Å vokse opp i skyggen av et søsken

[Anonym bruker]

Lurer på om noen her har voskt opp i skyggen av enten en bror eller søster. Grunnen til at jeg lurer er at jeg har gjort det selv, og jeg mener at det har påvirket min personlighet og mitt forhold tl min familie mye. Jeg hadde et søsken som var "iddrettssjerne", og kjendis. Og gjennom hele oppveksten gikk jeg bare for "søsteren til xxxx". Noen andre som har opplevd dette, og i så fall hvordan opplevede dere dette?

[Anonym bruker]

Ikke helt det samme, men vokste opp med at søsteren min alltid ble rost opp i skyene og nærmest genierklært.

 

For vår del ble det meg det gikk bra med og som fikk god utdanning, jobb og familie, mens søsteren min aldri fullførte noen utdanning (ikke engang videregående) har gått uten jobb mesteparten av livet og bor hjemme og lever på moren min ennå i en alder av snart 40.

 

Jeg har ingen kontakt med hverken henne eller moren min nå.

[Anonym bruker]

Brødrene mine er såpass eldre enn meg, og..vel..av et annet kjønn, så følte ikke så mye på det når jeg var liten. Men når vi ble litt eldre, brødrene mine etablerte seg og fikk familier...da var det klart og tydelig hvem som sank i rangen hos foreldrene mine.

 

nå har jeg giftet meg, og nå skal mamma være bestevenninna mi. Nå er jeg god nok.... Bare venter på og bli mormor nå, så kan hun være stolt av meg også.............................................

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Min søster ble også rost opp i skyene, men ikke bare av mamma og pappa, men av alle. Jeg mener at dette er en medvirkende årsak til at jeg helt siden det gikk opp for meg hvor mye mer oppmerksomhet hun fikk enn meg, har følt at jeg ikke er "god nok". Har slitt med sosial angst siden tenårene, men har klart meg bra. Problemet er at jeg føler en veldig bitterhet mot foreldrene mine som ikke taklet dette på en bedre måte, og også mot søsteren min, siden "alt" skulle handle om henne.

 

[Anonym bruker]

Ja, dette kjenner jeg meg igjen i. Hun var alltid flinkere og bedre, og fikk masse støtte og ros. Nå har det gått bra med oss begge, mann, barn og ok jobber. Det er jeg som har gjort det best karierremessig, faktisk. Vi har det likevel slik fortsatt og jeg er veldig bevisst på det, men velger å beholde kontakten og holde en god tone for barnas del. Men det har preget meg som person, absolutt. Jeg mener jeg har blitt stille og innesluttet pga dette. Har alltid hatt vanskelig for å få venner, vanskelig for å åpne meg for nye mennesker. Men har likevel klart meg godt.

[Anonym bruker]

Ikke satt i skyggen av mine foreldre egentlig...Kanskje blitt presset litt mer enn storesøster, og med en lillebror som attpåklatt så er det "naturlig" at attpåklatten får LITT annen behandling,-er det ikke?

 

Min søster har fått mer omtanke og bekymring vist av mine foreldre. Mens når det kom til min tur, så hadde de erfaring fra min søster at det GÅR bra, så jeg fikk ikke trøsten på samme måte, mer presset for å gjennomføre..Helt ok i grunnen, jeg er blitt veldig selvstendig og trygg på meg selv, og greier meg selv. Mens min søster tyr oftere til mamma og pappa det være seg til barnepass, hjelpt til koordinering skyss av barn, jobb, andre aktiviteter osv...

 

ELlers så har begge mine søsken vært "kjent med navn" i området vi bor. Kommer fra et middels stort/lite sted, og folk har og vet alltid hvem min søster og bror er,- og med samme etternavn fortsatt, så får jeg alltid spørsmål når jeg presanterer meg,- åhhhh, er du søstera til......De har vel sine særtrekk som er lett og huske de for (utssendemessig: ikke stygge/rare nei...), og selv om jeg rager høyt over de aller fleste andre kvinner, og har hatt mine "ting", så har jeg iallefall ikke gjort eller sagt noe som har ført til særlig omtale..Og DET er i ettertid fint.. en periode i ten- og tjueårene så presanterte jeg meg som jeg er xxxxx yyyyy søster til henne yyyyy og han yyyyyy..Også visste "alle" hvor de kunne "sette meg" ihverttfall..Kjipt da, men helt greit nå)

[Anonym bruker]

Har ikke vokst opp sånn, og ingen av barna mine skal vokse opp sånn heller. Det er temmelig grovt av foreldre å gjøre sånn.

