Knøvlete økonomi, trenger råd!

[Anonym bruker]

Jeg sitter igjen med en bitter smak i munnen når jeg stadig oftere tenker på økonomien i "familien". Hva synes dere?

 

Vi er gift og har to inntekter og slett ikke felles økonomi (for han sier nei). Når jeg går ut i permisjon i neste mnd så tjener jeg ca. 16000kr/mnd etter skatt (80%). Mannen min tjener ca. 25000kr/mnd etter skatt.

Mannen min er eldre enn meg og har tatt en kort utdannelse (fagbrev) og har derfor hatt inntekt i over et tiår. Jeg er nyutdannet og har jobbet knallhardt for å betale ned studielånet før babys termin. Jeg skal ta ut lengst mulig av permisjonstida mens han tar ut sine 10 uker, begge med 80% lønn. Når permisjon mi er over reiser vi utenlands (han er utenlandsk og tar sin permisjon når vi drar) og jeg blir antakelig hjemmeværende med baby mens han er ute i jobb (dårlig m barnehageordning). Han eier et hus som han betaler ned på, og i tillegg eier han masse aksjer og fond (aner ikke hvor mye penger det er snakk om, men kanskje noen hundre tusener), hver mnd setter han inn penger på denne investeringen sin. Han har jo alltid penger til overs og reiser på ferier, drar ut med kompiser, shopper seg klær. I tillegg kjøper han også meg en gave i ny og ne, men ca. 1% av de pengene han bruker på seg selv tilgodeser han gaver til meg. Sikkert ikke så rart for jeg har jo aldri råd å kjøpe han gave forutenom bursdag og jul. Vi eier et gammelt vrak av en bil i lag. Jeg eier kun et nesten nedbetalt studielån (7000kr igjen) og BSU med ca.55000kr på. Når vi flytter (om 1 år) er tanken å kjøpe hus i lag. Til da skal jeg liksom gå inn med 100 000kr.

 

Til daglig betaler vi 50% hver på alle faste utgifter. Hver eneste mnd sitter jeg igjen med minus på konto, får aldri ei krone igjen til å kjøpe noe hyggelig til meg selv for (vet ikke sist jeg fikk et nytt klesplass- og det til tross for at magen vokser og buksene strammer!) og alltid har jeg dårlig samvittighet fordi jeg må be han om å betale litt mer enn meg for å få det til å gå rundt. Jeg spinkler og sparer for å fylle BSU kontoen før nyttåret kommer og samtidig bli kvitt resten av studielånet (før jeg får redusert inntekt/ingen inntekt). Jeg ønsker i tillegg å spare opp et lite "nød-beløp" (ca.50000kr tenkte jeg-som ikke skal brukes, bare være der i tilfelle nødstilfelle) til jeg sitter der i utlandet uten inntekt. Vel, for å få all denne sparingen til å gå opp så sitter jeg igjen med ca. 1200kr/mnd som skal rekke til 50% av matvarene (ja, det er jo faktisk også en fellesutgift) og altså i minus i realiteten hva angår kroner som kan brukes på meg selv.

 

Det er bare SÅ kjipt. Han blir sur hvis jeg våger å tenke på å bruke litt penger på meg selv- til og med når det er ting som modningsakupunktur eller brystpumpe, de er jo helt unødvendige i følge han. Jeg gruer meg til fødsel- som i min familie er harde og langvarige og ønsker jo å prøve det jeg kan selv om det ikke er strengt tatt nødvendig- ungen kommer vel ut til slutt uansett...

 

Jeg ønsker å be han betale mer enn 50% av fellesutgiftene nå når jeg går ned i lønn. Synes dere det er galt? Egentlig synes jeg han skal ta alle regningene+ en større del av dagligvarene slik at jeg har litt igjen til meg selv hver mnd, han tjener jo nærmere 9000kr mer enn meg hver mnd fom neste mnd av! Jeg er så lei av å være lutfattig. Følte meg faktisk rik i forhold når jeg var student!

 

Jeg trenger deres synspunkter på dette og deres gode argumenter på hvordan jeg skal få han med på dette. Så i en annen økonomitråd at de fleste av dere har felles økonomi og dette høres jo så utrolig bra ut.. skulle ønske det var oss! Noen sa at vi har gjensidig underholdningsplikt ettersom vi er gift, men dette blir ikke han å bite på i dette tilfellet!

