Det går sakte men sikkert opp for meg at mannen min faktisk har...

[Anonym bruker]

manipulert meg i mange år for å oppnå det han ønsker i livet (ang. bosted, karriere m.m.), latt meg tro (?) at slik skulle VI få det veldig fint....for så å drite i alt som er viktig for meg, hva og hvor jeg vil hen i livet, mine drømmer osv. Og jeg har jammen gått fem på (!) og trodd på han.

 

Nå går det opp for meg at han har fått det han vil, mens jeg har måttet slite meg til for å få mine ønsker (som selvfølgelig har kommet i annen rekke) oppfylt.

 

Har kommet til det punktet nå hvor jeg ikke stoler på han lenger, ikke tror på det han sier ang. framtida fordi han ofte kommer hjem med storslåtte planer om ditt og datt og alt handler om hvordan han skal ordne vårt liv til det bedre. Men ingenting blir noe av. Klart, jeg tror ikke han kan utrette mirakler, men f.eks. har vi lyst til å kjøpe hus og han snakker om at idag har han snakket og fått kontakter her og der som skal hjelpe oss. Men i lengden ser jeg at det blir med lovordene.

 

En annen ting er at (egentlig en filleting, men det er prinsippet) han forteller at han skal f.eks. til en kompis som inviterte han fordi han trenger hjelp med noe som mannen min skal hjelpe han med en kveld. I dag sjekket jeg mailen hans og der fant jeg mailer med denne kompisen og det kom tydelig fram at det var mannen min som hadde planlagt dette besøket, de skulle treffes for å treffes og ikke noe annet.

 

I tillegg har jeg skjønt at han HATER mitt hjemsted og min familie, har ingenting til overs for det stedet og interesserer seg ingenting for min bakgrunn, kultur, familie osv.

 

Det er vanskelig å skulle fortsette å elske en slik person....jeg klarer bare ikke å akseptere. Og er egentlig kjempesinna på meg selv for å ha gått i "baret". Jeg burde ha visst bedre.

 

Han har vært manipulerende og egoistisk, vi har gått lenge i parterapi pga han og selv om han er blitt bedre de siste 6 mnd så klarer jeg ikke å se annet enn at det kun er et spill fra hans side, kun for at jeg ikke skal dra fra han.

 

Er det jeg som er dum....vanskelig...naiv??? Eller...

 

 

[Anonym bruker]

Les over det du selv skriver..

 

Er DU dum, vanskelig og naiv?

 

Nei..Men hvis du ikke bryter ut av dette forholdet nå som du vet hans sanne seg, så er du rimelig dum..

[Anonym bruker]

Det tar tid å forstå at man blir manipulert. Det høres ikke ut som om dere har et forhold med gjensidid respekt slik du forklarer situasjonen, og hvis dere har vært i terapi så har dere jo virkelig prøvd. Det virker som om du egentlig er på vei bort fra forholdet men trenger litt bekreftelse fra andre på valget ditt, kan det stemme? Hvis det er slik som du sier så trenger du nok å få han litt på avstand og ta kontroll over ditt eget liv.

[Anonym bruker]

Hi

Ja, jeg er nok det da. Du vet, det er helt utrolig. Jeg har holdt ut så lenge i dette forholdet at jeg ikke lenger klarer å se klart. Det er nok derfor jeg skriver inn her.

 

Det verste er nok at vi i terapi fikk ut veldig mye, og terapeuten tok mannen min gang på gang i å manipulere henne for å frigjøre seg selv fra evt. skyld i problemene våre. Hun sa selv at hun måtte bruke alt hun hadde av midler for å ikke la han manipulere henne (hun er psykiater!!!) og det sier jo litt. Men det jeg synes slår meg i ettertid er hvordan mannen min snudde rundt på hælen og de siste månedene nikket han ja til det meste og var enig med henne. Roet seg på hjemmefronten også. Hun mente han var "frisk" (tidligere hadde hun karakterisert han som narsissist og manipulator) og så bare det positive i han. Mens jeg ikke helt trodde på dette og forsøkte igjen å snakke om hvordan jeg ikke klarte å tro på han, stole på han osv....det førte til at hun lurte på om det ikke var også jeg som "manipulerte" i denne situasjonen (!). Det fikk meg jo til å tro at kanskje det var/er jeg som er gal, og ikke klarer å oppføre meg nå. Og ikke han?