[Anonym bruker]

buuhubuhuu, barndommen min var ikke perfekt og alle andres var det. Nå lar jeg det prege hele livet mitt. Stakkars meg...

 

Det dere trenger er en real dose "shutthefuckup"terapi. Ingens liv er perfekt! Alle preges av sin barndom. Men det er lenge siden og voksne lever det livet vi selv lager oss, og fortiden er overstått...

[Anonym bruker]

OMG, 14:17, du har ikke skjønt stort du. Vet du at de første tre årene av ditt liv er de viktigste i forhold til hvor selvsikker du blir som voksen?

[Anonym bruker]

I vårt hjem er det min yngre bror som er stas og som det alltid skal være noe med.

 

Han blir dullet og overbeskyttet og har totalt andre forventninger stilt mot seg enn det jeg hadde. Det er en del år mellom oss, men vi er helsøsken.

 

Jeg vil ikke si at jeg er såret og trist, i det daglige. Men det er klart jeg skulle ønske at jeg fikk den samme støtten på alle plan, inkludert det økonomiske, som han har fått hele veien. Foreldrene mine snakker jo om hvor tøft de hadde det da jeg var mindre, og det er greit nok. Syns likevel det er spesielt når de betaler hans fulle studie uten at jeg også får noe...det er mest for rettferdighetens skyld.

 

Men men. Sånn er de. De fikk endelig en sønn og fint for dem. Jeg har alltid klart meg selv og har i alle fall blitt selvstendig av det.

 

Jeg har ikke noe nært forhold til hverken bror eller foreldre. Kun overfladisk.

De er nå på ferie fordi min bror har vært så flink å gjøre det fint på en eksamen.......jeg har hverken blitt spurt om å bli med, og har aldri hatt noen slik ferietur med dem.

 

I dag er det forsåvidt greit, men nå som jeg venter barn nr 2 er jeg helt klar på at mine barn skal behandles likt og med rettferdighet.

[Anonym bruker]

Hoss meg så har det vært han mellomste som altid har fått den oppmerksomheten som man bare drømmer om hos foreldre.. Han ble altid vist fram, blir bare snakka godt om og alt sånn siden han var den rolige og stille.. Elste broren min ble kasta ut rett før han starta på videregående siden mamma ikke orka han mere og hun ville flytte.. Jeg ble sent på institusjon når jeg var 14 for jeg var tydeligvis for vanskelig for mamma.. Hun hadde nokk med broren min som er 17 måneder eldre en meg..

 

Jeg ble aldri nevn til folk av verken mamma eller pappa. Jeg måtte arve klær av venner for mamma mente klærene mine ikke var for små når buksene gikk ikke lengere ned en til rett over ankelen og genserene var for korte i armene. Da fikk heller broren min ny bukse eller noe annet plagg..

 

Det er ikke rart jeg var frykelig deprimert når jeg vare mindre. Pappa husker ikke en gang når jeg er født og det var han som tok meg i mot under fødselen.. Han husker elste broren min sin fødselsdag og han er ikke hans unge..

 

Det er tok 19 år og en graviditet for å få litt mere oppmerksomhet av min mor..

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det motsatt.. Blitt rost og dullet med, mens søsteren min var den "vanskelige". Vondt å være vitne til og vanskelig å ta i mot denne "stygge" kjærligheten. Men flaks for meg at det var meg de favoriserte, for jeg har klart meg greit,mens min søster sliter. Syns inderlig synd i henne og familieforholdene er sterkt preget av mine foreldres tilkortkommenhet som omsorgspersoner..