Lite arbeidserfaring og dårlig selvtillit..langt

[Anonym bruker]

Selv om jeg nærmer meg 30 med stormskritt, har jeg dessverre lite arbeidserfaring av diverse grunner..

 

Dette har mange kompliserte årsaker, som sykdom, mye psykiske problemer, mobbing gjennom mange år som har ført til veldig lavt selvbilde, sosial angst, ressurssvake foreldre som aldri "pushet" meg, jeg ble blant annet sosialklient allerede mens jeg gikk på videregående da foreldrene mine allerede var i dette systemet, ble rett og slett "tvunget" til å gå dit av dem.. mamma har en alvorlig psykisk lidelse og har aldri jobbet en dag i sitt liv.

 

Til tross for dette har jeg klart å fullført videregående med gode karakterer, har studiekompetanse og har også tatt en kortere utdannelse innen kontor etter dette. Av en eller annen merkelig grunn har jeg alltid vært skoleflink. (har aldri blitt pushet til å ta skolegang hjemmefra, fikk aldri skryt når jeg hadde 5 i nesten alle fag..). Men jeg har også hatt lange perioder hvor jeg har gjort "ingenting", bare vært veldig nedfor og isolert meg hjemme.

 

Fikk flere barn ganske tett i midten av 20-årene, og klarte deretter ikke å ta steget å prøve og få meg jobb. Hadde mye angst og orket ikke sosial kontakt. 2 år hjemme ble til godt over 4! Føler heldigvis jeg mestrer morsrollen godt, har veloppdragne og flotte barn.. Prøvde etterhvert å få meg jobb, men jeg virket så utrolig nervøs at jeg ikke klarte å få en skarve kioskjobb en gang. Den kontorutdannelsen hjalp ikke stort da jeg ikke holdt meg oppdatert ved å være utenfor arbeidslivet så lenge.

 

Nå holder jeg på å ta høyskoleutdannelse, tro det eller ei, og jeg trives faktisk bra og føler jeg mestrer dette, men tenk om ingen vil ansette meg når jeg er ferdig?! Vil jo være over 30 og fersk i arbeidslivet! Går en praktisk utdannelse, så vi har veldig mye praksis under studiet heldigvis da.

 

Sliter også med negative tanker, sammenligner meg med andre, føler meg lite verdt siden jeg har falt utenfor arbeidslivet. De fleste på min alder har jo jobbet i mange år og mye av samtalene i pausene dreier seg jo om sånt prat. Tar ting andre sier til meg personlig, feks hvis noen snakker om snyltere, sosialklienter, folk som ikke "gidder" jobbe osv. Kan ofte gå hjem med en vond klump i magen pga ting noen sa i et ubetenksomt øyeblikk.

 

Skulle bare ønske jeg var som alle andre!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det verste er egentlig det at jeg føler jeg ikke har noen å identifisere meg med, noen som er i samme situasjon.

[Anonym bruker]

Dytt.. er det noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner meg delvis igjen! Jeg har hatt mange sommerjobber og har en del utdannelse, men jeg har ikke arbeidserfaring utover sommerjobber/helgejobber, og dette ligger langt tilbake i tid. Jeg fikk også flere barn tett, en av dem er funksjonshemmet, så har trengt ekstremt mye oppfølging og ekstra omsorg i forhold til vanlige barn. Jeg har også vært deprimert, og har ikke akkurat hatt sosial angst, men depresjonen har ført til at jeg ikke har hatt overskudd til å være sammen med andre mennesker, ikke har orket å ha andre innpå meg eller følt at jeg har noe å bidra med. Jeg er også student nå, er omtrent på samme alder som deg, og er spent på om jeg kommer til å få jobb...

 

Jeg er også skoleflink, men kommer i motsetning til deg, fra et ressurssterkt hjem, men foreldrene mine har støttet meg lite, fordi de har hatt mer enn nok med seg selv. Sosialstønad har jeg i motsetning til deg, aldri mottatt.

 

Min tanke er at når jeg er ferdigutdannet, så skal jeg prøve å få meg kortere/lengre vikariater på de stedene jeg har hatt praksis under utdannelsen, der de kjenner meg og synes at jeg har gjort en god jobb (for det vet jeg de synes!). Tenker at jeg da etter hvert vil kunne bruke dem som en referanse å søke jobber andre steder... Jeg håper og tror dette vil gå bra!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det føles så ensomt å ha sånne tanker så det hjelper å skrive her inne.. Venninnene mine har jo jobbet i årevis allerede, og jeg lurer ofte på hva de tenker om meg innerst inne. Ingen av dem har en sånn bakgrunn som jeg har heller.

 

Tror sosial angst og depresjon henger mye sammen, jeg har nemlig lite sosial angst i gode perioder men mye i dårlige perioder.. så kanskje det egentlig bare er et symptom på depresjonen..

 

HI

[Anonym bruker]

Er også litt redd for at de som jobber ved siden av studiene vil stille sterkere når de skal søke jobb etterpå. Men det er jo en "jobb" i seg selv å ha småbarn og passe på også? Skal jo ha tid til barna også. Er fulltidsstudent med litt reisevei og det er også et stort pensum å lese.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har ikke samme bakgrunn som deg i det hele tatt, men ville bare si noe om å være 30 og ha lite arbeidserfaring... selv er jeg over 30 og har bare 3 års arbeidserfaring. Har inntrykk av at jeg ikke er så alene om dette, da mange i dag velger å reise/ta friår/studere ganske lenge, og så går årene og man kommer seg ikke i skikkelig jobb før man er nesten 30 - ville bare si at jeg ikke tror du trenger å se på det som et stort minus at du har lite arbeidserfaring. Det er ikke så uvanlig.

 

Du har jo en historie som er unik, og jeg synes du er sterk som har kommet deg gjennom alt du har og er målbevisst. Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Tusen takk fo det:)

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, de som har jobb ved siden av studiene vil sikkert stille sterkere. Selv har jeg overhodet ingen mulighet til å jobbe ved siden av studiene, fordi det er krevende nok å ha et funksjonshemmet barn ved siden av studiene... På den annen side kan man kanskje tenke at vi som har konsentrert oss om studiene istedenfor å jobbe i tillegg har tatt studiene mer alvorlig, har jobbet mer med studiene?

 

Ei jeg vet om tar to fulltidsstudier samtidig (to helt forskjellige). Jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde vært arbeidsgiver, ville jeg ikke ansatt henne... Tenker at hun tar ikke det ene studiet alvorlig nok når hun kjører på med et fulltidsstudium til samtidig. Hun kan umulig studere like mye som meg...

 

Hilsen meg som skrev det første svaret...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat startet i min første "riktige" jobb, fra før har jeg bare hatt noen få fritidsjobber. Dette har vært pga. først lang utdanning og så flere år hjemme med barn.

 

Siste år gikk jeg et år på PPU (pedagogikk), og nå jobber jeg som lærer på vgs og trives utrolig bra Og det gikk veldig greit å få jobb selv uten lang erfaring, jeg skrev 4 ansøkninger, hadde 3 intervjuer og fikk 1,5 jobb (sa bare ja til en jobb da.)

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar, føler meg bedre allerede av å lese svarene deres:)

 

HI