Hovedproblemet er jo at vi kom inn i ekteskapet med så forskjellig økonomisk bakgrunn, han med endel verdier og jeg med studielån. Jeg hadde håpet at vi kunne starte i lag når jeg ble kvitt lånet, men han nekter å selge huset sitt og aksjene sine for å starte opp i lag, og jeg synes det er totalt umulig å få noe oversikt over hans økonomi da den er temmelig innviklet og dette aksjestyret foregår i utlandet.

 

Jeg forstår jo at det sikkert ikke føles riktig for han at han skal bruke mer på oss slik at jeg kan spare mer til oss, spare mer til meg og bruke mer på meg, men alikevel så synes jeg nesten dette er måten å gjøre det på da det er min inntekt som går fløyten fom neste mnd og forsvinner helt fom om 1 år. Hva synes dere?

 

Tusen takk for svar hvis dere orker, er så frustrert! Huff, dette ble langt.

[Anonym bruker]

dette var kanskje uklart.. han eier et hus i utlandet (som han leier ut), vi leier leilighet sammen som vi betaler 50% på hver her i norge.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

...

[Anonym bruker]

Akk deg, skjønner det SÅ UTROLIG GODT!

er også sammen med en fra utlandet og har ikke lik inntekt.

Men han er ikke som din mann som har andre ting å betale/spare på. Jeg har full kontroll på økonomien vår nå.

Har vært slik i noen år og etter vi endret dette har vi spart så masse penger. Sparer BSU sammen, betaler alle regninger og har likt med lommepenger.

Han betaler alle regninger, huslån strøm, tlf, bhg osv osv.

Og jeg betaler våre matutgifter og levepenger. Sparer det som er til overs.

Sparer fast max som er mulig til bsu

 

Dette er en veldig lett og oversiktlig økonomisk modell. Jeg fikk dette tipset av en tidligere kollega av meg. Begynte med dette før vi kjøpte bolig, mulig rett før vi kjøpte bil. Vi kjøpte en bil fra 1998 den ble nedbetalt etter 6 mnd. For vi prioriterte å betale den ned.

 

Jeg forstår frustrasjonen din veldig godt, men dere lever sammen ikke sant? Hvorfor kan ikke han dele sin inntekt med deg, slik at dere begge kan nyte av hverandres goder?

 

Høres ut som dere har planer om å kjøpe bolig. Snakk sammen, ta opp forslaget for ham og vis han godene. Dere kan spare og se hva dere har. Ikke minst er det viktig for deg å vite hva hans penger går til, pga dere er et par og trenger dere hemmeligheter for hverandre?

Men det er viktig dere kan være åpen sammen om økonomien. Penger kan være roten til alt ondt om man ikke har den i balanse.

Mine foreldre kranglet mye om penger og min far gikk bak min mor sin rygg i alle år med aksjekjøp, blomster til andre damer, alt teknisk ting han kjøpte. Så mye penger min far har sløst bort.... Vel, til slutt gikk de fra hverandre

 

Men snakk sammen og se om dere kan finne en løsning sammen som passer for dere og som begge er fornøyd med. Han skal ikke være en drittsekk med deg bare fordi han er født med tissemann og får bedre lønn? Han kan vel være en gentelman og dele sin ekstra bit med deg, ikke sant jenter?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

vel, vi kjøpte bil i 2007 og bolig i 2008. Bil var nedbetalt og hadde nærmere 50000 oppspart når vi flyttet inn i vår kjøpte bolig. VI pusset opp og kjøpte en del nye møbler. Ganske deilig. Men vi sparer hele tiden til et eller annet.

[Anonym bruker]

Vel, vi lever på 4000 hver i mnd (for noen er det kanskje lite) men det fungerer veldig bra.

Mat bruker vi 4500 i mnd. Ofte mer, men vi prøver å holde oss til dette

Ikke alltid like lett å holde en klar linje, men så lenge det ikke avviker for mye.

Du sier du vil få 16000 utbetalt i mnd i permisjon, Jeg har 16500 utbetalt idag og han 20000. Og vi sparer tilsammen 1650 kr til bsu og 5000 ca til annet.

 

Kan også fortelle deg at jeg har hatt store økonomiske problemer før. Men har tatt meg godt inn igjen etter dette. Men har også alltid hatt en ting for tall.... Vet ikke om vi klarer oss bedre enn andre med liten inntekt, men jeg syntes vi klarer oss veldig bra.

