Jeg hater min mor

[Anonym bruker]

Jeg virkelig hater min egen mor. Jeg kan ikke fordra personligheten hennes, jeg synes hun er stokk dum og det mest egoistiske menneske på jord. Hun eier ikke sosial intelligens, alt hun sier irriterer meg, og det ender alltid med at jeg drar i sinne. Etterpå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg er redd for at hun da ikke har det bra. Jeg vet at hun ikke mener noe vondt med det hun sier og gjør, men det blir bare slik likevel.

 

Jeg har ransaket meg selv og funnet ut at jeg nok føler meg sviktet av min mor, jeg føler ikke at jeg har noen mor. Faren min har jeg ikke kontakt med. Egentlig føler jeg meg ensom når det kommer til familie. Bestemoren min har jeg ikke så godt forhold til, hun er ikke den snilleste i verden, jeg har ikke andre besteforeldre. Jeg har 3 søsken, hvorav god kontakt med 2 av dem. Men de er også litt egoistiske, det klandrer jeg dem ikke for da de har blitt oppdratt slik. Jeg er vel også egoistisk på noen måter, men ikke i samme grad.

 

Nå har jeg en baby på vei, termin om 3 uker. Jeg klarer ikke utstå tanken på at min mor skal være i nærheten av datteren min. Jeg grøsser av tanken, og har ikke lyst til at hun skal få holde henne engang. Dette må jeg selvfølgelig deale med, for det kan jeg ikke frarøve henne.

 

Status nå er at jeg ikke snakker med henne, svarer ikke på meldinger, da hun for et par måneder siden igjen viste sitt egoistiske seg med å ikke stille opp. Jeg spurte om noe så lite som om hun kunne vaske noen klær for meg da vi var midt i en flytteprosess. Det ble tydeligvis for vanskelig for henne. Jeg spør henne aldri om noe som helst da hun ikke har noe hun kan gi meg, men nå spurte jeg altså om hun kunne vaske noen klær for meg. Etter dette fikk jeg rett og slett nok, og har ikke orket å ha noe med henne å gjøre etterpå. Jeg har slitt med dårlig samvittighet av og til for dette, men tenker at nå må jeg tenke på meg selv, istedet for å alltid tenke på henne og handle ut i fra hva som gagner henne mest. Det er alltid min dårlige samvittighet som får meg til å opprettholde et forhold til henne.

 

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Hun kommer aldri til å forandre seg, personligheten må jeg akseptere dersom jeg skal ha noe med henne å gjøre. Kan jeg trekke meg unna, å ha minimalt med henne å gjøre? Selvfølgelig må hun få se barnebarnet sitt av og til, men er det ok at det er en sjelden gang? Jeg er så forvirret i denne situasjonen, det har pågått så lenge og jeg vet ikke hva som er riktig og galt lenger. Men jeg kjenner at jeg heller mot å begynne å tenke på meg selv.

Har dere noen synspunkter?

[Anonym bruker]

Hadde jo vært enklere å mene noe om du hadde gitt noen eksempler på hva det er hun sier og gjør som er så fryktelig. At hun ikke ville vaske noen klesplagg for deg var jo ikke akkurat så grusomt vil jeg si.

[Anonym bruker]

Kan hende det blir bedre etter at barnet blir født hvis du lar henne slippe til.

 

Det ble i alle fall situasjonen hos oss.

 

Alltid hatt problemer med mamma og kjenner meg mye igjen med det du skriver.

 

Men jeg er vokst opp uten besteforeldre og ville ikke at barna mine skulle ha det på samme måte, så jeg bestemte meg for å gi mamma en ekstra sjanse når sønnen min ble født. Og jeg skal si det har blitt forandringer. Forholdet mellom mamma og meg er ikke super bra, men hun stiller opp for sønnen min på en måte så jeg blir helt imponert. De to er virkelig blitt bestevenner og det vil jeg ikke ta i fra han. Derfor bite jeg noen ting i meg, og sier i klart i fra hvis jeg synes det blir for ille.

