hva er verst? :(

[Anonym bruker]

å ikke få det siste barnet man så sårt ønsker?

å få det barnet man absolutt ikke vil ha?

 

 

 

hilsen ulykkelig

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det verst å ikke få barnet man ønsker. Du kommer til å angre hele livet! klem

[Anonym bruker]

Å ikke få barnet man ønsker seg. Venninnen min har nettopp fått beskjed om at hun aldri vil bli gravid, hverken naturlig eller via kunstig befruktning. Det er bare så utrolig tragisk :-(

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det verst å få et barn man absolutt ikke vil ha, og spesielt for barnet.

[Anonym bruker]

Eh, for barnet sin del er selvfølgelig alternativ nr. to, verst!

[Anonym bruker]

idiot..Tror du virkelig uplanlagte barn er mindre elsket enn planlagt barn?Jeg både gråt og vurderte abort da jeg ble uplanlagt gravid med eldste. Men hun (og min sønn som jeg fikk planlagt noen år etterpå) er det beste som har hendt meg.

 

I min søskenflokk var jeg overraskelsen, men jeg er den som har nærest og best forhold til mine foreldre.

 

Et barn blir elsket like høyt om det var resultat av en uønsket graviditet eller nøye planlegging. Det tror nå jeg iallefall.

 

Til hi, få det barnet du ønsker deg!

[Anonym bruker]

Hvis du tror at alle barn er elsket er det du som er idioten.

 

Jeg var selv et uønsket barn og fikk høre det hele oppveksten, hvor mye bedre livet til moren min hadde vært om jeg aldri hadde blitt født. Og faren min ga F, for han hadde da aldri villet ha "den helvetes ungen"...

 

 

[Anonym bruker]

Jo, men her er det jo helt tydelig at iallefall moren ønsker barnet.

[Anonym bruker]

Herregud, hvor dum går det an å bli? Lever du inne i din egen lille rosa boble eller? Det finnes hundretusener av uønskede og uelskede barn her i verden.

 

Alle barn fortjener at begge foreldre ønsker seg dem dypt og inderlig.

 

At noen mødre må tenke på at de ikke fikk alle de barna de ønsket seg blir jo en liten bagatell i forhold til det å måtte vokse opp som uønsket av en av foreldrene.

 

 

[Anonym bruker]

Så du synes det er greit at barnet vokser opp med å være uønsket av faren?

[Anonym bruker]

Mulig at jeg lever i en liten rosa boble, men isåfall trives jeg fint her. Jeg tror nemlig at selv om det finnes noen uelskede barn så er de aller fleste elsket av sine foreldre. Jeg tror ikke man vil elske et planlagt barn mer enn et uplanlagt barn. Det finnes vel planlagt barn som ikke er elsket også, isåfall er det ingen garanti i utgangspunktet.

[Anonym bruker]

Her var det jo ikke snakk om et "uplanlagt barn" i betydningen "oops prevensjonen sviktet, men koslig med et barn likevel".

 

Her var det faktisk snakk om et barn man "absolutt ikke vil ha".

 

Greit at du har det fint i din boble, men ikke kom med råd til andre som lever i den virkelige verden ut fra det du ser der inne.

[Anonym bruker]

Står det i reglene at jeg ikke får komme med råd? Jeg kom med mitt, du med ditt. Såvidt jeg ser har vi begge like stor rett til å svare.

[Anonym bruker]

Åååå... er så ulykkelig Må kanskje rette på det at han ABSOLUTT ikke vil ha, han har ikke lyst på, men sier han skal vurdere det hvis han kan reise mer på guttetur dra oftere ut på byen å få egentid (han reiser mye og jobber mye overtid i helgene, så da er jo begge slitne. Og der han vil ut å ha helt fri så vil jeg være sammen hele familien)

Hvis dette var alt hadde jeg selvfølgelig gitt han den tiden han trenger borte fra familien, men han sier at selv om jeg gjør som han vil så vil så er det ikke sikkert det blir noe barn... Det er kun HVIS hans følelser skulle forandre seg og HVIS det blir "lett" med de vi har når de blir litt større..

Med i avtalen er også at det er meg som skal ta meg mest av baby (for han syntes ikke det er så gøy med baby), men det har jeg jo gjort med minste også.. Han har sluppet billig unna, men jeg mener jo at han må kunne ta ei bleie og ta han av og til. Nå angrer jeg nesten på at jeg lot han slippe så billig unna for baby var en kollikk baby når han var liten, og jeg satt oppe natt etter natt med han.

Men nå så vil han altså at jeg skal gjøre sånn og sånn og da kaaanskje kan vi få en baby om noen år, men bare hvis det ikke er stress for han. Jeg føler at jeg kan ikke håpe og tro så lenge for så å bli knust av at "nei, det blir for stress. Jeg vil ikke ha flere"

 

Hva skal jeg gjøre nå? Kan jo ikke bare ta bort følelsene min nå..

 

Tusen takk for alle svar!!

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg ville beholdt barnet, men dumpet mannen.

[Anonym bruker]

Jeg fortår meg ikke på dem som ikke vil gi partneren sin de barna han/hun øsnker. Det er da noe man må kunne komme frem til enighet om. Jeg tror absolut at man angrer mer på de barna man ikke får, enn de barna man får.

Det er også verre å sette seg på bakbena om man bare har et barn sammen, enn om man har tre.

 

Det er jo litt annerledes når det er store helsebegrensinger. Man kan kanskje ikke presse en kvinne til et ekstra svangerskap om hun for eksempel ved første fødsel hadde total ruptur, og om hun skal få flere barn kan risikere å bli dobbelt inkontinent. Eller en kvinne som hadde svært alvorlig bekkenløsning, og kan risikere å ikke bli kvitt det etter en fødsel nummer to, samme med svangerskaps forgiftninger osv.

 

Men å nekte å få flere barn, når partneren har lyst på flere, fordi man ikke føler man har råd, eller tid og energi, osv. Den er litt drøy synest jeg.

 

 

[Anonym bruker]

jeg er ikke gravid nå, bare sånn at det ikke blir misforstått.

Men ja, det har faktisk blitt sånn at jeg må vurdere om jeg kan bli... Men jeg tror ikke jeg klarer å gå heller desverre

Bare mer og mer krangling her nå.... uff uff, er så lei meg!

 

 

hi