hva med barna?

[Anonym bruker]

Jeg har sett endel innlegg om utroskap her inne, og jeg ser mange oppfordrer til å gå fra den andre parten (selv om personen har sagt selv hva som har skjedd)

Hva med barna da? Skal det liksom gå ut over de at mamma og pappa ikke vil jobbe med ekteskapet? Synes dere ikke det er ille for barna å måtte vokse opp med mamma her og pappa der, søster her og bror der. Kanskje en stemamma eller stepappa som ikke elsker barnet? TENK dere om! Det fines faktisk verre ting!!! Så lenge begge er innstilt på det kan ekteskapet bli så godt som nytt igjen... Vi gir altfor lett opp for tida og det går ut over ungene!!! Barna fortjener et godt hjem med mamma og pappa sammen!

Alle gjør feil, alle driter vi på draget en eller annen gang, på en eller annen måte!

Det som er skilsmissegrunn må jo være hvis den som er utro ikke er interessert lenger, evt. ikke angrer. Hvis det er vold i hjemmet eller misbruk av annen form. Det meste kan fikses - SKJERP DERE, om ikke annet så for ungene hvertfall!!!

 

Måtte bare få det ut - håper dere tenker dere litt om!

[Anonym bruker]

Er så enig! Og den der at "fylla har skylda" ikke holder og sånn.. Vel. Jeg vet at hvis jeg shotter brennevin, så har ikke jeg kontroll over mine handlinger, og kunne fort havna i en forferdelig situasjon..derfor shotter jeg såklart ikke lengre! Men...just saying. Finnes ikke tvil i hverken hjerte eller sinn, hvorfor jeg er med min mann. Så det ligger ingenting bak for å trigge det. Vet også at min mann KAN være så uheldig, hvis han blir full nok, at han kan gjøre ting uten å tenke seg om. Hadde han tulla med noe i fylla, er det såklart noe helt annet enn om han hadde gjort det i edru tilstand!! Men jeg VET også at det er meg han vil ha og meg han vil leve med.

 

Så for å gjøre det enkelt for oss selv og forholdet, så drar vi ikke ut uten hverandre, med mindre det er rene gutte/jentefester og ingen bytur. Litt gammeldagse i tankegangen, kanskje, men det er jo ingen tvil om at skilsmissestatistikken og folks nyoppdagede "jeg har rett på mitt eget liv" tankegang, henger sammen.

[Anonym bruker]

Er så enig, så enig. Det er så uansvarlig i forhold til barna, og det er toppen av egoisme.

[Anonym bruker]

Ja, barna fortjener et godt hjem, men det fortjener også gode rollemodeller og foreldre som er trygge på selv og dermed kan gi dem det beste. For noen er utroskap det ultimate sviket, de blir brutt ned av det og klarer aldri å stole på partneren igjen. Det blir gjerne mye krangling, man klarer ikke få til et sexliv igjen, klarer ikke stole på partneren osv, blir ulykkelig, hissig osv ved å fortsette å hele tiden måtte omgås svikeren. Er da det til det beste for barna? Å se at foreldrene ikke har det godt sammen, høre dem krangle, se hvordan den ene trekker seg unna en hver fysisk berøring fra partneren...?

 

Eller i tilfeller der f.eks mannen oppfører seg egosentrisk og hun må ta alt hjemme, alt med barn osv. Hva slags rollemodeller er det da? Guttene lærer at det er ok å behandle kvinner som dørmatter, jenter lærer at menn værsågod kan få overkjøre dem om de vil, for det er deres oppgave og sørge for alt. Er det til det beste for barna?

[Anonym bruker]

Man vet ikke om man fungerer før man har prøvd. Man må prøve! Det er bare det HI ber om.

 

Mange blir kasta på dør og kaster på dør, før de engang har tenkt tanken å prøve terapi eller andre midler for og fungere sammen igjen.

 

Hva med å lære barna at problemer er til for å takles? Da vil barna lære empati, respekt og konfliktløsing, isteden for å rømme og unngå konflikter.

 

Grer ikke alle over med en kam, men som jeg sa. Alt man ber om er at man prøver!! Alle klarer å presse seg litt ekstra for barnas skyld?

[Anonym bruker]

Ååå, er så glad at det er noen som ser det på samme måte, og jeg mener ikke å si at utroskap er helt greit på noen måte. Selvfølgelig er det ikke det, men skulle det skje så mener jeg man må prøve å få det til å funke!