 

Tror mamma er så redd for å miste kontakten med sønnen min at hun faktisk retter seg etter hva jeg sier (og jeg har aldri truet med å at hun ikke får ha kontakt med han).

 

 

[Anonym bruker]

Du skriver ingenting om noe galt din mor har gjort. Du skriver derimot at du bryter kontakten med henne fordi hun ikke ville vaske klær for deg. Det blir umulig å svare deg for i innlegget ditt er du den eneste urimelige.

[Anonym bruker]

Oi dette kunne vært meg:O Jeg snakker heller ikke med min mor (bare for en liten bagatell). Men begeret var nådd for mitt tilfelle, og det var det nok for deg også. For mitt tilfelle er det bare slik at jeg blir rett og slett utslitt av å tilbringe formye tid med henne. Hun analyserer alt som blir sagt og sier utrolig mye sårende ord og utsagt. etterpå nekter hun for å ha sagt det. Sikkert slik for deg og. Når jeg fikk min første barn, så ble faktisk forholdet mye bedre. Men nå etter andremann har vi da ikke kontakt. Jeg er mer sliten etter veldig mye nattevåk og grining på baby. Orker ikke å ha en bestemor der som ikke hjelper til, bare krever og krever. Håper det løsner for deg når du har fått babyen

[Anonym bruker]

Kan ikke være noe galt med deg da...??

Er jo ikke normalt å ikke ha kontakt med halve familien.

[Anonym bruker]

Jo da, det kan være helt normalt. Om man kutter kontakten med f.eks sin mor fører det ofte til at man ikke kan opprettholde kontakten med mange flere familiemedlemmer heller.

[Anonym bruker]

Moren din kan være så dom som hun bare er.. Å du kan bare kutte kontakten med henne. Men, den dagen hun forsvinner vil du kanskje angre på at du kuttet kontakten / hadde minimalt med kontakt med henne...

 

Gjorde dette selv, men med faren min. Angrer helt sykt..

[Anonym bruker]

Ja, jeg kan jo selvfølgelig velge å gi henne en ny sjansje da babyen blir født. Problemet er jo bare at hun kan ikke forandre seg i retning av at jeg kan utstå å være sammen med henne. Hun har sin personlighet der hun er blottet for sosial intelligens og bare buser frem som hun er den eneste i rommet. Hun lever i sin egen lille boble og jeg har innsett at jeg enten må akseptere henne eller snu og gå. Dette har pågått i flere år og det har derfor vært en lang prosess hvor jeg nå altså har kommet dit at jeg må ta dette valget. Det er utrolig vanskelig. Hvis jeg bare skulle tenkt på meg selv så hadde jeg valgt å stenge henne ute fra mitt liv. Men jeg må tenke på henne føler jeg. Eller må jeg det? Jeg vil ikke ha henne for mye i mitt barns liv uansett, gud vet hva hun kan lære bort til henne. Hun juger en del også, sier det som passer henne i akkurat den situasjonen, så jeg stoler heller ikke på henne.

 

Hi

[Anonym bruker]

Men hva er det hun gjør som er så grusomt? Det er ganske vage beskyldninger du kommer med.

[Anonym bruker]

Om du velger å bryte kontakten med din mor fordi du synes hun er dum og mangler sosial inteligens sier det mer om deg enn din mor. Høres ut som du ligner på henne.

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde også et anstrengt forhold til min mor da jeg var yngre. Jeg inntok fortsatt rollen som barn, og hun med mammarollen. Og jeg var liksom låst i det.

Etter at jeg begynte å se på henne som en annen voksenperson, og ikke bare min mor, så innså jeg at jeg faktisk krevde for mye av henne, og at jeg var for kritiserende. Tenåringen i meg, og det inntrykket jeg hadde av henne som tenåringsdatter satt i litt for godt.

 

Når jeg klarte å legge fra meg den kritiserende holdningen, og det at jeg faktisk krevde mer av henne enn jeg kunne forvente som voksen, så fikk jeg et godt forhold til henne.

