Å bli voldtatt - så ille som "de" skal ha det til?

[Anonym bruker]

Opplevde en voldtekt i slutten av tenårene. Det var en uhyggelig opplevelse. Men i etterkant har jeg ikke hatt så mye problemer med den. Jeg er ikke traumatisert om man kan si det sånn. Jeg syns at mine omgivelser tar det mye tyngre enn meg selv. At det er forventet at jeg skal være traumatisert. At det er forventet at jeg skal slite. At det er forventet at jeg skal sette opplevelsen som det verste som noen gang har skjedd meg... at det nermest er noe galt med meg når jeg reagerer så "lett" på det som jeg gjør. Jeg har opplevd at mine omgivelser faktisk nermest "pusher på" for at jeg skal reagere sånn som de forventer.

 

Trodde jeg var ganske alene om det. For på ting jeg har lest, historier jeg har hørt, så blir kvinner traumatisert, de sliter, lenge. Det er sånn det "skal" være.

 

Nå har jeg imidlertid funnet en annen dame, som reagerer slik som meg.

 

Og jeg spør meg. Kan det være at en av grunnene til at så mange sliter med ettervirkningene av en voldtekt fordi deres omgivelser forventer det av dem? Kunne det ha vært enklere å takle en voldtekt dersom samfunnet ikke var så bastante på hvor ille dette skal oppleves for enkeltmennesket?

 

Hva tenker dere?

[Anonym bruker]

Nå har jeg aldri vært voldtatt, men jeg mener da at folk reagerer forskjellig og at voldtektene også er veldig forskjellige og varierer fra neddopa og husker ingenting-voldtekt, til grov vold, nær døden voldtekt. Den som har blitt voldtatt må få reagere slik det passer dem, noen blir alvorlig traumatisert og andre ikke.

[Anonym bruker]

Jeg tenker det samme som deg....Jeg var 15. Er nå 22, og for å være ærlig, har jeg ikke slitt mye med det. Litt i starten så klart, og det er jo ikk noe hyggelig å tenke på det. Men sambo spør av og til om jeg vil snakke om det, men hvorfor det liksom`? Har det ikke kjett eller noe pga det der, og det er jeg såklart veldig glad for.

[Anonym bruker]

Ja at noen (mange) får sterke reaksjoner er det ikke til å komme bort fra. Og det er akseptert. Man nesten skal reagere voldsomt. Om en ikke reagerer så er en i fornektelse. "bare vent, reaksjonen vil komme!", "du må snakke om det", "hvis du ikke reagerer nå kommer reaksjonen senere" sånn ble jeg møtt. Og jeg tenker at kanskje mange er så inprenta med at de SKAL reagere etter en voldtekt, at de dermed reagerer. At de sliter med noe de kanskje hadde sluppet dersom samfunnet var mer åpne for at mennesker har forskjellige måter å reagere på.

 

hi

[Anonym bruker]

Du tilhører sjeldenhetene. Stresshormoner i kroppen til et voldtektsoffer samsvarer med nivåene man finner hos soldater i aktiv kamp. Traumene kan sammenlignes. Voldtekter arter seg forskjellig, graden av vold varierer, omstendighetene varierer og ofrenes bevissthetsgrad varierer. Alt påvirker resultatet. Omgivelsenes forventninger om traumer har antagelig liten påvirkningskraft. Du derimot kan gjøre mye skade ved å bagatellisere lidelsene på den måten du gjør.

[Anonym bruker]

Tenker du skade i forhold til meg selv, eller? Er nesten 20 år siden jeg ble voldtatt. Har snakket mye om den. Og gått i terapi en stund (fordi legen som tok i mot meg på sykehuset etter voldtekten syns det var greit at jeg fikk en krisetime hos psykiater, og fortsatt terapi fordi psykiateren mente jeg måtte ha tid. Han ventet på den berømte reaksjonen. Den kom ikke.

 

 

Hvis du tenker på skade i forhold til å skade andre, så tror jeg du har misforstått innlegget mitt rett og slett. Jeg mener ikke at en voldtekt skal bagateliseres. Jeg vil bare at det i samfunnet skal åpnes for å det er greit å ikke bli traumatisert- like som det i samfunnet er greit at man blir traumatisert.

 

hi

[Anonym bruker]

Hei HI.

Jeg har blitt voldtatt 2 ganger. En gang som 13åring av en ukjent hvit mann, og en gang som 17åring av en ukjent mørkhudet mann.

Den første voldtekten husker jeg rett og slett ikke. Det er en hendelse jeg raskt blokkerte, og fikk reaksjon på den først da jeg ble voldtatt igjen.