 

 

[Anonym bruker]

HI her. Ja, huff.. synes han faktisk virker ganske gjerrig når det virker som alle andre parene her inne deler på det som måtte være til overs når utgiftene er betalt. Jeg synes i alle fall han kan bruke "min" halvdel av det han tjener mer enn meg på å betale felles utgifter slik at det blir litt enklere å være meg.

 

Pappaen min var på samme viset. Lurte unna penger i årevis før han for ikke så lenge siden forlot mora mi. I dag sitter han med masse cash og eiendom og luksus og hun med ingenting og elendig økonomi. Ingen trenger å komme og fortelle meg at loven sier at man skal dele 50-50 når man skilles, for det er kun slik det er på papiret! Da kreves det pågangsmot og stå på vilje og grunnkapital til å ta den lange rettskampen, noe som ikke er så lett når man er kjempedeppa etter sjokkskilsmisse! Og nå ser jeg ut til å kunne gå i samme fella sjøl..

 

Er det slemt å nekte å flytte utenlands og gi opp min inntekt med mindre han stiller opp mer nå? Lurer på hvordan det skal bli når vi flytter utenlands hvis han ikke kan dele allerede nå.. kanskje jeg får en viss sum med "husholdningspenger til hus og barn" mens han lever livet med lønna si.

 

Ja vi må nok ta en skikkelig prat..ellers kan ekteskapet bli kort. Han er ute på kosereise i helga så får ta det når han er tilbake.

[Gjest]

Skal du bli med til utlandet, uten lønn, må jo mannen din betale for deg mens dere er i utlandet. Det er jo innlysende. Jeg synes absolutt du kan kreve at dere deler utgiftene ut i fra hva dere tjener. Særlig når du får lavere lønn fordi du er hjemme med deres barn (det er faktisk en jobb det også). Han er vel neppe villig til å gå hjemme i 10 mnd med barnet selv.

 

Hvis han ikke går med på å betale mer sånn at du og det kommende barnet har det ok så synes jeg det er galskap å bli med til utlandet. Hvordan skal du vite at du klarer deg da når du er der uten noe eget nettverk?

[Anonym bruker]

HI her. Det er så fint når du sier at "vi" sparer så og så mye hver mnd, da bruker vel "dere" så og så mye også på kos (altså like mye ca). Og om dere ingenting har igjen, så har DERE ingenting, ikke slik som hos oss der JEG har ingenting, mens HAN har masse igjen.

 

I vårt tilfelle sparer JEG ca 8000kr i mnd til bsu og lån og barnedåp (i jula), mens resten går til husleie, strøm, tlf, mat, internett, babyutstyr, bil og bensin. HAN derimot kan man si bruker ca. like mye som meg på tingene ovenfor, unntatt at han har 9000kr mer enn meg i måneden og har i tillegg ikke lån eller BSU. Han har ikke BSU (og vil ikke ha) men sparer til hus på egenhånd med et uvisst beløp per mnd. Han sparer selvsagt mer enn meg ettersom han tjener så mye mer enn meg og ikke har lån, noe som igjen gir meg dårlig samvittighet for ikke å bidra med 50%. Jeg kan bidra med alt jeg tjener for alltid og vil likevel aldri komme ajour med han.. regner med han nyter dette da han alltid føler seg som om jeg skylder han masse penger.

 

Problemet mitt er at han ikke vil dele økonomien. Tro du meg, jeg er flink økonomisk og har betalt ned et studielån på 200000kr+ på 15 mndr. og samtidig bidratt med 50% av utgiftene. Han tjener til vanlig ca. 6000kr mer enn meg per mnd. Jeg har spinklet og spart i over et år nå og har et budsjett der jeg må spinkle og spare hver eneste mnd frem til vi drar bare for å sitte igjen med ingenting (vel, ingenting er det jo ikke, er jo andel i hus+ nødkonto) men enda ingen penger å bruke på meg selv. Aldri penger til å gå ut med venninner, reiser, etc annet enn når han føler at han kan spandere det på meg.. og etter det har jeg ingen inntekt. Ser dere ikke hvor frustrerende dette er?

 

Drømmemannen ville sagt, nå er vi gift og det skal vi være til vi dør, så nå åpner vi felles konto og avslutter våre private liv for å leve ett sammen.

