Toåringen min er så sint! Hva skal jeg gjøre for å hjelpe ham?

[Gjest]

Har en gutt på 2 år som har hatt en ganske tøff start på livet. Han har en lang sykdomshistorie bak seg, og er fremdeles under utredning for blant annet epilepsi og mageproblemer. Han er en utrolig skjønn, omtenksom og smart gutt, veldig "for seg", tidlig ute språklig og får med seg det aller meste. Han er høflig, kan gi komplimenter og oppfører seg veldig fint når vi er borte. Samtidig har han et kraftig temperament, er utrolig viljesterk og utholdende. Han gir seg ikke hvis han først har bestemt seg for noe, og hjemme kan han være en utfordring til tider.

 

Pappaen hans og jeg gikk fra hverandre da han var under året. Vi har hatt en god del konflikter oss imellom, men jeg prøver å skjerme gutten min fra dette så langt dette er mulig. Han har ham ca 10 netter i måneden. Jeg har fått ny samboer, og gutten min fikk en lillebror i vår. Dette har gått overraskende bra og han er stort sett veldig snill med babyen. Samboeren min har han kjent siden han var 10 mnd gammel (vi kjente hverandre i 1,5 år før vi ble sammen.) Gutten min er veldig glad i samboeren min, prater mye om ham, og samboeren min behandler ham som sin egen. Hans familie gjør det samme.

 

Problemet er at gutten min slår så mye. Dette er særlig ille når han ikke er i form, eller rett etter han kommer hjem etter samvær med pappaen sin. Det er mest meg, min mor og samboeren min det går utover, men også til tider babyen. Han kan også klore, klype og av og til bite. Dette kan komme helt ut av det blå, eller i sammenheng med grensesetting. Jeg har prøvd å forklare ham at det gjør vondt når han slår, at den som blir slått blir lei seg, jeg har oppmuntret til kosing istedet, fjernet ham fra situasjonen, prøvd å avlede med andre ting, prøvd å heve stemmen og snakke strengt til ham. Vi har prøvd time-out, på samme måte som de gjør i barnehagen (sitte på en stol), og vi har prøvd fjerning av leker. Vi er konsekvente og stort sett rolige, men det ser ikke ut til å hjelpe. Fjerning av leker fører ofte til at han slår på nytt for så å si at jeg kan ta lekene, og sitting på stolen fører ofte til at han bare vil bli sittende når han er ferdig. Altså funker ikke straffene sånn de er tenkt, for han bruker dem på en måte mot meg igjen.

 

Føler meg ganske rådvill nå, og er bekymret for hvordan det skal gå dersom dette fortsetter. Jeg trodde tidligere det bare var en periode, men han har holdt på i godt over et år nå. Jeg skjønner jo at det må være noe som får ham til å være så sint, men samtidig har det ikke blitt verre etter at han ble storebror. Jeg føler han at overgangen fra å være hos far til å komme hjem har blitt vanskeligere den siste tiden, men dette har tidligere sett ut til å gå veldig bra..

 

Jeg vil så veldig gjerne takle dette på en god måte, og prøver veldig hardt å forstå hva som foregår i den lille kroppen, men merker at tålmodigheten holder på å gå slutt. Idag fikk jeg et slag rett i øyet, og det var langt ifra godt. Jeg skal ha en samtale med ped.lederen i barnehagen snart, så tenkte å ta det opp der, men er det noe annet jeg kan gjøre? Noen som har hatt samme problemstilling, og som kan komme med noen gode tips?

 

Hadde vært fint å fått tilbakemeldinger fra noen utenfra, som kanskje kan ha noen tanker om hvordan vi skal få bukt med dette..

[FanteGuri]

Hvis gutten slår dere eller babyen, så tror jeg det kan være lurt å overse ham til han kommer å ber om unnskyldning.

Når han slår ville jeg sagt klart og tydelig; "Nei, det er ikke lov å slå, det gjør vondt, nå må du be om unnskyldning", så ville jeg gått bort til babyen og tatt opp den og trøstet den.

Hvis han da reagerer med å legge seg ned å gråte, så la ham gråte til han finner ut at han må be om unnskyldning for å få noe mer oppmerksomhet av deg/ dere. Når han ber om unnskyldning/ er god mot babyen, så si at nå var han flink!

 

 

[♡ A & E ♡]

Jeg har ikke så veldig mye erfaring med slåing men jeg kan tenke meg at det hadde vært godt for gutten din å få ut litt energi, at det kan gjøre at han får ut noe av det han har i seg. At dere bruker aktivitet som forebygging men også hvis dere havner i en ond sirkel en dag, at dere tar turen ut og løper litt av dere.

