Jeg er så skuffet over meg selv som mamma!

[Anonym bruker]

Jeg synes alt er litt slitsomt med gutten min på halvannet år. Uansett hva det er, så synes jeg det er slitsomt, stressende, masete, vanskelig... Jeg er bare urolig for han hele tiden, urolig for at jeg ikke stimulerer han nok, urolig for at jeg stimulerer han for mye, urolig for at han spiser for mye, spiser feil mat, spiser for mye salt, for lite vitaminer..... Urolig for blåmerker som dukker opp på stumpen, eller såre gommer...

 

... og han sutrer! Han sutrer utrolig mye, og jeg føler meg så urolig for at det er "min skyld" på en eller annen måte... jeg greier ikke finne ut hva han sutrer for..

 

Jeg blir så lei meg... og litt lei av han også.. Det høres helt grusomt ut, helt sikkert. Men, jeg gleder meg hver dag til leggetiden hans... Selv om vi naturligvis har perioder med glede i løpet av dagen, greier jeg liksom ikke å lage en god tone mellom oss. Jeg synes han virker misfornøyd store deler av tiden.

 

Det er så hardt synes jeg!

[Anonym bruker]

Det beste tipset jeg kan gi deg er å ta en "chill pill".. SLAPP AV og kos deg med gutten din, ikke tenkt så mye på om du gjør ting "riktig" eller ikke hele tiden.

Det er klart at man må tenke på hva man forer barna med, passe på at de ikke blir syke osv, men alt dette er ganske gitt, du vet jo godt fra før hva som er sunn mat osv tenker jeg? ikke overtenk ting.

Det er lov og ikke minst normalt å kjede seg litt med ungene sine innimellom også, og ALLE mødre synes det er litt masete og slitsomt å være mamma nå og da

 

Barn er veldig flinke på å merke humøret til andre mennesker, og hvis du er stresset og ikke fornøyd så smitter nok det litt over på han også.

Kan du ikke bare ta en dag hvor dere KUN koser dere? så vil du se at det ikke er så farlig om du ikke gjør alt så politisk korrekt hele tiden.

Lag vafler eller bak en kake for eks, og la han røre og kose seg uten at du bekymrer deg for søl eller at det er sukker i kaken. La rotet ligge å les bøker sammen istedenfor å rydde

[Anonym bruker]

Da er vi to. Jeg er også sinnsykt skuffet over meg selv, og føler også at jeg har "tapt". Jeg trodde jeg skulle bli en over gjennomsnittet bra mor! Nå er gutten min bare ti mnd, så jeg har god tid til å skjerpe meg, men som sagt, føler liksom at jeg har dumma meg ut for godt.

 

Har lite tålmodighet og det koker ofte inni meg. Blir fortvilet. Skulle så gjerne vært en supertålmodig mamma som tar alt på strak arm. Jeg ser folk ønsker seg syv-åtte barn, og lurer på hvordan de takler det når ungen skriker om natta? Jeg mener, siden de gladelig tar opplevelsen om og om igjen?

 

Selv har jeg mange lidenskaper, mange hobbyer jeg ikke får tid til, og dette plager meg ekstremt. I tillegg trives jeg ikke her hvor vi bor, men må vente med å komme meg vekk herfra. Dette hjelper heller ikke.

 

Glede rmeg også til leggetid, selv om vi koser oss mye i løpet av en dag. Men en times tid etter han har sovnet savner jeg ham! Sikkert fordi jeg er avslappet endelig :-)

 

Det som hjelper her er som hun over nevnte. Jeg lar rot være rot. Når han griser meg matbordet så lar jeg ham grise. Kan alltids vaske til kvelden.

 

Hvis han virker misfornøyd hele tiden kanskje han ikke får nok søvn?

Her i huset er del stooor forsjell på gutten når han har sovet godt og når han har våkna grytidlig f.eks. Jeg bruker å "tvinge" ham i søvn. Dvs at jeg vugger han i søvn når han blir skikkelig grinete, selv om han ikke har vært våken særlig lenge.

 

Skulle egentlig ikke komme med noen tips, bare fortelle deg at du ikke er alene. Jeg blir faktisk glad når jeg leser innlegg som dine iblandt, for da er vi flere... det er ikke alle som er rene morsemner. Jeg er kunstner og i tillegg relativt hissig. Hvis jeg ikke får tiden min så blir jeg litt umulig, sånn har det alltid vært.

 

Stor klem til deg, hilsen med medsøster.