 

Hater at mannfolk veldig veldig ofte tjener så mye bedre enn oss kvinner. Det har liksom ikke noe å si at jeg har tatt en rålang utdannelse mens han jobbet som ufaglært. Likevel tjener han mange mange tusen mer enn meg.. og jeg hadde ALDRI fått jobben om jeg hadde søkt på hans stilling når han gjorde det. Hoff.. blir skikkeli syteinnlegg dette her.. men er maks frustrert over situasjonen!

[Gjest]

Du må bli litt tøffere. Si til ham så alvorlig du klarer at du vurderer å bare ta 3-4 mnd permisjon fordi du ikke har råd til å gå ned så mye i lønn og at han som tjener best må gå hjemme. Du må tenke på deg selv, barnet og økonomien og sørge for å tjene bedre. Så får du se hvordan han reagerer.

[Anonym bruker]

Synes du skal holde deg i norge med jobben du har om han holder på slikt. Er dere gifte så er uansett halvparten av det han eier ditt.Alt som han bruker penger på osv er deres ikke hans.

 

Dere skulle nesten satt opp hvem som bruker mest av ting.

 

Ta fks strøm. hviss han dysjer hver dag og du kansje annen hver dag skal han betalte litt mer der. ser han tv fks fra etter jobb til han legger seg skal han betale mer strøm osv osv.

 

Ei veninne av meg holdt på med utdannelse og hadde litt igjen rett før ungen ble født, hun fullførte skole(høyskole) og gikk 1 år hjemme med ungen, så gikk hun ut i jobb hun hadde nesten 20000 mer utbetalt enn type/samboeren, og før den tid hadde han mest penger og ville ikke dele, hun levde smålig. men det han ikke visste var hvor mye hun ville få i mnd når hun begynte i jobb. Da ville han plutselig ha felles økonomi.. Noe hun ikke gikk med på. Hun var jo også vant med og ha billig tlf abonomang osv så hun satt med ganske mye penger som hun sparte til seg og en konto til ungen i hennes navn.

 

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jo, regner jo med han betaler mine utgifter i utlandet. Men vet nå slett ikke hvordan han ser på det å dele lønninga si med meg der om han ikke kan gjøre det her i norge! i hvertfall ikke no moro å sitte i utlandet uten ei krone (dollar) å bruke for å få en sosial omgangskrets eller hobby eller noe!

 

Jeg vil ikke svartmale situasjonen helt. Han er jo ikke ond i seg selv mannen min, men muligens noe gjerrig og absolutt ikke inneforstått med hva "ekteskap" betyr eller at jeg har behov for "lommepenger" på lik linje med han. Det er først nå dette er blitt et kjempeproblem for meg da vi skal ha barn og jeg mister muligheten til å tjene penger selv og ja, flytte kan jo bli skummelt!

Akkurat derfor vil jeg gjerne ha en nød-pott, i tilfelle jeg trenger å komme meg hjem igjen og starte opp på nytt- alene. Jeg tror jo ikke dette blir nødvendig, men av faren min sin oppførsel har jeg lært at jeg ikke tør stole på NOEN 100%.

 

Hvis jeg hadde vært alene hadde det jo ikke vært noe problem. Da hadde jeg ikke hatt tidsnød slik jeg har nå men bare utsatt huskjøp til jeg hadde fått spart opp penger i et litt mer behagelig tempo, da hadde jeg jo gått tilbake i jobb etter permisjon.

[Anonym bruker]

DU må spare opp av lønna du får i permisjonen slik at HAN kan jobbe utlandet og tjene fett? Og bruke alle disse pengene på seg og sitt og ikke la det komme familien sin til gode? Du ser vel selv at dette ikke er rimelig?

Og snart får dere en baby, det koster jo også litt, er det du som skal betale alle kostnadene her også?

 

Skjønner heller ikke hvorfor du satser alt på å betale ned studielånet, det er jo det mest gunstige lånet man kan ha.

 

Vi er alle ulike, og dermed går vi også inn i forhold med ulike forutsetninger, tidligere barn, samlivsbrudd, gleder, sorger, utdanning, arbreidserfaring OG økonomi. Det er helt naturlig, og veldig vanlig i mange forhold. Min mann har 400 000 i studielån og jeg har betalt ned mitt. Jeg eide leilghet da vi møttes, han leide. Men jeg tvang da for søttan ikke han til å betale ned hele studielånet sitt OG spare opp BSU tilsvarende min egenkapital før vi kjøpte leilighet sammen.