Jeg gikk i terapi første gangen, og opplevde det samme som deg at terapeuten "ventet på reaksjon", som aldri kom.

Jeg fikk kraftig reaksjon andre gangen jeg ble voldtatt, men reaksjonene jeg fikk var kun knyttet til den siste hendelsen, og ikke den første.

Hvorfor det ble sånn, vet jeg ikke. Men nå 11 og 16 år etterpå har jeg ikke problemer med noen av hendelsene, annet enn at jeg ikke reiser alene til den byen der siste voldtekten skjedde.

 

Som flere skriver her, er jo folk forskjellige. Og jeg vil si det er like normalt som unormalt uansett hva slags følelser og opplevelser man sitter med i ettertid.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er individuelt, og at det kommer an på både omstendighetene det skjedde under, alderen og personligheten til offeret. Og selvsagt hvordan det blir håndtert i ettertid.

 

Har du noen gang hørt om Elizabeth Smart?

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_Smart_kidnapping

 

Fasinerende historie, hvis det går an å si det slik.

 

Elizabeth ble kidnappet av en ekstrem-religiøs uteligger mens hun lå og sov i sitt eget hjem, 14 år gammel. Dette var i USA for ca 10 år siden.

Hun ble bundet til et tre, voldtatt flere ganger daglig, tvunget til å spise sitt eget oppkast osv, i 9 mnd, til hun endelig ble funnet og gjenforent med sine foreldre.

 

Kan du tenke deg verre omstendigheter enn dette?

 

Men Elizabeth har faktisk klart seg bra, veldig bra faktisk. Hun har kommet seg gjennom dette, vitnet mot gjerningsmannen i retten, fullført videregående og universitet med toppkarakterer, er nå talskvinne for andre offer. Jeg har sett en dokumentar om henne og jeg tror faktisk på henne når hun sier at hun er lykkelig og lever et godt liv.

 

Mye av grunnen til at jeg tror hun har klart seg så bra er at hun har en optimistisk personlighet, at hun føler seg fullstendig elsket av sine foreldre, at hun ikke føler skyld (hun er klar over at det var gjerningsmannen ene og alene som har all skyld) også er hun religiøs, og det tror jeg nok gir en viss styrke (jeg er selv ikke religiøs, men kan se at religion kan gi noen mennesker styrke).

 

Klart at ikke jeg vet om hun virkelig har det bra, helt innerst, men jeg har sett flere dokumentarer om henne og føler meg ganske så overbevist. Hun viser sunne reaksjoner. Har også hørt psykologer si det samme om henne.

 

Synes faktisk historien om Elizabeth Smart er meget interessant. Det går faktisk an for et menneske og bearbeide og bli "helt frisk" selv hvis de grusomste ting skjer. Det er ganske oppløftende.

 

Så til deg som har opplevd voldtekt og klarer deg fint, kanskje du har noe av denne styrken? Vær glad for det.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg har ikke blitt voldtatt, men har blitt forsoekt voldtatt, ble slaatt og tvunget til aa utfoere oralsex. Det kan sikkert ikke sammenlignes, men jeg har ikke tatt noe skade av dette paa noen maate ihvertfall

[Anonym bruker]

Det virker jo som om du fikk hjelp og mulighet til å snakke om det når det skjedde og at det var nok for deg. Men jeg tror ikke at andres forventninger til at man skal reagere er årsaken til at ofre får traumer eller andre følger. Et slikt utsagn er umodent og et offer som møter en slik forståelse vil antagelig bli innesluttet.

 

Jeg ble voldtatt som ung, gjentatte ganger av kjæresten når han var full uten at jeg tenkte over det eller fikk noen reaksjoner. Reaksjonen kom omtrent 15 år senere når jeg tilfeldigvis traff han på byen en kveld. Jeg var da inne i en tung periode ellers og trodde det var årsaken til at jeg følte meg så sliten, verdiløs og usikker. Jeg gikk i terapi og snakket om det som var vanskelig nå og nevnte aldri voldtektene. I tillegg har jeg i årevis vært plaget med muskelsmerter og andre fysiske plager. Da jeg i våres ble gravid følte jeg meg helt utmattet og fikk hjelp hos psykologisk poliklinisk avdeling. Da nevnte jeg for første gang voldtektene og merket at en smerte var i ferd med å slippe. Samtidig som jeg forstod mer av meg selv og mine reaskjoner på ting. Muskelplagene er også borte.

