Hvorfor få flere enn 1 barn..?

[Kiwi med maispire]

Jeg sitter i et kryss nå hvor jeg ikke greier å bestemme meg.. Vi har en datter på 1,5 år, og vi har vært utrolig heldige for vår nydelige datter, men nå har vi kommet på et punkt hvor pappan ønsker et barn til og jeg fristes svært mye av tanken. MEN når jeg sitter med denne gode følelsen av å skulle begynne denne prøverunden igjen for å bli gravid blir jeg svært nervøs og begynner å tenke på det negative med å få flere enn 1 barn.

 

Argumentene mot er: det blir dyrere da 2 er flere enn 1, jeg begynte i ny jobb med fast 100% stilling hvor jeg ikke vil "skuffe" sjefen min ved å gå ut i permisjon og antallet mulige "borte fra jobb pga sykt barn" øker når det er 2 barn.

 

Argumentene for er:

- for første gang i livet vårt har BEGGE fast 100% jobb og trives masse i jobbene våre.

- Da vi først ble gravid og fikk jenta vår hadde jeg ikke engang fullført grunnkurset på vg1, mens nå har jeg gjennomført 4 skoleår ila 2 år. Så sammenlignet med den økonomiske situasjonen da og nå er det en stoooor forskjell.

- Min datter vil få søsken, noe jeg mener er kjempeviktig.

 

 

 

 

Hva var deres argument for å få flere barn?

[amma+3]

Jeg klarer ikke finne et eneste argument for bare å få ett barn jeg...

Når jeg ser jentene mine sammen vet jeg at jeg har gitt dem en gave ved å ha hverandre, og jeg gleder meg til å gi de enda en gave

[Voyeur]

Fordi det å få barn er fantastisk;)

En ting er hvis man ikke kan få/får flere enn ett barn..

 

Dere trenger jo ikke få barnet nå, jeg syns 3-4 år er en fin avstand mellom ungene, fordi da har man fått litt "alenetid" med den eldste, og de er store nok til å spise/kle på seg/bruker ikke bleie etc. I tillegg får man da bedre tid til den minste i forhold til at hverdagen er litt enklere. Hvis man venter noen år, får man også litt verdifull tid til å pleie seg selv og jobb og interesser.

 

Dette er min mening da;) Vet at mange syns man skal gjøre seg fortest mulig ferdig, men jeg syns det er viktig å nyte tiden med hvert barn;)

 

Er selv gravid med nummer 4, der sistemann ikke var planlagt, men velkommen. Barna mine har utrolig stor glede av hverandre, selv om det er 3 år imellom de.

Kommer selv fra en stor familie, og har mange søsken, så for meg ville det vært utenkelig å bare få et barn! Har kjempegod kontakt med mine søsken, og vi ringes og besøker hverandre så ofte vi kan, selv om vi bor langt fra hverandre;)

 

En annen ting å tenke på, er at hvis noe dramatisk skulle skje, så ville vi stå igjen uten barn, eller barnet vil stå igjen uten foreldre og uten familie.. og det gjør vondt å bare tenke tanken;S

 

[SurreGuri]

Ja, er veldig enige med Voyeur

 

Har en niese på 10 år som er alenebarn, foreldrene har en sterk økonomi og kjøper å gir henne alt, men det fyller ikke tomrommet den jenta har..Alle ser at hun savner søsken, så det er faktisk litt trist..

 

Ikke det at alle barn blir sånn som savner, men det vet du jo ikke, og barna selv blir ikke helt klar over det før di er store..

[septermor]

nå må du huske på at du spør en gjeng med damer (hovedsakelig) som har valgt å få barn nylig! Men jeg må skrive under på at jeg ser ingen - absolutt ingen - fordeler for barnet ved å være enebarn.

Men noen ganger kan man bremses av f.eks:

-helse

-plass

-økonomi

-forholdet

 

sjefen har ingen rett til å bli skuffet, men vet du at de blir det da? min sjef ble begeistret da jeg fortalte at jeg ventet barn (nr 3), og sa at alt det der med sykefravær og slikt det var parenteser i den store sammenheng: barna er noe som berører livet selv, mens jobben er jobb. Jeg ventet dessverre alt for lenge med å få barn fordi jeg var usikker på om jeg kom til å beholde jobben. Nå er den jobben historie for mange år siden, og jeg tenker at det var da voldsomt så mye hensyn jeg tok til de folka der.