 

Enig med kakledama i at du må tenke deg om før du flytter til utlandet med denne mannen.

[Anonym bruker]

Om du kan spare 8000 kr pr. mnd har du ingen grunn til å syte.

 

Her er det kun du som går med på at han behandler deg slik.

 

Det dere eide før dere giftet dere er særeie og det dere tjener av verdier etter at dere giftet dere eier dere sammen 50% hver.

Spiller ingen rolle hva han sier om den saken. Hei i landet har vi lover som regulerer dette.

[Anonym bruker]

HI her. Du får det ikke til å høres særlig bra ut for min del 23.24!! Ja, du skulle nok tatt en prat med han og fortalt han hvordan økonomien bør være i et ekteskap.

 

Saken er at jeg har jo selvfølgelig prøvd å ta det opp med han flere ganger dette her, men han får meg til å bli usikker og miste mine klare tanker om at dette føles helt feil slik vi gjør det. Han får det nesten til å høres rettferdig ut at vi betaler 50% hver til tross for ulik lønn- ja jeg er nok svak. Noe ligger vel i at jeg føler det som om jeg prøver å suge pengene ut av han.. det skal liksom komme naturlig for han slik det gjør for deg dette med at man kommer fra ulike situasjoner og alikevel kan starte opp sammen. Blir ikke noe hyggelig å stå å mase om slik "veldedighet".

 

Ei stund fikk jeg han til å betale mer enn meg men dette mislikte han skikkelig. Det varte kun en mnd, så sa han at han hadde fått utgifter på huset sitt i hjemlandet slik at han ikke kunne ta mer enn de 50% av utgiftene. Men at han har masse penger til overs er lett å se pga reiser, klær, duppeditter, sosialt liv, sparekonto som vokser fort og aksjehandling og overføring av penger til utenlandske konti.

 

Jeg er egentlig skikkelig kvinnesakskvinne og planla absolutt å dele permisjonen 50:50. Men når jeg ble gravid ble sjefene på arbeidsplassen min råsur på meg (ja, dårlig, jeg vet!) og pga dette har jeg ikke lyst å dra tilbake dit så vil evt få meg en annen jobb hvis jeg skal avslutte perm. Har lovet mannen at vi skulle dra til hans hjemland noen år nå (for vi har vært i norge noen år og skal dele tiden likt) og blir lite tid å være i en ny jobb hvis jeg velger dette. Dermed er dette forsåvidt kjempegode argumentet ødelagt

 

Nei, jeg må skjerpe meg og snakke ordentlig med han slik dere sier. Jeg tror han ser min side av saken, det bare frister fryktelig lite for han å måtte bruke mindre på sitt for at jeg skal få mer.. men jeg må bare få samvittigheten hans ut og frem.. det bare føles som jeg maser etter penger

 

Er jo sant, tror ikke mange der ute krever at deres yngre gjeldstyngede partner skal skaffe seg like verdier før de skal ha rett på lommepenger i et forhold!! Det skal jeg jammen si til han!

Takk for mange fine hjelpsomme svar!

[Gjest]

Du får overbevise deg selv først om økonomien i det og allerede nå avtale hvordan han skal lønne deg for jobben du kommer til å gjøre når dere er i utlandet. Det finnes garantert barnehager der også. Jeg har ikke noen tro på at det virkelig ikke finnes!

 

Det finnes omtrent ikke et land på vår jord hvor du ikke kan finne ok barnehager. Greia er at man mange steder må betale fullpris (det offentlige sponser ikke) og i et vestlig land må du fort regne minst ti tusen per mnd for heltidsplass.

 

Jeg vil påstå at det er rimelig at mannen din betaler deg ca det en barnehage hadde kostet + lommepenger. Så deler dere kostnadene prosentmessig ut fra det dere har i lønn hver for dere.

[Anonym bruker]

Vel, jeg KAN vel ikke egentlig spare 8000kr i mnd. Det er laaangt over smertegrensen, men det er det jeg er nødt til å gjøre for å ha sjans å ha startkapitalen jeg og mannen ble enig om før huskjøp. Jeg vil ikke ha studielån her i Norge for jeg har ingen inntekt til å betale det ned med i årene jeg bor i utlandet og nei, han kommer nok ikke til å betale det ned for meg. Evt kan jeg gi opp nød-kontoen min og det føler jeg blir litt dumt.

