det finnes ikke noe verre enn en "kald" foreldre. Selv vokste jeg opp med en mor som var slik "kald" viste aldri følelser. Hadde hatt det bedre uten henne for å si det sånn.

 

Jeg hadde flyttet hvis jeg var deg.

Fedre flytter jo hele tiden uten at noen sier noe, men så fort mor gjør det så er det jo baluba.

[Anonym bruker]

HI

Ja, han har ikke det beste forholdet til sønnen, det er helt klart. Hadde det bare vært han så hadde problemet ikke vært.

 

Men han er en god far for sin datter, og viser mer nærhet og varme for henne. Og hun er yngst og det er hun han vil være lei seg for. Jeg synes noen ganger at det at han klarer å tenke slik og vise slik forskjellsbehandling (selv om han ikke sier dette rett til barna) overfor barna sine så fortjener han heller ikke at jeg blir pga ett av barna. Det er jo litt syke tanker!

[Anonym bruker]

Jeg tror din sønn vil ta mer skade av å vokse opp i dette forskjellsbehandlende mijøet, enn din datter tar skade av at dere flytter.

[Gjest ->>-]

Jeg er ingen ekspert på svensk juss, men dersom deres barnelov tilsvarer den norske har du ikke lov til å forlate landet med barna uten farens samtykke. Så den kan jo bli litt kinkig.

 

Og ja, jeg synes det lukter dritdårlig gjort å la ungen din bo med sin far i 11 år og tenke at det er greit nok, men i det forholdet ditt til denne faren begynner å knirke blir han så ille at du hevder du må beskytte ungen mot ham.

 

[Anonym bruker]

HI

10.00 Ja, det er fint at du har forstått essensen i innlegget mitt. Det er klart at forholdet har knirket i to mnd. og det er det som gjør at jeg har lyst til å dra!!! Det ligger, skal du skjønne, mer enn det bak min vurdering, og som du ser jeg skriver, så er jeg i stor tvil om hva som er best for mine barn...og meg selv.

 

Ellers kan jeg jo si at han er jo ikke en kynisk far som har nedprioritert sin sønn i 11 år!!! Vi har jo hatt mange gode stunder som familie, og han er nok glad i sønnen sin. Men pga dårlig forhold til sin egen far som er/var likedan, og det at han alltid har vært det sorte får i sin egen familie, har han vel aldri klart å utvikle noe annet forhold til sønnen sin. Og nå som han begynner å bli stor, har de ofte små konflikter seg i mellom, fordi min mann ofte tror han har rett fordi han er voksen, og setter seg ikke inn i at sønnen kanskje opplever ting annerledes enn han og har en helt annen personlighet enn han selv.

 

Uansett, takk for deres innspill. Jeg er vel ikke kommet noe lenger, men det gjør godt å få det litt ut.

[Gjest ->>-]

Ja, men det er jo nettopp problemet. Dere er i samlivskonflikt og vi får bare din versjon. Men ut fra det siste innlegget ditt høres det ikke ut som minst mulig kontakt med far nødvendigvis er det beste for barnet. Jeg ville anbefalt dere familieterapi og eventuelt kontakt med den lokale motparten til BUP.

 

Og som sagt, det er mulig flytting vil utgjøre en rent juridisk umulighet. Sjekk svensk lov her.

[Anonym bruker]

Nå skriver hun jo at faren går med på at de flytter, så da er det egentlig ikke noe problem for H.I.

Men hun sliter med samvittigheten, ikke det juridiske.

[Anonym bruker]

min mor tok meg med langt unna pappa da jeg var 9, og jeg vil ikke gjøre det mot mitt barn iallefall...så mange år med dårlig samvittighet og savn fordi en av foreldrene mine hele tiden var langt unna meg, pluss å slite til langt inn i voksen alder med å finne ut hvor jeg hørte hjemme... og det unner jeg ingen unge

[Anonym bruker]

Hi

 

Okay, jeg var ironisk i det jeg skrev. Forholdet har nok knirket lenge nok, vi vet (eller jeg...) ikke lenger om jeg er glad i han mer enn at han er en venn og vi har barn sammen. Vi har måttet gå i terapi pga av hans oppførsel (hvor han dessverre ble karakterisert som en egoist med manipulering som hovedfag - men med ett godt hjerte, som ville vel....problemet var at han ikke klarte. Var så vant til å manipulere og så aldri sin egen oppførsel som problematisk!)

 

Vi gikk i terapi i 2,5 år, da følte jeg at vi ikke kom lenger. Han kom seg betraktelig, det var dessverre for sent for meg. Jeg falt sammen og følte meg brukt, manipulert (!) og overkjørt etter altfor mange år hvor jeg har prøvd og trodd at jeg skulle redde han ut av denne onde sirkelen.

 

Juridisk sett......jeg skriver mannen min av ren vane, men vi er ikke gift. Vet ikke om det har noe å si. Tror innerst inne at mannen min ikke kommer til å nekte meg å dra, han er nok god helt på bunnen, langt innenfor det innerste - der hvor inget menneske noen gang når han (litt overdrevet, men det er slik jeg føler det nå)

 

Jeg skjønner hva du mener 10.00/10.18 men dette er virkelig en lang historie som har vart for lenge, og som går dypere enn som så. Klart, dere får bare min versjon, men vil dere virkelig høre den manipulerte historien til mannen min??? Da han begynte i terapi begynte han alene, men hun ville at jeg også skulle være der for ellers så kunne hun faktisk ikke stole på at han fortalte sannheten!

[Anonym bruker]

Noen er selvfølgelig svakere enn andre. Det er på tide å legge det der bak deg.

 

Man må se ann hver situasjon. I alle situasjoner er det faktisk ikke det beste å bli på den plassen mannen bor.

 

Selv har jeg opplevd å bli flyttet langt vekk fra min far og så han kun i ferier. Har ikke tatt noe skade av det det var bare sånn det var og jeg tilpasset meg. Der min mamma flyttet tilbake hadde vi hele familien så jeg er glad vi flyttet dit. Har aldri hatt noe problem med å føle hvor jeg hørte hjemme. Hørte hjemme hos mamma og hørte hjemme hos pappa

 

Men vi er alle forskjellige.