Jeg synes at ordentlig slåing (da tenker jeg ikke på litt knuffing eller dytting, det prøver jeg å overse) må slås ned på og vises at det ikke er akseptabelt. Jeg synes dere gjør fint i å ta det rolig men med alvorlig stemme, være konsekvent, avlede etc. En toåring trenger jo ofte å høre ting om og om igjen før det til slutt blir en endring.

Når du da forteller 2 årigen din at det ikke er lov å slå så kan du jo prøve å komme med alternativer for han, måter han kan få ut sinnet sitt på? Skrike i en pute, løpe, hoppe etc. Nå sier jeg ikke at man skal forvente at en 2 åring løper inn på rommet og skriker i puta når han blir sint men det kan være godt for han å vite at du ikke nekter han å være sinna og at det fins måter å få ut sinnet på som ikke innebærer slåing.

Det er jo også lurt å snakke med barnehagen, som du skriver, slik at dere kanskje kan finne samme metode/samme konsekvens dersom han slår, slik at han ser at dette er konsekvensen uansett.

Masse lykke til

[Bubba75]

Ut fra innlegget ditt, så er det mye som har skjedd rundt ham i hans korte liv. Han har vært mye syk, mamma og pappa bor ikke sammen (selv om han ikke husker noe annet, så kan det være vanskelig å forholde seg til to steder å bo), du har fått ny samboer og han har blitt storebror. Det er mye!! Selv om han er glad i både babyen og din nye samboer, så er det mye i løpet av kort tid. Du skriver at han også er språklig tidlig ute, og for seg. Det er heller ikke udelt positivt. Han er to år og liten, og han må få lov til å være det. Et sted må frustrasjon få komme ut, og han er ikke stor nok til å få det ut på andre og mer konstruktive måter.

 

Jeg har ei jente på drøye to år. Hun er også veldig sta og viljesterk, og får jevnlig skikkelige sinneannfall. Hun er også språklig langt fremme, men ikke akkurat der at hun verbalt kan fortelle om komplekse følelser.

 

Kan du ikke høre om du kan få en time på helsestasjonen? Eller om de kan tipse om bøker, kurs eller lignende som kan gi deg noen redskaper til å takle det med. Har du et greit samarbeid med barnefar? Sett dere ned og finn noen felles ting dere gjør og sier når dere forbereder sønnen deres på at han snart skal til far/mor, slik at det blir mest mulig forutsigbart for han.

 

Lykke til!

[arachnia]

Jeg ville kontaktet PPT eller Familievernkontoret. Ikke fordi gutten har unormal oppførsel, for det har han jo ikke. Men rett og slett for å be om råd og veiledning. Og kanskje også be guttens far om å eventuelt være med.

Familievernkontoret er jo et gratistilbud, for familier som har det litt vanskelig. Og det er jo tydelig at gutten synes det er mye som er så vanskelig at han utrykker det med sinne.

Helsestasjonen kan sikkert også komme med råd og veiledning.

 

En annen grunn til at jeg syns du skal gjøre dette, er fordi dersom gutten videreutvikler denne oppførselen kan det etterhvert bli vanskelig for han å knytte seg til andre, og han kan ha vanskelig for å få venner. For eksempel i barnehage eller skole. Sinne blir ofte missforstått av de rundt!

 

Jeg har forresten vokst opp med noen i nær familie som hadde samme "problemet". Han fikk hjelp alt for sent, spørr du meg.

 

Mener ikke å overdrive problemet ditt. Poenget mitt er at det finnes ulike tilbud for foreldre og barn, som er der for å bli benyttet. Det er en grunn til at folk i f.eks PPT, barnehage og skole har lang utdannelse: For å kunne støtte og hjelpe både barn og foreldre i oppdragelse.

Jeg ville ikke nølt med å be om hjelp om jeg var i din situasjon...

 

Uansett tror jeg nok at det kommer til å gå flott med gutten din, selv om han har det ekstra vanskelig nå.

Lykke til

 

 

[arachnia]

Jeg ville kontaktet PPT eller Familievernkontoret. Ikke fordi gutten har unormal oppførsel, for det har han jo ikke. Men rett og slett for å be om råd og veiledning. Og kanskje også be guttens far om å eventuelt være med.

Familievernkontoret er jo et gratistilbud, for familier som har det litt vanskelig. Og det er jo tydelig at gutten synes det er mye som er så vanskelig at han utrykker det med sinne.

Helsestasjonen kan sikkert også komme med råd og veiledning.

