Sjenerte barn

[AnonymeAnine]

Jeg har en fireårig gutt som er veldig sjenert. Ordet sjenert er noe han bruker selv, jeg mistenker at det er barnehagen som har lært ham det. Er det noen tips for å få ham mer utadvent? Jeg tenker at vi skal bli flinkre til å utsette ham for sosiale situasjoner. Er det noen som har erfaringer her?

[AnonymeAnine]

Ingen???

[Gjest]

Ingen erfaringer.. annet enn at jeg var veldig sjenert som barn selv.. og er fortsatt. Det har hemmet meg mye gjennom hele livet mitt, og satt mange begrensninger. Jeg håper noen har noen gode råd til hvordan han kan bli mer utadvendt, for ikke noe moro å være sjenert livet gjennom. Men ofte så endrer jo sånnt seg kanskje når de begynner på skolen etc.

[AnonymeAnine]

Hvordan håndterte foreldrene dine det? Jeg vil ikke presse ham for da ser jeg for meg at han kanskje lukker seg, men jeg prøver å late som ingenting og oppmuntre ham, heller. Det er ikke alltid det fungerer, da. Han er utadvendt og trygg blant voksne, men selv om han kjenner alle barna i barnehagen så kan han godt trekke seg litt tilbake der, med mindre bestevennenne hans er der, eller lillebroren.

[kinderegget]

Jeg har ei datter på åtte som tidligere var forferdelig sjenert mot folk hun ikke kjente. Nektet å svare på hva hun hette f.eks. Hun har vokst det av seg, hjalp veldig etter skolestart i første klasse. Hun begynte også på balett, der hun ble tvunget inn i en situasjon hvor hun måtte svare selv, og ikke hadde meg å snakke for seg. Så tror nok det er viktig at hun får selvtillit for å tøre å være seg selv. Vil råde deg til å finne noe han er flink til, og ellers "tvinge" han til å takle sitasjoner på egenhånd. Når an har klart det selv noen ganger vil jeg tro det begynner å løsne litt for han også.

[Gjest]

Tror ikke foreldrene mine gjorde så veldig mye.. dvs de støttet meg alltid etc, men noen spesielle tiltak ble nok ikke gjort. Men jeg gikk på turn, syklet frem og tilbake alene etc.. så jeg var ikke helt hemmet. Problemet mitt var, og er nok fortsatt å bli kjent med nye mennesker, torde ikke snakke når det var flere barn etc. Men hang mye sammen med lav selvtillit i tillegg. Så det er viktig at sønnen din blir backet opp og får god selvtillit, som kinderegget skriver også... tørre å være seg selv, mestre situasjoner uten mamma og pappa i nærheten etc.

[Gjest]

Min nesten 6-åring er ganske sjenert og har hatt det litt tøft etter at han startet helt "alene" på skolen (de andre fra bhg begynte på en annen skole).

Har bevisst kontaktet andre foreldre i nærheten og sørget for at han har blitt kjent med de andre. Så nå etter ca 3 uker har han blitt mye tryggere og mindre sjenert.

Er veldig flink å ta hånden opp i klassen, og har venner i friminuttene :-)

[hit og dit]

Jeg og min søster er veldig sjenerte. Å bli presset til sosiale ting var for oss veldig vanskelig, og det anbefaler jeg absolutt ikke. Men det som hjalp for oss var å gå på fritidsaktiviteter som vi mestret. Søsteren min er kjempeflink med hest, og hun krøp virkelig ut av sitt skall når hun startet med det. Jeg bygget mye lego, og ble faktisk veldig flink. Jeg fikk mye lego, og ble stimulert til å bygge. Jeg fikk huskataloger som jeg kopierte husene fra, og så tok vi bilder og laget album. Det høres kanskje teit ut, men det hjalp på selvtilliten at mine sterke sider ble fremmet. Jeg bygger fortsatt modeller, ikke lego så ofte lenger da.

 

Så mitt råd må være å bygge opp de sterke sidene hans og gi han selvtillit gjennom det, det har hjulpet meg og lillesøster mye =)

[trompetisten]

Har ei jente på snart 5 som er ganske så sjenert. Tror hun er arvelig belastet fra sin far, som også er sjenert.

 

Begge to er sosiale typer, som trivst godt med andre mennesker rundt seg. Men i samlinger med mye folk, er de alltid i bakgrunnen, og er heller ikke den som tar føring til samtale.

Begge gjør det selvsagt overfor nærmeste familie og venner.

 

I forhold til jenta vår har vi et par tiltak i barnehagen.

Når de deles på grupper og har lesestund er hun på gruppe med max 3 personer (andre grupper er 5-6 barn). Det gjør det enklere for henne å komme til orde, samtidig som hun enklere blir sett og ikke forsvinner i mengden når de prater om boka de leser.

 

Barnehagen har også et eget program som går på å bygge selvtilliten hennes, og heve hennes status i gruppen. Det kan f.eks være at en ansatt i barnehagen sier "Å, se hva NN har gjort. Så fint hun har skrevet navnet sitt" - og viser dette fram til de andre barna.

Vet også at barnehagen har brukt spesialpedagog litt i forhold til henne.

 

Et annen ting vi jobber med hjemme, er at når noen sier "Hei" og "ha det" - skal hun også svare tilbake, om vi møter de på butikken, ute på tur eller når vi kommer/går i barnehagen.

 

For øvrig så holder hun på å snakke hull i hodet på sin mamma, men rett og slett "låser" munnen ute i kontakt med "fremmede".

 

Håper det går seg til etter hvert

[AnonymeAnine]

Tusen takk for gode råd. Har fått bekreftet at jeg har tenkt riktig i forhold til tiltak. Vi er flinke til å skryte av ham allerede så det fortsetter vi med. Vi skal bli flinkere til å ta kontakt med andre familier med barn slik at han får trening i dette med hei og hadet (vi har også jobbet med dette - særlig når han kommer og drar i barnehagen). Når han skal på fritidsaktiviteter skal jeg prøve å gå ut av lokalet for da tror jeg at han ikke så lett kommer løpende til meg. Men skal selvsagt holde meg i nærheten. Det er bare så trist når man ser at "alle" de andre barna virker veltilpasset og har masse selvtillit. Man tror at man gjør noe galt, men det er jo selvsagt personligheten som kommer frem. Faren til min fireåring er ikke sjenert men han har en tendens til å synes visse selskapeligheter er litt slitsomt så han trekker seg tilbake. Dette merker sikkert barna ubevisst.