Det finnes også ting som jeg synes er like ille som utroskap. Her har økonomien vært et stort problem f.eks. Eller det vil si, pengene har vi.. men har vært mange år med økonomisk rot fra mannens side. Det er på vei til å bli bedre nå og fikk heldigvis ikke alvorlige konsekvenser (sånn videre i livet) og det må jeg si kan være like tøft som utroskap (ja, har vært gjennom det også)

Men vi gir ikke opp, og har det faktisk veldig godt. Og det har barna våre også Det kommer bedre dager vet dere!!!

Vil bare legge til at ekteskap er også en jobb (tror ikke mange egentlig skjønner det) men kan absolutt være en flott jobb og noen ganger verdens verste!

 

Tenk så kjedelig å måtte sitte alene (evt sammen med en ny partner) å se på barna å vite at det er bare du som synes de er såå flinke/skjønne/smarte osv. Bare du som elsker de sååå høyt og bare du som som setter de først av alt. (Bortsett fra muligens eksen som ikke er der)

Det er en stor glede å få oppleve disse nydelige barna sammen. Er ingen som elsker dem som vi gjør sammen. Vi vinner verden føles det som, for vi har alltid hverandre <3

 

 

hi

[Anonym bruker]

signerer anonym 11.53

 

Akkurat det jeg mener!!!

 

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg er så uenig i det dere skriver, så jeg må bare si min mening.

 

Jeg har selv vokst opp med foreldre, der pappa var utro. Et j.... spetakkel hver gang det ble oppdaget (for det gjentok seg), og i flere uker etterpå. Men de skilte seg ikke for de hadde nok en oppfatning om at det kom til å bli veldig ille oss barna. Sannheten er at jeg gikk rundt og håpte på at mamma skulle pakke sakene sine og ta oss med vekk fra all kranglingen, men hun gjorde det dessverre aldri. Selvsalgt hadde de gode perioder i forholdet sitt også, men jeg merket på mamma at hun var "annerledes" hver gang pappa skulle på fest e.l, og det gjorde meg fryktelig utrygg.

[Anonym bruker]

er jo forskjell på å tilgi samme feilen igjen og igjen, og det å tilgi en gang.. Hadde mannen vært utro gang på gang hadde ting stilt seg litt anderledes - også i forhold til barna!

 

hi

[Anonym bruker]

Det er mange situasjoner man kan lære barna om at problemer kan løses, dette er ikke nødvendigvis ett av de bedre områdene. Jeg vet med meg selv at akkurat utroskap ville jeg ikke tålt. Mye annet, men ikke utroskap, og vet mannen har det likedan. Vi har faktisk snakket om det, hvordan vi tror vi ville reagert, og vi tenker helt likt her. Så har jeg en venninne som mente det var overkommelig. Ikke gøy så klart, men overkommelig. Så om mannen mot formodning skulle kommet hjem og bekjent utroskap, så ville jeg ikke prøvd i det hele tatt nettopp fordi jeg kjenner meg selv og forholdet vårt så godt at jg vet det ikke ville fungert. Da er det like greit for alle parter å bryte med en gang mener jeg. Det er nok flere som tenker slik også, jeg er neppe unik.

 

Jeg er også en som selv har vokst opp som skilsmissebarn, og jeg er evig takknemlig for at mamma hadde vett nok til å forlate pappa. Jeg er veldig glad hun ikke prøvde og prøvde, men gikk og skapte et godt liv for meg uten ham i det daglige. De samarbeidet fint, ingen sa noensinne et stygt ord om hverandre og jeg vokste opp som et trygt og glad barn. Selvsagt er det nok mest optimalt at foreldre holder sammen så lenge kjærligheten er der, og viljen, men jeg tror slett ikke det alltid er til barnas beste å gjennomgå at foreldre prøver og prøver og krangler og krangler og holder ut kun for barna.

 

Anonym 11:48

[Anonym bruker]

enig enig enig! Skjønner heller ikke hvorfor det er så mye skilsmisse ute å går. Bagateller som: jeg elsker deg ikke lenger og sånn! Tenker de ikke på barna? Man må jobbe med forholdet for å holde gnisten litt oppe.

[Anonym bruker]

Jeg er enig at folk burde prøve å jobbe med saken, men det betyr ikke nødvendigvis at barna har det bedre med foreldrene sammen etter noe sånt. Det kommer vel ann på situasjonen og paret.

 

Min far var utro mot mamma en gang over en lengere periode mens hun gikk hjemme med meg og var gravid med brodern. De valgte å jobbe seg igjennom det for oss, men det tok nesten knekken på mamma. Jeg tror dette var det største sviket hun kunne oppleve fra min far, og hun slet en del psykisk pga. av det. Mye krangling var det over flere år var det også.

Jeg er veldig glad i dem begge, men helt ærlig har jeg mange ganger under oppveksten ment at det kanskje hadde vært best om de hadde skilt seg. Det er vondt å være barn og se foreldrene slite så mye.