 

Jeg tror nesten jeg er blitt helt ødelagt av dette, og innerst inne ønsker jeg meg bare ut. Men jeg tenker på barna våre og det at jeg må starte helt fra scratch igjen. Har ikke jobbet på mange år, eier ikke penger eller noe og familien min bor langt unna. Kan ta med meg ungene å dra, men det betyr at jeg fjerner dem fra faren.

 

Siden han egentlig oppfører seg nå (selv om jeg vet at tankene hans kanskje finnes ennå), føler jeg ikke at jeg har lov til å dra.

[Anonym bruker]

Du er naiv, fordi du ønsker å tro på mannen din. Men det er sånne feller man plutselig kan finne seg selv fanget i.

Nå når du ser det, må du ta et bevisst valg og selv bestemme veien videre.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Huffda, dette hørtes jo riktig ille ut!!

Det kan ikke være at du er gravid og hormonell og kanskje ting føles mye verre enn de egentlig er?

 

Hvis han kun føler hat mot alt du er og kommer fra, da syns jeg det er rart at han er så glad i deg at han er redd for å miste deg og villig til å gå i terapi til og med.. Ofte er det jo slik at man misliker det som truer en.. kan det være noe med din bakgrunn han føler seg truet av?

 

Nå er det ofte slik at vi prioriterer oss selv høyest, så på en måte kan jeg forstå at han har satt sine behov og drømmer foran dine, spesiellt hvis du tror du bare skulle trenge å nevne dine drømmer og så skal han sørge for at de oppfylles. Nå tror jeg kvinner generellt er mye snillere mot mennene sine enn hva mennene er mot oss. I begynnelsen av mitt forhold tenkte jeg alltid 50:50 av våre behov, og ofte lot jeg hans ønsker komme først. Etterhvert merket jeg at mannen gledelig lot sine behov komme først hvis jeg lot ham men aldri viste han seg spandabel andre veien, så da har jeg rett og slett måtte lære meg å kreve mitt og ikke vise generøsitet andre veien. Derimot synes han jo også at det er fullt og helt på sin plass med 50:50 hvis jeg krever dette. Så mitt råd er for deg å følge opp dine ønsker og planer og passe på at du blir ivaretatt over tid.

 

Jeg syns du selv kan ta litt større ansvar for at ting du vil skal skje skjer. Det er ikke bare bare å kjøpe et hus for eksempel, og jeg tror det vil være direkte dumt av deg å lemne noe slikt til mannen din uten at du selv tar del i prosessen, spesiellt hvis du ikke stoler 100% på han. Jeg ville i hvertfall aldri gi fra meg alt ansvaret- hva hvis han gjør noe dumt og kaster bort begges penger? Skal du kun skylde på han da? Det er jo like mye din skyld som overlater ansvaret til han! Så da kan du like godt ta del i prosjektet og del i skylden om det skulle gå galt, to hoder tenker som oftest bedre enn ett!

 

Sorry hvis jeg høres slem ut, men hvis det plutselig nå gikk opp for deg at du ikke har blitt ivaretatt slik du ønsker så forundrer det ikke meg at det slett ikke hadde gått opp for han enda- det betyr ikke at han er slem eller en dårlig partner! Sier ikke han nødvendigvis er bra heller, men slik jeg forstår ditt innlegg så hadde jeg nok tatt i et tak selv isteden for å skylde på mannen.. lykke til!

[Anonym bruker]

HI

Jeg føler meg bare så veldig usikker, til tross for alt som har vært. Mannen min skjønner ikke hvorfor og synes det er jeg som oppfører meg dårlig (for vi har det ikke bra for tiden) og mener at han nå har skjønt og ikke skal oppføre seg slik mer.

