Barnebidrag. Tenkt situasjon for illustrering.

[Anonym bruker]

To kvinner Anne og Berit har begge to barn hver på henholdsvis 5 og 10 år. Både Anne og Berit sine barn er annehver helg hos sin far, og hver onsdag.

 

Anne mottar 3000,- i bidrag og Berit mottar 6000,- i bidrag. Begge har bidrag fastsatt gjennom nav. Anne greier seg fint økonomisk, og Berit har råd til alt mulig, der får ungene både Reima dress og daffedress.

 

Jeg mener at barnebidraget burde være en fastsatt sum, på si 2000,- per måned. Og om Berit sin eks ønsker å bruke mer penger på barna sine, enn hva NAV fastsetter står han selvfølgelig fritt til det. Og at han da kan velge om han ønsker å bruke desse pengene på egne soverom til barna hos seg selv, ferieturer med barna hos seg selv, utstyr som sykler og ski ol hos seg selv.

 

Om far til Berit ikke er enig i Berit sine prioriteringer kan han prioritere overskuddsbidraget selv. Kanskje han ønsker at hans bidrag ikke skal gå til merkeklær og "luksus", men mer fornuftig utstyr. Han har tross alt ikke så fryktelig mye igjen til å ta dem med på fjellet for mor har allerede svidd av hans bidrag på ting hun mener er viktige.

 

En kan lett se for seg en bidragsmottaker som får råd til sydenreiser og mye lettere økonomisk situasjon ikke bare for barna, men også for seg selv, fordi bidraget hun mottar er veldig høyt. Vi får jo da en inndirekte forsørging av mor. Det kan man ikke komme bort fra.

[Anonym bruker]

Siden bidrag regnes ut etter både mor og fars inntekt holder ikke eksemplet ditt mål.

[Anonym bruker]

Enig med den over her som påpeker at bidraget varierer etter hovedomsorgspersonens inntekt.

 

I tillegg kommer bidraget an på barnas alder og utgifter til barnehage og SFO.

 

Begge foreldrene har samme ansvar for å forsørge felles barn også etter samlivsbrudd, både når barna er hos bostedsforelder, og hos samværsforelder. Foreldrene bidrar etter evne, dvs forholdsmessig etter inntekt.

 

Bidraget skal dekke mat, klær, barnepass etc. Samværsforelder skal holde barnet med mat og klær hos seg, og bidra økonomisk til forsørgelsen av barnet når barnet er hos hovedomsorgspersonen også.

 

Skiutstyr, konfirmasjon og andre større engangsutgifter kan foreldrene avtale å spleise på. Skiutstyr er vel mest fornuftlig at barnet tar med seg mellom foreldrene.

 

Jeg vet ikke om HI har barn selv, men det koster faktisk mye å forsørge barn, og man skal leve veldig spartansk dersom man skal tjene på å ha hovedomsorg for barn.

 

NAV bruker en statlig forbruksnorm som grunnlag for beregning av underholdskostnad for barn. Jeg tror jeg bruker ganske mye mer enn statens grunnsats på mitt barn.

 

Jeg synes ikke skiutstyr er viktigere enn varm vinterdress, og jeg ville hatt beg frabedt om stemor til barnet mitt skulle lagt seg opp i hvordan jeg prioriterer i mitt hjem eller hvilken vinterdress jeg velger til mitt barn.

 

Stemødre må akseptere at mannen har barn fra før, og at han derfor har økonomiske forpliktelser som er utenfor stemors område.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du skriver : Foreldrene bidrar etter evne, dvs forholdsmessig etter inntekt.

 

Det er jo nettopp problemet. At man skal bidra forholdsmessig etter evne, uten å ha medbestemmelsesrett om prioriteringene bidragsmottaker gjør.

 

Det problemet skriver du fint lite om. Du sier bare at stemødre skal akseptere det. Hva med fedre skal de også bare akseptere det? Skal bidragsyter bare akseptere at bidragsmottaker "sløser" vekke pengene bidragsbetaler yter forholdsmessig etter evne, særlig om bidragsbetaleren sin evne er mye høyere enn bidragsmottakeren.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja, når foreldrene ikke bor sammen bestemmer de ikke over hverandres pengebruk lenger. Bidraget bestemmes av størrelsen på inntektene til foreldrene. Om man velger å bruke pengene på huslån, bil, ferie, ting til ny partner, varme klær til barna, leker og whatever er opp til den enkelte forelder å bestemme.