 

Det er mange måter å reagere på i forhold til slike hendelser, og trodde vel ikke at jeg hadde tatt noe skade av det. Nå derimot forstår jeg at hendelsene fikk konsekvenser likevel som jeg ikke har tenkt over. Nå kan jeg i hvert fall starte å leve et nytt liv.

 

Til de som ikke blir traumatisert så kan det ha noe med forståelsen man møter på tidspunktet det faktisk skjer og at man får lov til å vise følelser og dermed slukker brannene som kan dukke opp.

 

 

[Anonym bruker]

alle takler det forskjellig, jeg ble forsøkt voldtatt og slet med det når det kom til andre gutter, er over det nå men det tok rundt 10 år før jeg ble helt trygg med en mann igjen.

 

kommer jo litt an på omstendighetene og vil jeg tro, var ikke noe overfall på åpen gate i mitt tilfelle, det hadde nok vært mye verre

[Anonym bruker]

Elizabeth Smart har tatt det ganske bra ja

 

http://www.metacafe.com/watch/1768352/elizabeth_smart_interview_on_oprah/

[Anonym bruker]

Ble voldtatt sent i tenårene, av en taxi-sjåfør i utlandet. Var sikker på at han skulle drepe meg.. det var ikke noe jeg trodde, men noe jeg var 100% overbevist om. I ettertid er det ikke selve voldtekten som har vært vanskeligst å takle, men snarere den frykten for å skulle bli drept.. den traumatiserte meg virkelig, og plaget meg i LANG tid etterpå.

 

Når det gjelder voldteken var fødselen til sønnen min det vanskeligste i etterkant, den følelsen av maktesløshet, å ikke ha kontroll... tror det var medvirkende faktor til fødselsdepresjonen jeg fikk...

[Anonym bruker]

Vi har alle forskjellig terskel, det spørs også setting og hvordan man opplevde den voldtekten i voldsgrad.

Jeg har selv opplevd både voltekt i fylla som naiv tenåring og en voldtekt der jeg var edru og utsatt for brutal vold, begge deler var voldtekt, men den der jeg var edru og hadde evne til å kjempe imot og faktisk trodde jeg kom til å dø var hundre ganger verre enn den i fylla, både fysisk og psykis. Enda sliter jeg, mange år etter og jeg må også leve med arr som minner meg om det som skjedde.

 

Men det har ikke gjort meg noe svakere eller ødelagt meg som menneske, bare mer på vakt, mye fysisk sterkere og med en psyke som få kan knekke. For meg stemmer det at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

Men det sliter, den vaktsomheten, marerittene. Å se arr hver gang man ser kroppen sin i speilet, det kommer man ikke unna.

[Anonym bruker]

LURER ¨på hva damer gjør for at de blir voldtatt 2, eller 3 ganger. må være noe som skurrer når man blir voldtatt mer enn en gang. og jeg trur også at man byr litt mer på seg selv enn vanlig når man bli voldtatt. gir feil signaler osv.

[Dunder]

Jeg tror kanskje at det ikke handler om graden av skade som opplevelsen har forårsaket, men heller ulike reaksjonsmønstre. Og jeg tror kjønnsroller har mye å si her:

 

Det er vanlig å forvente ulike reaksjoner fra kvinner og menn. Kvinner er ofte ikke så redd for å være "sårbare", å vise svakhet, og går lettere inn i en offerrolle (jeg vet jeg provoserer nå, men jeg generaliserer for å gjøre det enkelt). Menn har ofte et annet reaksjonsmønster. Menn vil helst ikke snakke så mye om ting, de vil gjerne gå videre så raskt som mulig, de vil ikke være et "offer".

 

Begge reaksjonsformene har sine styrker og svakheter. Den "kvinnelige" kan være positiv med tanke på bearbeiding, men den kan også føre til at man aldri kommer seg videre, at man fortsetter å være et passivt "offer" som aldri helt klarer å ta tilbake kontrollen over eget liv. Den "mannlige" kan være positiv ved at vedkommende raskt tar kontrollen og går videre, og ikke lar opplevelsen styre livet sitt. Samtidig kan et slikt reaksjoinsmønster føre til at vedkommende overser faresignaler som f.eks. aggressiv atferd eller ulike fysiske symptomer som kan være et tegn på ubearbeidet traume.

 

Personlig kjenner jeg meg oftere igjen i et "mannlig" (altså det man forventer av menn) reaksjonsmønster, og det kan være at du også er slik. Din reaksjon er derfor ikke noe mer "riktig" eller "gal", men kanskje litt utypisk for kvinner.