 

Han gjør ikke noen store greier lenger, det skal han ha. Det blir mest småting (sånn som kompisen), men det viser jo at han fremdeles fungerer slik. Og det at jeg har det så utrolig vondt pga av alt han har gjort, at jeg sliter her vi bor fordi jeg isolerer meg mer og mer - har nesten ingen venner, mens mannen er i full jobb, ute med kollegaer, og har et bra liv - det gjør han absolutt ingenting med. Han sier bare at han kan ikke få venner for meg. Det må jeg klare selv (greit nok). Men ikke en eneste gang har han foreslått og invitere noen hjem hit på middag, hjelper meg ikke i mitt slit med ensomhet....jeg tror noen ganger at han kun tenker på seg selv og vet ikke hvordan han skal hjelpe andre.

 

Jeg tror dere har rett. Jeg er nok ute etter bekreftelser på at jeg kan dra. Likevel føles det ut som om jeg sitter fast i dette forholdet, og at det faktisk er jeg selv som holder meg fast!!

[Anonym bruker]

Første anonym igjen..

 

Du befinner deg i en meget spesiell situasjon, men heldigvis vet du nå hva du omgir deg med..

Det blir nå opp til DEG å bestemme om han skal få lov til og manipuliere deg enda mer, lure deg, og spille på psyken din.

 

Vil du det?

 

Selvsagt VIL du ikke det. Jeg skjønner også at du, som alle andre, ønsker og håper av hele ditt hjerte at det ikke var slik i det hele tatt, og at det bare er du som tar feil. Men nå når selve terapeuten sier at han er manipulerende, så må du for all del ikke skyve dette under matta..

 

Det er vanskelig å gå, og det skal det være også. Dere har jo et liv sammen, og barn sammen.

Du "tar" ikke barna fra han ved å flytte, og ved å bryte ut av forholdet.

Han får ikke se barna like ofte som før, men det er slik det er i MANGE hjem i Norge. Det er ikke for det beste at barn skal bo sammen med begge foreldre, fordi mor har dårlig samvittighet..

 

Når du en dag (jeg bhåper det blir snart) klarer å si til mannen din at nok er nok, og at du bryter ut, så håper jeg at du klarer å stå ved det valget. Og at du ikke lar han bryte deg enda mer ned, og ikke klarer å få deg til å føle feilaktig dårlig samvittighet. Jeg håper også at du ikke lar han manipulere deg til å bli.

 

Det er veldig skummelt og skulle starte på nytt "alene". Man er aldri alene. Har du ikke familie, venner som du kan støtte deg til?

 

Og ikke tenk på penger, og at du ikke kommer til å klare deg alene...

Tenk deg det å smelle i trynet hans at du faktisk klarer deg alene, og ikke er avhengig av hans manipulerende vesen lenger?

 

Inni deg finnes den styrken du trenger. La ikke mannen din få av den mer, men bruk den på deg selv og barna. Barna dine fortjener en mor som er lykkelig og ikke minst sterk og selvstendig. Og du fortjener et liv som et enkelt individ, og ikke en som er styrt av mannen sin..

 

Lykke til! Jo fortere, jo bedre. Dette klarer du utmerket godt. Det lyser jo igjennom innleggene dine hvos sterk, gjennomtenkt og omsorgsfull du er.

[Anonym bruker]

HI

Kjenner meg igjen i det du sier. Jeg har nok gitt og gitt og ventet på å få noe igjen. Men jeg har krevd også, ting som har vært viktige for meg. Som min familie, som bor langt unna og som jeg savner, det har vært viktig å se de innimellom. Men der har jeg hver gang måttet kjempe en kamp. Og det er slitsomt.

Jeg ser det slik: vi bor hos han, han har fått jobben han ville ha osv, - jeg trenger familien min og dette lovte han før vi flyttet at skulle gå greit - men neida, 3 mnd etter flytting var ikke dette greit lenger.

Den manipuleringen er vond og vanskelig å takle, særlig i ettertid.