 

Kort sagt; mødre er også personer med sine egne problemer og væremåte. Ettersom de er våre mødre så bør vi kunne forholde oss til dem, ikke minst for våre barns skyld. Barn trenger mange som er glade i dem, og en mormor kan være gull verdt for dem selv om hun kanskje ikke har så mange sosiale antenner.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg deler skjebne med HI (uten å vite nøyaktig hvordan hennes situasjon er). Min mor er dyktig til å organisere materielle ting, men hun har ikke greie på følelser. Jeg registrerer at hun hjelper til med materielle ting, men det får ikke kjærlighet eller tillit til å oppstå. Vi er uenige om alt, totalt forskjellig livssyn og hun spør aldri hvordan jeg har det.

[Anonym bruker]

Spør du noen gang hvordan hun har det?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har behov for at hun skal oppføre seg som en kjærlig mor, ikke at jeg som datter skal prøve og være mor for henne.

[Anonym bruker]

Rart å føle at man er sin mors mor ved å spørre sin mor hvordan hun har det.... Da er jeg jeg mammas mor hver dag...

[Anonym bruker]

Omtanke bør gå begge veier, vet du. Å vise omtanke for hverandre, er ikke det samme som å ta en morsrolle.

 

Nå er du forresten voksen, og har en annen rolle enn da du var et lite barn.

 

 

[Anonym bruker]

 

Noen har ikke så god greie på følelser, selv om de er mødre til noen. De er ikke dermed dårlige mennesker eller dårlige mødre. Ofte har de gjort så godt de kan innen sine forutsetninger, men det kreves tydeligvis mer av dem enn det.

Kanskje de viser sin kjærlighet på andre måter enn det som forventes av det voksne barnet? Har du sett etter det?

 

 

[Anonym bruker]

00:33 igjen. Hei, du kjenner ikke forholdene i min familie. Min mor har vært med å gjøre meg til syndebukken i familien. Har bare kontakt med henne fordi jeg ikke har noen annen mor.

 

Hvis dere lurer på hvorfor, brøt jeg kontakten med henne en periode fordi hun hadde ødelagt ungdomstida mi ved å klage over at jeg likte faren min bedre enn henne osv. (de er skilt). Det er mye som ikke vises utenpå...

[Anonym bruker]

Moren min sendte meg både på Lier sykehus flere ganger og i forsterhjem før jeg ble 16, men i en familie må man kunne sette srek over gamle miner som kan være vonde. Vi har snakket om det og i dag kan jeg ikke leve uten mamma. Hun er det beste jeg har. Fortid er fortid og det er ofte slik at den man er mest glad i er den man sårer mest. sad, but true.

[Anonym bruker]

Hei HI! Har bare skumlest innleggene dine og svarene. Men jeg kjenner meg igjen i hvordan du har det i forhold til moren din. Jeg hater vel henne ikke, men har et meget anstrengt forhold til henne. Hun har alltid vært negativ til meg, hakket på meg, prøvd å finne feil, sladret negativt om meg til andre etc. Jeg liker henne egentlig ikke i det hele tatt. Noen ganger - når er det flere andre tilstede - kan hun være ok, kanskje hyggelig. Men når det er bare hun og meg eller oss og faren min, da er hun nesten alltid negativ, kritiserende etc til meg. Jeg flyttet tilbake til hjemstedet da jeg var høygravid - og det var ikke lurt da jeg bor nærmere henne enn før. Jeg orket nesten ikke at hun skulle komme på besøk da babyen var nyfødt.

Jeg tror for min del løsningen er å ha avstand til henne. Jeg har bestemt meg for å flytte til byen jeg bodde i tidligere. Da hadde vi en bedre tone når vi snakket en sjelden gang. Så prøv å ha avstand til din mor, men bryt ikke all kontakt. Det vil du kanskje angre på, hun er tross alt din mor. Men akspter ikke all oppførsel fra henne. Jeg har sagt litt ifra til moren min nå. Hun vil nok aldri forandre seg, men kanskje hun skjerper seg litt.

