Kjenner jeg snart ikke orker mer

[Anonym bruker]

Fare for å bli gjenkjent her men jeg bare må få det ut.

 

For ca. 2 år siden var jeg (trodde jeg) i et relativt lykkelig ekteskap, med 3 små barn, minste nesten nyfødt.

Så fant mannen min ut at han ikke ville være gift og ha familie lengre og stakk. arbeidsplassen min ble slått konkurs ikke lenge etter så hadde heller ikke lengre jobb å gå tilbake til.

 

Exen bosatte seg i et annet land og vil ikke betale bidrag og nav kan ikke gjøre noe med det før han eventuelt kommer tilbake til Norge og får seg jobb. Barnefars familie har også kutta kontakten med meg og barna og min familie er liten og har nok med seg selv.

De få venner jeg hadde igjen ble raskt borte da det ikke akkurat var lett å få tid til de når man skulle klare å ta seg av et barn med kolikk de andre barna å ta seg av.

 

jeg får ikke bhg plass til minste, gikk hjemme i hele fjor for at jeg ikke fikk plass og ikke klarte å finne en dagmamma man faktisk kunne tørre å lever barnet sitt hos.

Så da sitter man der og ikke får jobba heller eller gått på skole.

Ette et år flytta jeg nærmere min familie fordi de sa de ville hjelpe til, og her var det full bhg dekning ogsåvidere. men her fikk jeg faktisk ikke full plass til 2 av barna, og ikke en dagmamma som kan fylle opp resten av dagene å oppdrive. familien som skulle hjelpe har ikke stillt opp i hele tatt og heller legger byrder på det jeg allerede har med nye krav og er super sure når jeg sier at nei det kan jeg ikke/orker jeg ikke å hjelpe til med. Er ikke bare å flytte igjen for barna heller stakkars, men ser ut som jeg må det igjen.

 

Prøver å bli kjent med mennesker som bor på stedet men kommer aldri forbi alenemor stemplet. Jeg har jo ikke jobb så da må jeg være lat også videre.

 

Jeg er så sliten og deprimert nå at jeg ikke orker mer snart. Hadde det ikke vært for barna hadde jeg faktisk valgt enkleste utvei å ikke leve mer.

Men uten meg har de ingen så det er jo ikke aktuellt. De skal ihvertfall ha en person som bryr seg om dem i livet som de vet ikke blir borte same hva som skulle skje.

 

Det er vanskelig å se lyst på livet og framtiden. Jeg må ha jobb og jeg vil ha jobb.men noen må jo se etter unga når jeg jobber.

Og jeg kan ikke jobbe kvelder og helger for da får barna tid med meg i hele tatt, det begrenser utvalget.

Jeg ønsker å finne noen å dele livet med men jeg er en sliten alenemor med 3 unger på slep som ikke en gang har jobb. Og aldri fri. hvor skulle jeg møte noen og hvem skulle ville ha meg.

 

økonomien er stram så er ikke bare å betale en barnevakt heller.

Jeg har lese og skrive vansker så karakterene mine var heller ikke gode nok til å komme inn på skole videre. Ikke at jeg skjønner hvordan jeg skulle klare masse skole arbeid heller i den sitvasjonen jeg er nå.

 

Jeg føler meg rett og slett som verdens største taper akkurat nå og dagene bare går og selv om jeg prøver så kommer hver kveld med samme resultat.

 

Mine barn var planlagt, vi var gift, var enige om barne oppdragelse, enig om det meste annet også, kranglet aldri, begge hadde fast jobb. Enige om å få flere på relativt kort tid. God/ordnet økonomi selv om vi var langt fra rike.

Jeg passet på at allt lå til rette før jeg fikk barna med andre ord.

Og her sitter jeg.

 

Jeg har prøvd å søke avlastning men det får jeg ikke da alle barna er friske og veltilpasset.

 

Jeg er redd for framtiden, for at jeg ikke skal strekke til, at jeg ikke skal orke er.

 

Beklager det ble langt og det ble rotete. Måtte bare få det ut et sted.

Jeg tar gjerne imot råd. Men kommer ikke til å svare noen på pm eller noe som viser hvem jeg er.

 

 

 

[Gjest ->>-]

Jeg synes det høres ut som det første du behøver er å få hodet over vannet. Når det blir for mye av alt, er det vanskelig å ta tak i noe som helst.

 

Har du en ålreit fastlege? Snakk med vedkommende, hør om muligheter for noen å prate med (ja, du behøver det om du til stadighet ser for deg at det å ikke leve lenger hadde vært en bra ting).