 

Jeg legger ikke ansvaret for huskjøp på han, men han lover så mye og det blir vanskelig å tro på han etter hvert. Men dette i seg selv, uten den bakgrunnen vi har, er sikkert lettere og akseptere. Alt henger jo sammen.

 

Takk for ditt svar uansett. Jeg ser hva du mener, men det stikker dypere enn som så.

[Anonym bruker]

Takk for dine varmende ord. Jeg tror på deg....og så tror jeg ikke på deg. Jeg vet dog hvor jeg er på vei, men jeg er ikke sterk nok ennå. Dessverre bor jeg ikke i Norge lenger, og nei, jeg har ingen familie her, ingen å støtte meg på.

 

De få bekjentskapene jeg har, vet jeg ikke hvor jeg har i en slik situasjon. Men det er klart jeg har familien min med meg, selv om de er langt borte.

 

Jeg skal jobbe med saken, og kommer til å spare på disse innleggene jeg har fått her og nå. Håper jeg en dag i nær fremtid kommer meg videre i denne situasjonen.

 

Takk igjen!

[Anonym bruker]

Så mannen din er utenlandsk og du har flyttet til utlandet med han men jobber ikke og er hjemme med barna? Huff og huff.. (det høres litt ut som min fremtidsplan- og egentlig er det en grusomt dårlig plan hvis ikke alt går på skinner!). Har du en reservekonto med penger eller er alt felles?

 

Skjønner at du savner familien. Går det an at du+ barna kan reise hjem og være sammen med familien i lengre perioder av gangen, f.eks 2x 1mnd per år? Vil han si nei til det? Hva er det han har i mot familien og hjemstedet ditt?

 

Jeg tenker, i motsetning til mange over her, at å bryte ut av et forhold med barn bør unngås hvis det bare er mulig å komme gjennom problemene. Ingen forhold er alltid rosenrød. Men selvfølgelig skal man ikke bli hvis man er rent ulykkelig i forholdet, det gagner jo ingen!

[Anonym bruker]

Hi

Det er jo ikke likt for alle, og vi hadde store problemer før vi flyttet. Det var vel en av grunnene til at vi dro - at han ikke likte seg, isolerte seg, gjorde lite for å integrere seg osv. Og da jeg er sjenert av natur, vanskelig for å integrere meg selv (men jeg jobber utrolig mye med saken....bare ikke så lett når man ikke er i jobb, og kun treffer folk i litt løse smnhenger, som ved følging til skole, i parken osv.). Han gjorde ikke noe for å trives, snakket kun om å flytte hjem hele tiden....og til slutt ga jeg etter, selv om jeg visste at jeg ødela mine foreldre ved å dra.

 

Grunnen til at vi bodde i Norge var at jeg hadde dratt fra han, fordi han drev med noe som grenset til psykisk terror) men han maste seg etter og jeg syntes synd på han. (dumme meg)

 

Vi hadde en gedigen buffer, men alt gikk med til å etablere oss her, da han hadde lav lønn i starten og vi brukte penger til å klare oss.

 

Jeg er jo hjemme i ferier, men det jeg savner mest av alt er å føle meg uavhengig. I tillegg til at han har oppført seg slik han har gjort, er jeg hundre prosent økonomisk avhengig av han og da han også kommenterer fra tid til annen hvor mye penger jeg bruker på mat (vi har hevet budsjettet fra usle 5000 på fem personer, til 7500 i mnd) og jeg har ingen penger til meg selv, bruker sjelden penger på meg, må alltid spørre han osv. Det er å gå femti år tilbake i tiden, og det gjør i tillegg litt med selvtilliten.

 

Angrer noe sinnsykt på at jeg dro, med liten sjans til å dra tilbake. Noen ganger tenker jeg....hvorfor kan ikke jeg flytte tilbake, og så kan han flytte etter og klare seg deretter. Hvorfor skal alltid jeg ofre meg??? Hadde jeg vært min venninne så hadde jeg visst godt hva slags råd jeg hadde gitt meg selv....men lettere sagt enn gjort!