 

Men jeg kan jo alltids si at jeg blir nødt å bidra med mindre på huskjøpet fordi jeg trenger å bruke mer på meg selv. Det er jo absolutt en mulighet Ei venninne råder meg å ikke røre BSU'en min men da må jo han betale hele huset og er ikke det urettferdig da?

 

Er en tankevekker dette med skilsmisse.. jeg hadde ikke hatt noen anelse om hans verdier før og etter giftemål. Disse er forsåvidt i utlandet i tillegg og dette gjør vel en evt rettssak mye mer komplisert! Kanskje er han en skikkelig luring..!! Huff.. håper ikke det for er veldig glad i han.

[Anonym bruker]

Først må jeg få lov å si at det å ønske separat økonomi ikke gjør mannen din til en drittsekk. Jeg syns han er i sin fulle rett til å styre med sine egne penger som han selv har tjent eller spart seg opp til.

 

At dere tjener ulikt er vel vanlig i mange forhold. Hvorfor ikke opprette en felles konto og sette inn et likt beløp til felles utgifter?

 

Imidlertid virker deres situasjon litt vel spesiell, må innrømme det. Syns det er mest fair at dere betaler utfigter også basert på inntekt, altså kan det ikke alltid være riktig å betale 50/50 når du tjener 9 tusen mindre hver måned. Men dersom han da skal betale mer, bør dere kanskje endre eierforholdet på bil eller hjem slik at han får større prosentandeler? Da betaler du mindre frem til du evt er ute i jobb igjen og får mer lønn.

 

Du er jo kjempeflink som velger å spare masse penger og nedbetale studiegjeld såpass raskt, men samtidig er jo ikke dette noe du MÅ gjøre. Det er smart og fornuftig, men ikke et must. Ergo har du jo flere penger å rutte med hver måned om du justerer det litt. Med den inntekten du har er du jo nødt til å prioritere, og om du savner å unne deg selv flere ting, så gjør det i blant, det er bare sunt for deg:)

 

Hva mannen din mener om det, er vel revnende likegyldig dersom dere har fullstendig separat økonomi?

 

Ville vel tatt en prat med han, forstår det slik at dere er gift med barn, så jeg syns det er litt rart at han ikke vil dele mer av felles ting med deg.

 

Håper det ordner seg for deg, tvi tvi.

[Anonym bruker]

For at noe skal være i noens særeie må man faktisk skrive ektepakt om det, evt. at særeiet gis som arv eller gave og spesifiseres fra arv eller gavegiver til å være den enes særeie. Det dere hadde før dere var gift kan ved skilsmisse skjevdeles. Dette er en verdiregel og vil si at den ektefellen som ønsker å skjevdele eiendeler kun får verdien av eiendelene som de var før ekteskapet pluss naturlig verdistigning under ekteskapet.

 

Utgangspunktet ved skilsmisse med mindre dere har avtalt eller blir enige om noe annet er likedeling, altså 50/50.

 

Ellers har ektefellene gjensidig underholdsplikt ovenfor hverandre, hvor arbeid i og utenfor hjemmet betyr like mye. Tanken er at den enes arbeid i hjemmet muliggjør den andres arbeid utenfor hjemmet. Og det er ikke nødvendigvis slik at man skal dele alt 50/50 ved underhold av familien, ei heller slik at hver av ektefellene skal kunne spare like mye. Ellers kan du kreve kopi av han eller skattemyndighetene av selvangivelse og ligning som viser hans inntekter etc.

[Gjest]

I følge norsk lov er det han tok med seg inn i ekteskapet av verdier også hans ved en eventuell skilsmisse, så tingene hans i utlandet er i henhold til norsk lov ikke noe som vedgår deg sånn i prinsippet. Men så kan jo lovgivningen i hjemlandet hans være helt annerledes. En venninne av meg er fra Østerrike og der blir automatisk den man gifter seg med medeier på alt en tar med seg inn i ekteskapet med mindre man inngår kontrakt som sier noe annet.

 

Angående studielånet så kan du få rentefritak hvis du kan dokumentere at du har heltidsomsorg for barn. Med andre ord trenger du egentlig ikke stresse med å betale ned pga utlandsreise. Sjekk lånekassens nettsider. Så det er viktig at du tar ut permisjon det året du skal til utlandet.

