Dere damer som er i mot 50/50 (da snakker vi ikke spedbarn), hadde...

[Anonym bruker]

dere ville latt far ha hovedomsorgen? Hvis det er slik at 50/50 er ugunstig for barna (noe jeg ikke motstrider), og man setter hovedfokuset på barna, kunne dere ha satt egen egoisme til siden? Det er jo slettes ikke gitt at mor er beste omsorgsperson for barna, spesielt ikke der mor og far har bodd sammen og delt omsorgen de første årene.

 

Fedre som krever mer enn vanlig samvær blir ofte sett på som egoister. De setter sine behov foran barnas. Hvis det er slik at barna bør ha ett hjem som deres primærhjem, bør vel langt flere fedre få lov til å ta seg av sine barn i hverdagen.

 

Mødre som kjemper med nebb og klør mot far, kjemper de for seg selv eller barna? Mindre mor og mer far burde jo for mange være like gunstig som mer mor og mindre far...

[Anonym bruker]

tror ikke at de som kjemper mot barnas egen far har nok selvinnsikt til å se at kanskje barna faktisk har det bedre med far...

 

SITAT:"Fedre som krever mer enn vanlig samvær blir ofte sett på som egoister. De setter sine behov foran barnas."

 

Gjør de det?jeg trodde en far som vil ha mer enn vanlig samvær med sine egne barn nettopp IKKE var egoist?

vil det si at om en far som vil ha hovedomsorg for egne barn er egoist,mens en mor som vil ha hovedomsorg for egne barn bare er selvoppofrende og en god mor?

da taper jo far bestandig i en slik setting;egoist om han VIL ha barna,dårlig fra/tøffel om han IKKE VIL ha barna...

 

verden er jammen meg ikke enkel til tider...

[Anonym bruker]

Det er sikkert like mange svar på det som det er tilfeller. Men jeg vet om tilfeller der mor og far deler 50/50 fordi ingen av dem egentlig orker eller har tid til å ha ungen sin på heltid, og DET er ugunstig for ungen det. Da burde man virkelig latt være å få barn!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror 50/50 kan fungere om man bor i umiddelbar nærhet, barna er relativt store og man sammarbeider flott og kan delta på ting sammen.

 

jeg aner ikke, men jeg håper at om jeg en dag får barn som er pappajenter eller gutter og vi skilles, at jeg da klarer og putte mine egene følelser til siden og være samværsmor. men jeg kan ikke love det, men jeg håper

[Anonym bruker]

Nei det ville jeg ikke. For min del er det ikke snakk om egoisme men om hva som er best for barna. De fleste barn har et nærmere bånd til sin mor og har større behov for å ha mor i hverdagen. Noe som blant annet kommer av den tradisjonelle arbeidsdelingen som har vært gjennom tidene og som også preger veldig mange hjem i dag, med dobbeltarbeidende mødre.

Jeg vil også påstå å si at mor-barn forholdet har noe unikt og sterkt over seg som er vanskelig å erstatte.

 

Meningen min om dette er nok litt preget av personlige forhold. Da jeg selv har vokst opp hos min far og bar på et stort savn hele barndommen. Selv om min far var snill og vi hadde det fint, så var morskjærligheten i hverdagen et ufattelig savn.

[Anonym bruker]

Når jeg tenker på forholdet il mine foreldre er jeg helt klart my nærere min mor, den omsorgen hun gav og gir er av en helt annen sort, enn omsorgen min far gav. Min far er som hun over her sa om sin, både snill og flink. Men det er ikke mor. Dette båndet som er mellom mor og barn er noe mer fullstendig, enn det som er mellom far og barn.

 

Om jeg og han skulle gått fra hverandre så ser jeg ingen grunn til at han skulle hatt 50% av omsorgen eller mer. Jeg gir en større del av omsorgen i dag, er litt seint å begynne å ule om å ville ha mer omsorg når man skilles, når man har hatt flere år hjemme uten å engang yte halvparten.