 

Ikke alle ville vært enige i at ski er viktigere enn Reimadress, og dette kan ikke en ny stemor bestemme over barnets mor. Jeg feks bryr meg mye om at barnet mitt skal være varm og tørr i barnehagen, og dyre ski til bruk 4 ganger i vintersesongen synes jeg er uviktig. Jeg er smart, og jeg har så stor inntekt at bidraget fra far betyr null niks for barnet mitt.

 

Man har bestemmelsesrett og plikt over egen pengebruk på ting til og aktiviteter med barna og annet i husholdningen som må til for å skape et godt hjem for barna. Hvis far vil kjøpe ski til barnet, eller andre ting han synes er viktig, må han gjøre det, men plikten til å bidra til å forsørge barnet med klær, at, leker, barnehage/SFO og annet, er den samme. På samme måte bestemmer mor hvordan hun vil disponere midlene til barnet.

 

Hvis en stemor vil skape en god relasjon til barnet, så legger hun seg ikke borti hva mor kjøper til barnet, og hun stiller ikke far i en klemmeposisjon mellom seg selv og barnets mor. En god stemor velger sine kamper med omhu. Det kommer viktigere ting å være opptatt av enn at mor velger annet til barnet sitt en hva du synes er viktig.

 

 

[Anonym bruker]

Om man vil ha seg frabedt innblanding fra far (eller stemor) som dere heller sier, da er det veldig viktig at man ikke kommer og ber om ekstra til alt mulig.

Så lenge man ikke har råd til å betale sin del av de tingene barna trenger, og til stadighet må be om ekstra, da bør man tåle innblanding.

Da blir det jo et spørsmål om prioriteringer på vegne av barna som begge foreldre skal være involverte i.

 

Men så lenge man ikke "feil" prioritere er det jo ikke et problem. Jeg tror nok de ferreste stemødre ser på barnebidraget som usakelig, men det er nok mange som opplever at hans økonomiske forpliktelser ikke bare skal dekke bidrag og samvær, men også gjøre opp for "mors" feilprioriteringer. Ikke bare i forhold til hva hun bruker på barna, men også på seg selv.

 

Min mann har en eks som av og til ikke har penger til mat og strøm, og viktige ting når man har barn, og må låne, ha forskudd på bidrag, sender med barnas klesvask fordi hun ikke har vaskemsin etc. Men råd til alt mulig "tull" det har hun. Men ny skolejakke til sønnen har hun ikke.

 

Da tror jeg nok de ferreste hadde latt ting passere gjentatte ganger. Når prioriteringene er helt hinsides all fornuft, og det tilslutt er eksen som plukker opp regninga, for om ikke lider barna, eller om ikke får ikke barna det særlig godt. Tror nok det er mange mødre som utnytter den situasjonen.

Og det er det vel ikke så vanskelig å forestille seg at mange kvinner kan tenke at de ikke trenger å bruke egne penger på barna, for far betaler jo for dem så uansett, så mor velger heller å bruke mer penger på seg selv. Er det vanskelig å se for seg?

[Anonym bruker]

Satsene for underholdskostadene er satt for å kunne dekke primære behov på et nøkternt budsjett. Hvilke primære behov mener du barnet skal måtte gi avkall på for at far skal ha mer ski og sykler i boden sin til barnet kommer på besøk?

 

Kanskje du bare rett og slett burde sette deg mer inn i hvordan systemet virker før du kommer med endringsforslag, for dette her ble bare flaut.

[Anonym bruker]

Og PS: Det er ikke noe som heter "overskuddsbidrag".

[Anonym bruker]

Ville du gjort dette her i forhold til dine egne barn også? Ville du tatt de pengene som var tiltenkt å kjøpe mat til dem en mnd og brukt dem på en sykkel i stedet? "Vi har ikke mer penger til å kjøpe mat til deg før neste mnd, men sykkelen var vel fin?"

 

I så fall er det min mening at enhver forelder som ikke evner å sette barnas primære behov fremfor andre ting, verken kan eller bør få prioritere penger på deres vegne.

