Har noen hatt det slik som meg? Trenger hjelp...

[Anonym bruker]

Har nå vært altfor lenge hjemme i barselpermisjon. Gutten på 15 mnd er begynt i barnehage og det er på tide for meg å begynne i jobb igjen. Jeg måtte søke nye jobber siden den jobben jeg haddde før permisjon var et vikariat som nå er gått ut.

 

 

Før jeg fant ut at jeg var gravid slet jeg med depresjon. Fikk prøve Cipralex tabletter, men det gikk ikke lang tid før jeg måtte slutte med dem pga graviditeten. I hele svangerskapet var jeg nok i en slags lykkerus, for jeg hadde ikke antydning til depresjon i det hele tatt. Dette var et etterlengta barn og både jeg og samboer gleda oss masse.

 

Så ble gutten født og etterhvert begynte depresjonen å melde seg igjen. Hvertfall tror jeg at det er depresjon...enkelte dager er alt topp, livet er herligt og jeg har energi til alt og alle, mens neste dag kan være så tung at jeg omtrent ikke orker å stå opp, alt er bare galt og jeg gråter for ingenting.

Slik har dagene mine vært i over et år nå...det er veldig slitsomt. Har vært hos min nye lege hele fem ganger, nettopp for å prate om depresjonen, men hver gang feiger jeg ut og tør ikke prate om det likevel. Nå er dette blitt så flaut syns jeg at jeg ikke tør bestille flere legetimer for hver gang har jeg kommet med latterlige problemer som f.eks at jeg er redd for ondartet føflekk, vondt i ryggen (som jeg egentlig ikke har) osv osv...Jeg tør rett og slett ikke prate med legen om depresjonen for jeg synes det er pinlig.

Men dette sliter utrolig på både meg og forholdet til meg og samboeren. Jeg er begynt som ringevikar i barnehage,men det er ikke mye jeg jobber, rett og slett fordi jeg ikke orker. Jeg har verken energi eller humør til det...helst vil jeg bare sove meg vekk fra alt. Jeg er virkelig syk...

Imorgen skal jeg jobbe igjen, da har jeg fått et langt oppdrag i barnehage, men jeg gruer meg halvt ihjel...for jeg fungerer jo omtrent ikke hjemme, hvordan skal jeg da fungere i jobb?

Dessuten har jeg i løpet av permisjonen pådratt meg sosial angst...jeg er langt fra slik jeg var før permisjonen, da likte jeg å prate med folk. Nå gruer jeg meg til å å gå ut blant folk, og det verste jeg vet er å gå i butikken.

 

Jeg trenger seriøst hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt det som det du beskriver, men jeg forstår at du trenger hjelp. Du kan skrive et brev til legen noe alla dette du har skrevet her, og send det til han samtidig som du bestiller time. Da er han forberedt før du kommer, og legen begynner samtalen istedet for at du trenger å begynne å fortelle historien din. Og han vet nok hva du trenger bare du får utrykt hva du føler og forteller hvordan du har det. Det høres jo helt forferdelig ut. Og jeg ønsker deg alt godt. Du MÅ søke hjelp før alt bare blir ennå mørkere!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det akkurat som deg. Separasjonsangst, kalte psykologen det. Det at du har vært bra i permisjonen kan være fordi du har visst at du skal være hjemme å bare kose deg med babyen. Nå som du skal begynne å jobbe setter hjernen seg litt på bakbeina. Den vil ikke forlate det trygge hjemme og stritter i mot. Da finner den på alle mulige slags "unnskyldninger", sånn som f.eks det med føflekkene. Den viser at den er engstelig, men ikke hva den egentlig er engstelig for. Skal ikke påstå at du har det samme som meg, men det hørtes veldig likt ut. Jeg måtte oppsøke psykolog og gå på cipralex. Da følte jeg meg bedre, men jeg måtte også slutte på dem pga nytt svangerskap. Nå føler jeg meg helt fin, men jeg vet det er fordi jeg nå skal ha permisjon igjen og da slapper hodet av. Men jeg vet problemet vil dukke opp igjen innen permisjonen er over, så jeg har økt antall psykologtimer sånn at jeg skal være klar når jeg skal begynne å jobbe igjen. Og det er ikke fordi jeg er arbeidssky, for jeg er glad i jobben og kollegaene mine. Tror det innerst inne bunner i at jeg har flyttet fokus etter jeg fikk barn. Jeg klarer ikke glede meg over å være borte fra barna i 9 timer hver dag, selv om jeg gjør det for å kunne forsørge dem. Det ble så ille for meg at legen trodde jeg hadde en hjertefeil, fordi jeg innimellom kunne kjenne hvert hjerteslag i brystet og har hvilepuls på over 100, det var visst pga angsten.

 

Håper du kan få en henvisning til psykolog, sånn at du får hjelp!! Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Allier deg med mannen din! Få han til å ringe legen og fortelle hva som egentlig er problemet ditt. Så får du deg en time og forteller hvordan du har det! Dette er ikke flaut, det at du tror det er ett av symptomene på at du er i ubalanse.