 

Jeg ser ingenting galt i at du bare legger dette bak deg og lever livet videre. Men det er nok viktig å ikke fortrenge det helt, du bør være obs på at du kan ha fått en slags "skade" som kan blusse frem ved senere opplevelser. Akkurat som en som en gang har skadet kneet sitt må være obs..

[Anonym bruker]

To vidt forskjellige settinger, den ene var kjæresten min ( i fylla), faktisk den mest vanlige voldtekstårsaken og noe svært mange går igjennom. Den andre var en tilfeldig overfallsvoltekt, jeg varpå feil sted til feil tid rett og slett. Hadde vært på jobb en kveld, skulle gå til bussen, var normalt kledd. Uansett aldri offertes skyld. Slike holdninger du viser her Anonym 11_57 er det siste vi trenger, vi føler nok skyld og føler oss skittne nok fra før av.

 

[Anonym bruker]

fatter ikke hvordan du kan kalle det voldtekt når det er kjæresten din.

[Anonym bruker]

Klart det er voldtekt når man selv ikke er med på det, jeg var jomfru den gangen. Kjæresten var ikke kjæreste etter den hendelsen. Var for full til å stoppe ham, jeg var bevistløs rett og slett. Dum 16åring som smakte alkohol første gang og som drakk alt for mye druebrennvin, var han som sjenka meg. Hadde prøvd seg mange ganger før og fått nei.

 

 

[Gjest]

Noen av dere her har tydeligvis mangel på IQ. Sukk.

 

"Voldtekt er en forbrytelse og et seksuelt overgrep der noen blir påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter.

En person som skal begå en voldtekt mot et annet menneske trenger ikke nødvendigvis bruke fysisk eller psykisk makt. Et eksempel på dette er når overgriper blander narkotika eller medikamenter i drikken til den personen man vil voldta. Medikamenter som blir brukt til dette formålet, blir ofte kalt voldtektsdop."

 

Så JA, man kan bli voldtatt av kjæresten sin, JA det kan skje en og to og tre ganger uten at kvinnen løper rundt med "kom og ta meg-stempel" i panna.

 

Skjerpings!

[Anonym bruker]

Ja, selvsagt kan man bli voldtatt av kjærestresten sin! Jeg blir helt oppgitt av hvor enkle er i toplokket her inne. Kanskje de har opplevd dype krenkelser litt for mange ganger selv, eller tror at kjæresten har lov til å behandle dem som de vil. Det er uansett utrolig trist at noen har det sånn med seg selv.

[Anonym bruker]

Ojsann! Litt mange skrivefeil i innlegget mitt der.

 

17:40.

[Anonym bruker]

Hun Elisabeth Smart var nyydelig....

[Gutta er ute og puppene henger]

De fleste voldtekter blir begått av noen en ofte kjenner og stoler på som feks kjæreste, ektemann, kollega, venner ol.Overfallsvoldtekter er ikke så vannlige (etter som jeg har lest). Men her er det nok enormt mange mørketall. Er nok mange som kvier seg til og anmeldte mannen eller en godt kamerat for voldtekt? Mange som tenker at de nok aldri vil bli trod. Veldi tragisk og det må være helt fryktelig for offeret. Men det er jo overfallsvoldtektene vi leser medt om i avisene da...

 

Og til deg som mener at det ikke er voldtekt så lenge det er kjæresten som gjennomfører det????????????? Hva i allverden feiler det deg? Det er slike holdninger som det som er med på og skape høye mørketall. En voldtekt er VOLDTEKTSMANNEN SIN FEIL!!!!

[Anonym bruker]

"LURER ¨på hva damer gjør for at de blir voldtatt 2, eller 3 ganger. må være noe som skurrer når man blir voldtatt mer enn en gang. og jeg trur også at man byr litt mer på seg selv enn vanlig når man bli voldtatt. gir feil signaler osv".

 

Du som skrev dette: hva er det med folk som avskriver overgriperen for all skyld! Nei hun hadde så kort skjørt at hun ba om det?? Skal kvinner virkelig måtte ta på se burka for at menn skal greie å kontrollere seg selv eller? for de er så stakkarslige vesen at de ikke greier å stoppe seg selv? et nei er et nei, om du så står naken på gata - i det øyeblikk man ikke vil mer så VIL MAN IKKE MER og da burde det være ett selvsagt at motparten stopper...men her i landet så er det jo stakkars menn som har så mye fristelser at det ikke er rart at de bare forsyner seg! Ærlig talt!!

 

Et enkelt råd til alle menn: sier ikke dama ja så back off!!