 

Dersom bidragsmottaker har overskudd etter at han/hun har bidratt med sin andel av underholdskostnaden, så er det vel ikke urimelig at han/hun bruker det som han/hun vil. Ikke flater dere selv med at det er dere som sørger for det overskuddet! Dere har da samme mulighet for å opparbeidet det overskuddet selv også.

[Anonym bruker]

Men hvis bidragspliktige har samvær, så HAR han jo en andel av underholdskostaden som han disponerer på barnets vegne. Det heter samværsfradrag. Dette skal dere bruke til å dekke barnets behov når det er hos dere.

[Anonym bruker]

Akkurat ) Hvordan hadde det stilt seg om bidragsmottakeren ringte deg og la seg oppi hva dere brukte samværsfradraget til? Hm? ;o)

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som har hovedomsorgen for to barn, som er relativt tette i alder. Disse barna har ulike fedre, men de er på samme samværs rotasjon. Disse fedrene har dessuten svært ulik inntekt, men hun mottar bidrag for begge to. Den faren som tjener minst har dessuten to barn å forsørge hjemme hos seg selv, den faren med million inntekt, har ingen andre barn å forsørge.

Hun mottar dobbelt så mye penger for sitt yngste barn som for sitt eldste. Hele bidragsbeløpene går inn i hennes husholdning, og hun bruker ikke mer penger på yngstebarnet, enn hva hun gjør på eldste. Hennes bidrag er likt til begge barna.

 

Klart at far tuil hennes yngste barn er med på å forsøge både hennes eldste og henne selv. Hun mottar 6000 kroner, legger man til skattefordelene, barnetygden og eget bidrag til økonomien, så ser man jo helt klart at hun faktisk ikke bruker så mye penger på dette barnet.

Man kan jo si at hun bidrar mindre til dette barnet, og lar hele bidrager komme barnet til gode, men da frigjør hun jo bare egne midler til å bruke på eldste barnet, eller på seg selv.

 

Man ser jo igjen og igjen at de bidragsmottakere som mottar store beløp, faktisk har en bedre livsstil selv, enn de barebidragsmottakere som motar mindre bidrag faktisk har. Klart at høye barnebidrag øker hele mottaker familiens økonomiske situasjon, ikke bare barnet. Klart høyt bidrag fra far, faktisk frigjør større deler av mors inntekt som hun kan bruke på seg selv.

 

Det er jo bare naivt og tro noe annet, det vitner ikke om særlig økonomisk innsikt. Det er store forskjeller i størrelsen på bidrag, det reiser visse etiske problemstillinger, og det kan man ikke bare overse. Særlig tydelig blir det i denne situasjonenen som min venninnne er i. Da hennes unger faktisk koster det samme. Er det ikke lov å stille spørsmålet om det ikke hadde vært mer rettferdig ovenfor både barn nummer to og hans far, om denne faren her kunne disponert større deler av bidraget selv, og slik at disse pengene kunne bli disponert av den som faktisk tjener de, og kun til hans barn, og ikke til hans eks og hennes tidligere barn også, så vel som til sitt eget selvdølgerelig? Det må være lov å stille spørsmålet, for det er ting som skurrer med å ha en bidragsordning slik vi har i dag. Skurrer i mange tilfeller ikke i alle.

En flat bidragssum er ikke bare dårlig, og kan i mange tilfeller ha mye for seg.

 

Hilsen en som absolut ikke er i mot sin manns bidragsplikt, eller størrelsen på bidraget han betaler. Heller tvert i mot, og har oppfordret han til å betale mer i bidrag, noe han også har begynt med.

[Anonym bruker]

Jeg synes mye av denne tråden her går i feil retning hvor stemor blir utpekt som syndebukk fordi hun tar opp et problem som faktisk i mange tilfeller er reelt. Det dreier seg altså om tilfeller der far må betale store deler av underholdskostnadene for barnet alene av ulike grunner. Det er horribelt at en far som betaler mye i bidrag faktisk er med på å sponse et annet barn i samme familie slik som eksemplet over. Hvor mange er villige til å sponse eksens barn hun har med andre?

 

Et annet tilfelle hvor man burde ha kunne brukt skjønn er slik som vår situasjon er. Biomor bor sammen med en ny mann. Han tjener meget meget bra, de har luksuriøs villa på beste vestkant, og biomor jobber svært lite (ca. 100.000 i året).