 

Ellers ville jeg nok vært forsiktig med å la ham betale hele innskudet på huset hvis du oppriktig er bekymret for økonomi og skilsmisse. Hvis han kan dokumentere at innskuddet han bruker er penger som er hans særeie vil han regnes som eier av en større andel av huset enn deg ved skilsmisse. En kompis av meg brant seg på det ved å la dama betale hele innskuddet med arvede penger ...

[Anonym bruker]

Jeg forstår virkelig ikke hvordan du tør å flytte med han og ungen deres til utlandet når dere har det slik nå.

[Gjest]

Med tanke på formue man tar med seg inn i ekteskapet kan alle kreve skjevdeling ved skilsmisse. Det kreves ingen avtale:

 

http://www.dinside.no/26159/saereie-kun-for-saeringer

 

Dette er viktig å vite om!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Vel, jeg kommer til å kreve at han tar flere av fellesutgiftene fremover, det er jo bare rettferdig når jeg går ned i lønn for å være hjemme med barnet hans. Det må da være logisk for han og. På det viset bør det bli mer penger igjen til meg når utgiftene er betalt. Jeg synes det bør være åpenbart for han at det ikke er greit at han lever livet mens jeg aldri får gjøre noe spennende, blir bare dårlig stemning av slikt og jeg blir jo ikke lykkelig i et slikt ekteskap. Om nødvendig tror jeg jeg kommer til å true med at jeg ikke kommer til å reise fra Norge før jeg har fått spart opp pengene til hus i et mer behagelig tempo og at han evt får reise ned alene.. noe som jo er ganske utelukket ettersom vi da har et lite barn sammen.

 

Av hva han eier. Huset er så vidt begynt å nedbetales så selv om han kjøpte det med lån i hans navn før ekteskapet ble innledet, så betaler han det jo ned med husleie (den tilhører vel oss) og lønn som han tjener i ekteskapet, så sånn sett så eier vel vi huset i lag, men unntak av noen titusener i startkapital. Aksjegreierne hans er nok også aller mest finansiert med "gifte" penger. Til tross for dette så virker han ganske klar på at dette er "hans" og ikke "vårt". Så er nok dumt at jeg ikke har noen kontroll på dette. Men nå er vi lykkelig gift og håper da inderlig at vi kommer oss over denne kjipe kneika, for har særdeles lite lyst å skilles med barn på tur og alt. Det tar jo litt av her oppe i tråden.. høres jo ut som dere hjelper meg med skilsmissesak!!! Han er jo drømmemann på så mange andre måter! Men har hørt at økonomikrangler er det som skaper aller flest brudd av parforhold, så er en viktig del av livet å være enig om

 

Studielånet er det vel ikke så mye å diskutere lengre ettersom det er så godt som borte. Ja, jeg synes det er smart av meg å kvitte meg med dette nå- fordi da står vi mer likt i forholdet, fordi jeg på det viset har sikret meg litt hvis det går galt og jeg blir alene, fordi jeg slipper å tenke mer på det. Jeg syns bare det er tull det med at dette lånet er så gunstig. Dette stemmer jo kun om man har andre lån, og ja, hvis man skal dø.. gidder liksom ikke planlegge livet mitt som om jeg skal falle om død når som helst.. lite sannsynlig. Ser mine venninner som er enslige forsørgere og får regning i posten på 7-9000kr hver tredje mnd og skal ha det slik de neste 20 år. Nei, det passer ikke for meg, hadde følt meg kvalt. Med andre lån så eier man i hvertfall noe med (forhåpentligvis) økende verdi (kanskje med unntak av billån som jeg ikke hadde ville tatt opp i noe fall).

[Anonym bruker]

Sorry, men mann din er en stor egoist.

Dere er gift, og da skal man liksom bry seg om hverandre og ta vare på hverandre.

 

Vi har felllesøkonomi og deler på alt. Men dere trenger jo ikke ha felles økonomi for å gjøre det mer rettferdig. Dere må betale ut av evne. 50/50 er ikke rettferdig.

Sett opp hvor mye dere har av utgifter totalt. Både felles og egne utgifter. Så betaler han f.eks 70%, og du 30%, frem til du får inntekt igjen, også justerer dere det da igjen.

 

Hvem betaler maten? Klær og utstyr til babyen?