 

[Anonym bruker]

Er båndet mellom mor og barn nødvendigvis sterkere? Barna mine har en særdeles involvert far. Jeg vet med sikkerhet at mine barn ville få det like bra med han, selv om jeg anser meg selv som en god og trygg mor.

 

Selv er jeg oppvokst hos mor, og til motsetning til deg har jeg savnet en farsfigur i hverdagen.

 

Jeg mener ikke at fedre som ønsker mer samvær med barna er egoister, uten tanke på det beste for barna, men jeg tror at både mor og far styres av sitt behov til å være sammen med barnet. De færreste er villige til å utsette seg selv for smerte og sorg.

[Anonym bruker]

Hvorfor yter mennene under halvparten i dag?

 

De ønsker ikke? De må bære større økonomisk byrde og jobber mer? Er det noe som man har blitt enige om?

 

Er far den som har lagt føringen her, eller er mor med å styre denne skjevfordelingen?

[Anonym bruker]

Jeg er i mot 50 50 fordi jeg tror det er viktig for alle mennesker å ha sin lille hule.

 

Tror at jeg skulle klart å legge egoet mitt til side, hvis det ville vært bedre for lille stump å bo hos Papaen sin (hvis vi nå skulle bli skilt en gang), men det er nok mer aktuelt jo eldre barna er... Nar de er under skolealder har jeg til gode å se forhold der jeg mener at det er bedre at barna bor hos far. (Men det finnes sikkert)

[Anonym bruker]

Om far her var en oppgående pappa som kunne og ville ta seg av barna så hadde jeg heller git han 60% en at vi hadde 50/50 da jeg mener det ikke er bra for barna å ha 50/50 ihvertfall ikke i ung alder.

Men at han hadde hovedomsorgen måtte bety at han er like god som meg eller bedre i omsorgsrollen.

 

Det ville bli veldig trist for min del men jeg setter barna mine først, men nå er det sånn at far ikke har samvær fordi han ikke vil/gidder så den problemstillingen er ikke akktuell her

[Anonym bruker]

ja, dersom han hadde hatt omsorgsevne, så.

 

Men her er det ikke det store temaet, da far ikke har interesse av sine barn.....

[Anonym bruker]

Jeg er mot 50/50 fordi jeg mener at man da fokuserer på de voksne og ikke barna. Jeg kunne aldri tenke meg å bo en uke her og en uke der selv, og kan ikke tro at det er bra for barn heller. Gjennom jobb har jeg møtt mange barn med magevondter hver uke, når de skulle skifte hjem. Dersom barnet bor en plass og foreldrene flytter ut annen hver uke, så tenker man på barnas beste. Men jeg vet ingen som har løst situasjonen på den måten. nettopp fordi ingen vil bo en uke her og en uke der.

 

jeg hadde ikke gått med på at barnet mitt skulle bo hos far og besøkt meg. Grunnen til det er at min mann ofte gir uttrykk for at han synes det er slitsomt med barnet, at han trenger mer frihet, trenger å dyrke seg selv mer osv. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal vokse opp å føle at hun er i veien.

[Anonym bruker]

Jeg og bf var på familievernkontoret med en diskusjon om 50/50. Han ville ha det, jeg var i mot. Damen der mente etter to timer med oss at 50/50 absolutt ikke ville være gunstig enda vi bor ganske nærme, og hun mente at datteren min burde få bli hos meg. Nå skal det sies at det ble fortalt ting om bf der som fikk henne til å hoppe på stolen sin, så han hadde nok ikke passet som noen fulltidspappa nei. Jeg vurderer faktisk å prøve å få ham helt vekk siden datteren min har begynt å si hun ikke vil dit fordi morgenene er ensomme, da han ikke står opp og er sammen med henne.

 

Har både egoistiske og ikke egoistiske grunner for å ville unngå 50/50, og vet ikke hvem av de som veier tyngst, selv om jeg liker å tro at det er henne jeg tenker på da