Jeg tror jeg alltid har følt meg forlatt. Hun (de) hadde vel ikke nok tid til meg da jeg var liten. Sliter masse med ensomhetsfølelse fremdeles. Hadde vært hyggelig å snakke med deg, HI! Ønsker deg hvertfall lykke til! :-)

[Anonym bruker]

Hei HI. Jeg har også hatt et så anstrengt forhold til min mor. Jeg flyttet ut da jeg var 15 for å unngå all kranglingen. Min mor er selvsentrert og tenker ikke så mye på andre. Hun hører på hva jeg sier, men bruker det raskt til å få samtalen tilbake på seg selv og sitt liv. Samboeren min ønsker ikke å være med på besøk hos dem, på grunn av oppførslen hennes til tider. Min mor er syk, og trenger en god del hjelp. Hun lever på trygd og kan dermed ikke stille opp for meg på noen måte. Jeg stiller opp for henne uansett når hun trenger det. Hun forventer at jeg skal kjøre henne på sykehuset og hente henne selv om jeg må jobbe halve døgnet og får for lite søvn.

 

MEN selvfølgelig gjør jeg dette. Nå vet jeg ikke hvor forferdelig din mor er, men uansett skal man stille opp for sine foreldre. Om det ikke er misshandling inne i bilde (da tenker jeg selvfølgelig også på psykisk misshandlig) er det ingen grunn til å blokkere de ut fra livet sitt. Jeg har gjort det i perioder, men angrer alltid på det. Tenk på hvordan du ville følt det nå som du får engne barn. Hvordan ville det vært om de skulle kutte all kontakt med deg etter du har gitt dem alt?

 

Jeg er veldig glad i min mor, til tross for våre ulikheter og krangler. Håper du klarer å finne noen gode sider hos din mor, så du slipper å angre på at du ikke hadde et godt forhold til henne den dagen hun er borte!

[Anonym bruker]

Blir så provosert når jeg leser innlegget ditt hi, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang...

Men, først: Har det noen gang falt deg inn at om det ikke var for moren din ville du ikke eksistert engang? Hun lagde deg fra "scratch", og har gjort sitt beste for at du skal ha en bra oppvekst, samme hvor mye du synes det er for dårlig...Og: Har det falt deg inn at en gang er den siste gangen du ser henne?

 

Jeg har en søster som hater moren vår, uten noen egentlig grunn, og jeg blir helt oppgitt når jeg hører damer snakke slik. Mødrene våre er av en annen generasjon, hvor verdiene og gjøremåten er en helt annen

 

Du kommer ikke med noen konkrete eksempler på hvorfor moren din er så fæl, bare at hun er selvopptatt og ikke vasket klærne for deg, og det blir bare for dumt! Syns du skal grave deg ut av din egen lille boble, og prøve å se moren din fra en annen side, eller så er ikke du noe bedre enn du påstår at hun er. Kanskje hun synes det var på tide å tenke litt på seg selv og? Hun har tross alt ofret noen år på deg og søstrene dine, så kanskje hun fortjener det? Moren min tenker også på seg selv, reiser på litt utenlandsturer, kjøper ting til seg selv og unner seg luksus både ved hårpleie, fotpleie og gode hudprodukter som koster litt, og mange ville kalt det å være egoistisk, men jeg syns mamma fortjener det jeg Mødre gjør sitt beste, uansett hvor mye eller lite det er, og jeg syns flere burde lære seg å sette pris på mødrene sine, siden vi faktisk ikke ville vært til, og vært i stand til å bli mødre selv, om det ikke var for våre

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg liker ikke mammaen min særlig godt, jeg heller.

Er glad i henne -men synes hun har mange dårlige sider.

Hun har alltid vært veldig materialistisk og brydd seg mest om ting & tang.