 

En annen grunn til at jeg syns du skal gjøre dette, er fordi dersom gutten videreutvikler denne oppførselen kan det etterhvert bli vanskelig for han å knytte seg til andre, og han kan ha vanskelig for å få venner. For eksempel i barnehage eller skole. Sinne blir ofte missforstått av de rundt!

 

Jeg har forresten vokst opp med noen i nær familie som hadde samme "problemet". Han fikk hjelp alt for sent, spørr du meg.

 

Mener ikke å overdrive problemet ditt. Poenget mitt er at det finnes ulike tilbud for foreldre og barn, som er der for å bli benyttet. Det er en grunn til at folk i f.eks PPT, barnehage og skole har lang utdannelse: For å kunne støtte og hjelpe både barn og foreldre i oppdragelse.

Jeg ville ikke nølt med å be om hjelp om jeg var i din situasjon...

 

Uansett tror jeg nok at det kommer til å gå flott med gutten din, selv om han har det ekstra vanskelig nå.

Lykke til

 

 

[arachnia]

Jeg ville kontaktet PPT eller Familievernkontoret. Ikke fordi gutten har unormal oppførsel, for det har han jo ikke. Men rett og slett for å be om råd og veiledning. Og kanskje også be guttens far om å eventuelt være med.

Familievernkontoret er jo et gratistilbud, for familier som har det litt vanskelig. Og det er jo tydelig at gutten synes det er mye som er så vanskelig at han utrykker det med sinne.

Helsestasjonen kan sikkert også komme med råd og veiledning.

 

En annen grunn til at jeg syns du skal gjøre dette, er fordi dersom gutten videreutvikler denne oppførselen kan det etterhvert bli vanskelig for han å knytte seg til andre, og han kan ha vanskelig for å få venner. For eksempel i barnehage eller skole. Sinne blir ofte missforstått av de rundt!

 

Jeg har forresten vokst opp med noen i nær familie som hadde samme "problemet". Han fikk hjelp alt for sent, spørr du meg.

 

Mener ikke å overdrive problemet ditt. Poenget mitt er at det finnes ulike tilbud for foreldre og barn, som er der for å bli benyttet. Det er en grunn til at folk i f.eks PPT, barnehage og skole har lang utdannelse: For å kunne støtte og hjelpe både barn og foreldre i oppdragelse.

Jeg ville ikke nølt med å be om hjelp om jeg var i din situasjon...

 

Uansett tror jeg nok at det kommer til å gå flott med gutten din, selv om han har det ekstra vanskelig nå.

Lykke til

 

[-trollemor-]

høres ut som gutten din er frustrert over at mamma og pappa ikke er sammen, og sjalu på lille som kom til verden for kort tide siden.

Tror du skal snakke med han, han forstår mer enn du aner.

Han virker som en oppegående gutt og med forståelsesfulle og balanserte foreldre.

 

[Gjest]

Tusen takk for fine svar, alle sammen!

 

Jeg tenker jeg først og fremst snakker med barnehagen på samtalen, og hører om de har noen tips, og så skal jeg vurdere videre om jeg tar kontakt med helsestasjonen eller familievernkontoret. Hadde vært greit å få noen råd til hvordan vi best mulig skal takle det, jeg ser jo at han ikke har det noe godt inni seg når han er sånn.

 

Vi har som en av dere foreslår hatt hell med å f.eks gå ut de gangene det har hengt seg litt opp. Da har det gått over. Jeg forklarer til ham at han har rett til å være sint, at alle har lov til å bli lei seg eller sinte, og at han har lov til å ikke ville ting. Men at det samtidig er sånn at man noen ganger må gjøre ting man ikke har lyst til, og at man skal bruke stemmen istedetfor å slå. Vi har prøvd å si at han må si unnskyld dersom han slår, men nå bruker han det mest for å slippe unna straff, og så går det 2 minutter (maks) før det skjer igjen.

 

Han er som sagt en smart, liten gutt, og som en av dere nevner er ikke det alltid bare positivt. Jeg tror han kanskje får med seg og tenker mer enn det alderen klarer å utrykke. Da blir det vel litt sånn at han finner andre måter å få ut frustrasjonen på. Det jeg tenker mye på er om dette er noe vi virkelig bør ta tak i nå når han er såpass liten, slik at det ikke eskalerer og blir verre, eller om det rett og slett er noe som etterhvert blåser over.

 

Jeg er også selvfølgelig klar over at han har vært gjennom mye i løpet av livet sitt, og at mye av grunnen til sinnet kan ligge der. Jeg kunne derfor ønske jeg kunne hjelpe ham med å få ut frustrasjonen på en god måte, og være en trygg og konsekvent mamma.