 

Spør om mulighetene til å få en legeerklæring på at du behøver avlastning med barna, og ta så kontakt med barnevernet og hør om de kan være behjelpelige med dette. Om det behøves, kan de også hjelpe til med å skaffe barnehageplass og eventuelt økonomisk dekning av denne.

 

Om du etter hvert fremdeles mistrives på stedet du bor, bør du sikkert vurdere om det er noe du vil fortsette med. Du kan også få et møte med NAV og diskutere støtteordninger i forhold til å få utdannet deg videre siden du går uten arbeid. Det finnes en del ålreite støttemuligheter der ute, men man har sjelden ork til å sette i gang hele bøtteballetten på en gang.

 

...og du? Alene med tre barn i barnehagealder, lite nettverk og et nylig, kjipt samlivsbrudd - det er lov både å være møkksliten og å be om hjelp, altså.

[Anonym bruker]

Høres tungt ut for deg. Håper du får flyttet til et sted du og barna kan trives. Ingen lett situasjon for deg, og det ser håpløst ut nå. Jeg skjønner du føler at du ikke strekker til. Men husk at du er bra nok som du er. Og du er verdens beste mamma for dine barn. Ingen kan ta den plassen.

De fleste har godt av å ha litt tid for seg selv. Du har jo aldri sjansen til det. Leit at du ble lurt av fam din som skulle hjelpe deg.

Det er ingen grunn til at det ikke skal ordne seg for deg. når man er deprimert er det vanskeligere å se løsningene. Alt blir så håpløst. Men snakk med fastlegen din. Du trenger nok litt hjelp for å komme ut av dette.

[Anonym bruker]

Klem til deg fra meg:)

 

 

[Anonym bruker]

Bare si takk for svar og gode ord

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, høres slitsomt ut ja... Skulle gjerne kommet gjennom pcen her og hjulpet deg!!! HAr du forsøkt å ta kontakt med barnevernet? De har masse avlastningstilbud som kan hjelpe deg å få et pusterom før du blir så sliten at du ikke klarer mer... Nå vet jeg ikke i hvilken landsdel du bor, men her på østlandet i kommunene rundt oslo er det stort sett full barnehagedekning!

 

Lykke til!! Håper virkelig det ordner seg for deg!! GOD KLEM

[Anonym bruker]

Huff, dette var trist å lese. Sender deg masse gode tanker!

 

Skjønner godt at du strever!

 

Jeg må si meg enig med pila her. Har du en fastlege som er ok å snakke med, så gå til ham/henne.

 

Du sier du har søkt om avlastning og fått avslag, men har du vært i direkte kontakt med de?

De er jo en forebyggende instans, så det går an å gå dit for en samtale med ansatt der. Legg frem din fortvilelse! De har plikt til å hjelpe!

 

Kjenner til ei anna mor som sleit med å få avlastning, hun måtte krangle seg til det! Hva er alternativene? Ei mor som er så sliten og på kanten av stupet vil automatisk føre til at barna ikke har det godt.

 

Håper du får den hjelpa du trenger!

 

 

[Anonym bruker]

Vet du hva? Gjør som jeg har gjort. Snakk med barnevernet(vet det høres skummelt ut ) og be om besøkshjem en helg eller 2 i måneden. Du skal se det gjør underverker for en sliten alenemor Det har gjort det for meg Og jeg har hatt hjelp i mange år, og aldri har det vært noen problemer med barnevernet. Bare god hjelp

 

Og kanskje i samme slengen spørre om de har en miljøterapeut som kan komme hjem til deg av og til, fordi du rett og slett ikke klarer å komme ovenpå alene og alt ser så vanskelig ut for tiden? Du kan bare snakke med denne personen, eller få hjelp til f eks organisering av hverdagen og oversikt over hva som skal gjøres fremover mtp jobb, sosialt liv og alt mulig. Dette er alt etter hva du trenger

 

Og så kan du spørre barnevernet om dette med barnepass, at du trenger det for å jobbe og at barna trenger det for det sosiale.

 

Den situasjonen du er i, er nemlig ikke lett å komme ut av alene. Og terskelen for å be om hjelp er ofte høy. Men senk den terskelen, og tenk at det er for barna dine at du trenger å komme deg på beina igjen Og da må du be om hjelp der du kan få det. Stol ikke på at familie og venner stiller opp fast, for de har som regel nok med sin hverdag. Da er det lettere og krever mindre dårlig samvittighet å få hjelp av noen som har det som jobb, og da får du fast hjelp og ikke bare av og til

 

Husk det at barnevernet foretrekker å jobbe preventivt Det er bedre å hjelpe en lite familie som bare trenger litt støtte, enn det er å hjelpe når verden har falt helt sammen for den familien