Noen som har avsluttet forholdet under et svangerskap?

[Anonym bruker]

Jeg er ganske frustrert og forvirret, usikker, U name it!!

Her er saken. Jeg og sambo har en sønn på 1,5 år, og nr 2 er i magen.

Det er mange ting jeg savner i forholdet vårt. Og jeg er den som gjerne vil forbedre ting når noe ikke funker. Og han er den som nikker stille. Jeg er "sjefen i huset", jeg fant leiligheten vår, ordnet med banken så vi fikk lån, ordnet oss sydentur, tvang han til å få seg jobb, (og fant nr han måtte ringe). Jeg er den eneste her som har litt forventninger til livet vårt! Det skremmer meg at hans ambisjonsnivå ligger på nesten null! Han kan snakke en dag om at han har lyst å få en sånn eller sånn jobb, og gjøre det og det, men neste dag er det helt glemt. Ingen av oss har utdannelse, men jeg er fortsatt den som tjener mest, eller jobber for å tjene det jeg kan. Jeg har kommet inn på skole, og skal starte når baby er noen mnd. Uansett, det er nesten som at jeg har to barn i huset, og nr 3 på vei. Han oppfører seg som en tenåring. Hjem fra jobb, foran PC, slappe av, vente på middag, klage hvis det er feil mat, osv. Jeg er vel for svarte ikke mora hans! Jeg blir så sint, og det går ut over humøret. Jeg klarer ikke å være det gode mamman for sønnen min som jeg er når det er sånn hjemme. Vil ha en positiv atmosfære i hjemmet vårt, men det er vanskelig.

 

Det store problemet her er at jeg har følelser for en tidligere flamme. Det ble aldri et par av oss, jeg hadde sjansen, men valgte min nåværende sambo. Vi hadde akkurat møttes da. Jeg vil ikke ha disse følelsene, men de er der, og har vært der en stund nå. Jeg vet at det ikke kan bli oss, men har en følelse av at en gang i livet vil vi være sammen igjen. Jeg prøver å fokusere på familien min og tenke på hvor heldig jeg er som har dem. Jeg er jo glad i sambo, og vi har våre gode stunder, selv om det virker som de negative tar litt over. Det er nesten som at jeg vet at hvis jeg gikk fra samboeren min, og fortalte denne andre mannen hvordan jeg har det, så ville han tatt meg tilbake. han er i et nytt forhold nå da, men jeg har den følelsen. kan godt være jeg tar feil, men vi er venner, og begge tar kontakt, på et vennskapelig "nivå" da. Jeg drømmer om han ofte om natten, jeg får det ikke ut av hodet. Føler meg fæl som har disse følelsene.

Hvorfor kan jeg ikke glemme? Det hadde vært utrolig komplisert med et brudd nå, pga mine egoistiske grunner, det er jo umulig. Alenemor med en på vei, huslån, student og hele pakka. Tåler heller ikke tanken på at barna ikke skal ha foreldrene sammen. Ha to hjem og pendle. Nei det ar jeg vil jeg ikke. Vet jo at sambo er veldig glad i meg, og jeg vil jobbe med forholdet, men han vil liksom ikke møte meg på halvveien. Føler meg litt fanget i forholdet egentlig. samtidig er sambo stabil og alltid hjemme (litt for mye), vi har ikke store dramatiske krangler hvor noen stormer ut og det der. Hvor kresen kan jeg være? skal jeg si meg fornøyd eller har jeg for store forventninger om å være lykkelig?

Dette ble litt langt, men jeg har ingen å snakke med dette om.

Takker for synspunkter

[Gjest Antarctica]

Hvis du bryter forholdet for å kunne gjenoppta kontakten med din gamle flamme, er jeg veldig redd du vil bli svært svært skuffet og få et enda mer masete og dårlig liv enn du har nå. Dessverre, men sånn er det. Han framstår som en redningsplanke nå, fordi du har det dårlig, men han er ikke det.

 

 

Når du selv påtar deg morsrollen, blir mannen et barn. Du må bare riste av deg den rollen og slutte å gjøre de tingene du ikke vil ha ansvar for. Muligens blir noen av tingene ikke gjort... men les hva en dame her under har opplevd (tror innlegget heter noe om å være ufrivillig sjef i forholdet.)

 

Det er noe med at en rolle blir besatt hvis den står ledig- ikke hvis den allerede er besatt av noen andre. Den rollen du ikke vil ha, må du gradvis overlate til ham. Det er vanskelig, men tro meg, det er mulig. Jeg har prøvd..

[♥Mammsen&3prinsesser♥]

Du skriver at du er glad i samboeren din, så jeg råder deg virkelig til å tenke deg nøye igjennom slik at du ikke risikerer å miste alt...

Hva var grunnen til at du falt for han?

Er dette ting som har dukket opp nå i det siste med han og irritasjonselementene ?

 

Jeg hadde rådet deg til å prøve å snakke ordentlig ut med sambo ( Vet ikke om du kanskje har prøvd......)

Men for guds skyld ikke nevn tankene dine om din tidligere flamme til han...

 

Så må det sies at jeg er litt enig med det andre svaret du har fått her...

 

Lykke til

 

 

[♥Mammsen&3prinsesser♥]

Å ja jeg avslutta et forhold da jeg gikk gravid med første fødte, men det var pga helt andre ting....

Hadde ikke gått fra ham om vi hadde hatt et stabilt og bra forhold sammen, da jeg ville det beste for barnet slik situasjonen var