Husker en gang da jeg var lita jente og sto i soveromsdøren min og gråt fordi jeg følte at hun ikke var glad i meg (spurte henne også) ..og hun sto bare der og kjeftet og sa at jeg hadde alltid fått alt jeg trengte av ditt & datt...(ting & tang, altså)..

Jeg var aldri en sånn unge som ba om å få..

 

Kan bare huske EN dag min mor og jeg gikk på cafe sammen - bare vi to.... Er ikke det trist?

 

I tillegg er det alltid veldig vanskelig å be henne om en tjeneste..

Akkurat som om hun får sjokk hvis hun blir overrasket med et spørsmål om å gjøre noe uplanlagt for oss.. Nei huff, da er det full krise på jobben - hun kan ikke løpe fra osv.. osv... Hun tar helt av

 

En annen negativ ting er at hun ALDRI hører etter .. hun nikker og jatter med det som blir sagt! Svarer på ting før man har spurt ferdig - og da var det ikke det jeg skulle spørre om/si engang. Æsj.

 

Samboeren min har etter 5 år med meg (oss) opplevd min mor -og er til tider sjokkert over hvor lite attraktiv hun er (da i væremåten).

 

Jeg har allikevel mye kontakt med henne.. særlig for mine barns skyld!

Og vi har det også til tider veldig koselig sammen..

 

 

[Anonym bruker]

Til 03:13.

Jeg synes det er godt å høre en si at det er greit å holde avstand.

Jeg har bodd i byen i mange år og er nettopp flyttet hjem, som er nærmere henne. Får litt klaus av det hele. Jeg orker ikke å snakke med henne om problemene, selv om vi begge er klar over situasjonen, jeg får helt spasmer av tanken på å slippe henne nærmere meg. Jeg trives vel med å holde henne unna, slik blir jeg ikke såret. For jeg har jo akseptert at hun ikke er min mor, slik en mor skal være. Det er sårt å ikke ha foreldre på den måten jeg forventer og ønsker. Vi har alle ulike forventninger til menneskene rundt oss.

 

Min mor er ikke ond eller går inn for å være slem. Men personligheten gjør henne lite attraktiv. Hun er så selvsentrert, det er ingen glede å fortelle henne noe som helst, da hun enten ikke hører etter eller bare bryr seg lite og vrir alt over til å handle om henne. At jeg var gravid ga meg ingen glede å fortelle henne. Hun er ikke til å stole på, forteller videre ting hun er blitt bedt om å holde tett om. Som for eksempel at jeg var gravid fortalte hun videre før jeg var 3 mnd selv om jeg hadde sagt at hun ikke skulle si det. Og evner ikke å tenke at jeg kanskje vil fortelle det til folk selv. Og hun juger, fordi det passer henne i den situasjonen. I gjennomsnitt ca 2 ganger i året har jeg spurt om å få overnatte, som er det eneste jeg har bedt henne om de siste 10 åra, bortsett fra denne klesvasken, da er det problematisk. Til bursdagen min spurte hun hva slags mat jeg ville ha servert, jeg svarte taco, det ble for mye jobb. Vi feiret et annet sted. Min lillesøster på 19 år er hennes beste, og eneste venninne. Det irriterer meg grenseløst at hun bruker søstern min på denne måten. Hun har aldri penger eller mat i huset, og låner i hytt og gevær. Spesielt av min 19 år gamle søster, som er student. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, og det ville ikke vært en eneste moderlig ting å nevne om henne.

 

De eldste av hennes barn har hatt problemer med henne. Men jeg klarer visst ikke å komme ut av dette mønsteret og ha et forhold til henne, slik som de klarer. Det kan nok skyldes at jeg er mer følsom og er jente. Jeg tror nok at jeg føler meg enormt sviktet ved å føle at jeg ikke har foreldre, jeg har derfor bygget opp en mur mot henne. Et slags forsvar. Men jeg får gi det et forsøk til etter at babyen kommer, bare bite det i meg, og etter det så får jeg bare prøve å ha minimal kontakt og se om det funker.

 

Takk for mange saklige svar!

 

Hi