Min mann tjener mye ca. 800.000 i året og i følge Navs beregninger må min mann betale 5/6 av underholdskostnadene dvs ca.5000 i året. Biomor er sykepleier og kan jobbe mer og hatt mye høyere inntekt, men hun gidder ikke og hun trenger ikke. Men hun trenger det høye bidraget! Man kan gjerne si at min mann har råd til å betale 5000 kr til bidragsbarnet siden han tjener så mye. Han har i tillegg ett barn til fra et enda tidligere forhold, og vi har to sammen. Så penger har bein å løpe på.

Men jeg må gjerne innrømme at å betale over 5000 til en familie som har ALT ikke føles greit... I den familien er det er snakk om Diordrakt og gucci solbriller, louis vuitton-vesker og svære biler, utenlandsreiser og aksjeutbytter. Mange vil jo si at vi lider av misunnelse og at far selvfølgelig skal betale for sitt barn. Og mange vil si at jeg ikke skal legge meg opp i hva de bruker pengene på. Det er greit- det må være deres greie. Men det er våres greie at hun ikke gidder å jobbe! Det er våres greie at vi har flere tusen mindre disponibelt i mnd fordi hun har en rik mann. Skal det være slik? Hvordan hadde du følt det om du var i samme situasjon? Hadde det høye bidraget blitt betalt med glede fra dere?

[Anonym bruker]

Jeg har hørt følgende:

Det var en far som ikke ønsket å betale bidrag til eks, og han valgte å si opp jobben og heller jobbe svart. Mor gikk til sak og far ble dømt til å betale en sum utifra det som ville vært naturlig at han tjente hvis han hadde jobbet. Dette syns jeg høres helt fair ut.

Men dette burde vel gå begge veier? Hvis mor går hjemme fordi hun har "rik"ny mann eller fordi hun vil være mer hjemme, så er det en økonomisk avgjørelse hun må ta for seg selv, og IKKE en avgjørelse for både henne og bidragsyter? Dette bør bidragsberegningen ta høyden for.

Hos oss jobber biomor 100% og tjener godt. Hvis biomor skulle bestemt seg for å redusere stillingen sin, ville det vært "vår"(min samboer og min) økonomi som skulle ta den betalingen, og det høres helt riv ruskende galt ut.

 

[Anonym bruker]

Dette her er jo bare tull. Man kan ikke bare la være å jobbe for å få satt bidraget verken opp eller ned. Nav skjønnsfastsetter inntekten i slike tilfeller.

[Anonym bruker]

Det er mye feil i bidragsreglene, men det er mye bra også. Men det blir fort feil, og det kan gjøre mye skade.

 

Jeg synest at det burde være et fast barnebidrag, og deretter burde det være opp til partene hvordan de ordner resten. Det er mange måter å bruke penger på barna sine, og de aller aller fleste ønsker å sørge for barna sine på en god måte.

 

Man kan bidra økonomisk, man kan bidra med tid, man kan gi penger til den andre og la den andre disponere, man kan disponere selv.

 

Tror det kan være viktig å komme frem til ordninger som barna nyter best av, og som er levelig for begge foreldre. Tror nok det er viktig.

[Anonym bruker]

Om jeg tenker litt på meg selv. Jeg skal betydelig opp i lønn nå. Mannen kommer også til å gå opp i lønn. Tviler sterkt på om vi kommer til å bruke så særlig mye mer penger på ungene.

Vi skal fortsette å bo i samme huset, tviler på at vi kommer til å bruke mer strøm, tviler på at vi kommer til å bruke mer på mat, og tviler på at vi kommer til å bruke mer på klær, i alle fall ikke til ungene. Ikke skal vi utvide noe barnehage plass heller. Ungene koster det de koster. De får det de trenger av mat og klær og er med på de fritids aktivitetene de har lyst til, og lider ingen nød når det kommer til leker heller.

Vi kommer ikke til å gjøre ting annerledes med hans barn heller, det kommer nok ikke til å få det verken bedre eller verre.

 

Han kommer til å få økt bidragsplikt. Man kan jo spørre seg hvorfor det er slik. Man når et tak på hvor mye penger man ønsker å bruke på barna sånn i det daglige. Om man ønsker å bruke mer på ferier eller på luksus så bør det jo være et valg man tar, ikke en plikt man blir ilagt. Særlig når dette skal forvaltes av ens eks.

 

De to familieøkonomiene er jo flettet sammen. Slik er det bare.