Barn med tilknytningsproblemer..

[Anonym bruker]

vil de også ha problemer med å knytte seg til andre mennesker enn foreldrene, bamsen sin osv.? Er de innadvendte, alvorlige? Noen som kan noe om dette?

[Anonym bruker]

Barn med tilknyttningsproblemer kan faktisk oppføre seg helt motsatt av det du beskriver ovenfor. De kan være svært sjarmerende, åpne og ukritiske i forhold til kontakt med alle mennesker, noe som har en sammenheng med overlevelsesmekanismen i oss alle som sørger for at vi finner noen som kan ta vare på oss når vi er små/trenger beskyttelse.

Dette har jeg hørt om flere barnehjemsbarn som har hatt mange forskjellige mennesker å forholde seg til de første leveårene, dvs mange ulike pleiere. Dette er barn som er svært uavhengige og for utenforstående ser ut til å klare seg svært bra.

[Gjest ->>-]

Ja, de vil vanligvis ha problemer med å få en god tilknytning til noen som helst. Det er typisk at de er sosialt ukritiske - type barn som smiler til alle og ikke later til å bry seg skvetten om hvorvidt de skal tilbringe helgen med sin mor eller en vilt fremmed. Fremstår ofte som blide og sosiale.

[Anonym bruker]

Fra hvilken alder er dette et problem da? Barnet mitt er sånn, smiler til alle og er ikke redd for å skilles fra meg, har aldri vært, og runder nå året. Men er det tilknytningsproblemer eller er noen barn så sosiale? Har fått mye oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

dytt

[Gjest ->>-]

Det er neppe noe problem. En del barn er utpreget sosiale, uten at det betyr at de er skadet på noe vis. For å få relasjons-/tilknytningsskader har barna stort sett vært utsatt for til dels grov omsorgssvikt. Du har antagelig bare en trygg unge som stoler på at du er der selv om det sitter på noen andres fang etc.

[Anonym bruker]

Men han gråter ikke når jeg forsvinner fra barnehagen heller. Jeg sa hadet og gikk på fredag (da hadde han vært der hele uka) og så tittet jeg inn vinduet for å se hvordan det gikk. Ikke snakk om, han så ikke etter meg heller, bare koste seg med de andre.

 

Burde jeg oppsøke en psykolog/barnepsykolog? Blir jo litt paranoid av dette her, synes liksom plutselig han er vanskelig å få øyekontakt med, vil ikke ha kos, foretrekker meg ikke, føler jeg. Eller så vet jeg ikke om jeg er rasjonell akkurat nå, fordi han er så glad i folk.

 

Hvor ille skal omsorgssvikten være før det blir et problem? Kan jeg virkelig ha oversett hans behov uten å vite om det??

[Anonym bruker]

Hvor gammel er gutten din?

Dersom han har vært i barnehagen over en tid, er det ganske rasjonellt å tenke at han er blitt trygg på å være der og kjenner de andre barna og personalet nok til å ikke føle at du "forlater" ham.

Jeg tror uansett ikke han har noe tilknyttingsproblem basert på det du skriver ovenfor rett og slett fordi, som pila skriver ovenfor, det skal ganske grov omsorgsvikt til for at barn utvikler tilknyttnigsproblemer.

Feks barn i barnehjem som ikke opplever øyekontakt med personalet fra begynnelsen av, som blir liggende alene i senger uten kontakt over lengre perioder, som aldri blir trøstet når de gråter osv.

 

Hilsen anno 11:35

[Anonym bruker]

Han er ett år.

 

Det er det som er problemet, han har nettopp begynt, og har aldri vært skeptisk til noen der heller...

 

Er det virkelig noen barn som ikke blir skeptisk?

[Anonym bruker]

Han er liten enda, så skepsisen kan komme, men noen barn blir heller ikke skeptiske til fremmede - selv om de ikke har tilknytningsvansker. Det at gutten din ikke gråter når du går eller har problemer med å skilles fra deg vitner jo om at han har en trygg tilknytning til deg. Han er trygg på at du vil komme tilbake!

 

Jeg har 4 barn som alle har vært svært forskjellig i forholden til den "skepsisen" du snakker om. En var livredd alle damer, en annen viste nesten tegn til separasjonsangst, en tredje har hatt normal sunn skepsis til fremmede, men ikke vært noe problem å gå i fra, mens fjerde og minstemann som er et år nå bryr seg katta om mamma så fort det er noen andre som gjør noe spennende. Han går ikke i bhg, men når han er med og leverer eller henter storebrødrene så kaster han seg rett i armene på personalet der når vi kommer..

 

Alle barn er forskjellige, og jeg tror du kan ta det helt med ro i forhold til din gutt. Det skal litt til for at man kan snakke som en tilknytningsforstyrrelse ;-) Han er nok bare en veldig sosial gutt!

 

[Anonym bruker]

Dattern min er ikke skeptisk. Hun smiler til alle, og sier pent:hadet mamma! når jeg går fra barnehagen. Ingen tårer, ingen sure miner etc. Og slik har hun være fra dag 1 omtrent. Alltid vært sosial og elsker mennesker! Går vi rundt på kjøpesenteret så sier hun hei til alle som går forbi, og jeg mener virkelig ALLE! Første gang vi var ombord en ferge etter hun hadde lært seg å gå, tasset hun rundt på kafeen og hilste på alle.. Vet hun ikke har tilknytningsproblemer, hun er bare utrolig sosial av seg:)

[Anonym bruker]

Så godt å høre! :-) Jeg håper det er slik her også. Tusen takk for svar, dere!