 

Økonomisk har dere sannsynligvis mye utstyr fra før slik at det økonomiske løftet blir langt mindre med nr. 2 enn med nr. 1.

 

Helsemessig opplevde jeg svangerskap nr 2 som tungt fordi jeg ikke var forberedt på at nr 1 krevde så mye på ettermiddagene: var vanskelig å få hvilt seg nok, så prøv å finne folk som kan avlaste der. Ellers gikk fødsel veldig mye bedre andre gang enn første gang for meg i hvert fall.

 

det jeg oppdaget da vi fikk to, var hvor stor avlastning det er med to barn: de leker med hverandre når de er to. Når de er alene krever de mye mer oppmerksomhet fra foreldrene. De sosialiserer hverandre både med krangling og det å finne på noe å gjøre som begge liker, og jeg syns de møter nabolaget lettere som to.

 

Når de blir voksne får de kanskje barn selv og dermed blir det muligheter for søskenbarn og all den familiesammenhengen det gir med feriebesøk og julegaver.

 

Men hovedsakelig ser jeg hvor mye glede de har av hverandre og hvordan de oppdrar på hverandre, og de gleder seg oppriktig til nr. 3. men jeg tror som du sier det er en fordel at de er forholdsvis nær i alder.

 

Lykke til med valget

 

 

 

[togutter-08og10]

Søsken er veldig fint det. Den eneste grunnen til å vente litt er den unge alderen din. Ser at du kun er 21 år, så du har mange år å få et barn til. Min søster er 6 år yngre enn meg og min beste venninne.

Selv er jeg 38 år og 10 md og venter nr to. (2 år og 4 md mellom barna)

Hvis dere venter litt får dere tid til å etablere der mer i jobb og får en tryggere økonomi.

[maimora]

Hei!

Jeg er enig i det de over her sier. Jeg har selv 2, med 5 års mellomrom. Syns det var veldig greit å få nr 2 når eldsta var så gammel at hun klarer det meste selv. Nå prøver vi å få en til, da vil minsta være 2 år når nr 3 kommer.

Sånn økonomisk sett så har vi ikke merka så mye før nå når hun begynte i barnehage. Det meste av klær arvet hun fra storesøster. Jeg har selv 2 søsken, og kunne ikke vært de foruten.

Også er det jo mye kosligere når vi blir gammel og grå at vi har flere barn, syns nå jeg da.

Storesøster syns også selvfølgelig det er stor stas og omvendt.

[magica fra tryll]

Skriver under her:) Når jeg var 21 hadde jeg ikke tenkt på barn engang,-nå venter jeg nr 6! Du kan jo velge å få en haug med unger om du vil..hehe.... Bare følg hjertet ditt nå du, så blir det nok bra:) Praktiske ting har praktiske løsninger....

[Tulla med tre små]

Signerer innlegget til septermor!

 

Jeg har to barn med 2 år og 4 måneders mellomrom, og hadde bestemt meg for at to var nok. Jobber i en liten privat bedrift, så det er en utfordring for dem når jeg er ute i permisjon. Da jeg så oppdaget at jeg var gravid for 3. gang nå i sommer (ikke planlagt, men veldig velkommen!) grudde jeg meg som en gal til å fortelle det til sjefen. Følte at jeg sviktet dem på jobben osv...

Men som septermors sjef, ble sjefen min også begeistret og omtrent kjeftet på meg fordi jeg ba om unnskyldning for at jeg var gravid igjen... Fikk beskjed om at å få barn var den største velsignelsen som finnes i livet, og at jeg heller burde være takknemlig for at jeg er så heldig at jeg faktisk har lett for å få barn... (Sjefen min er en arbeidsnarkoman mann på over 60...)

 

Så stopp for all del ikke med en unge! Barn trenger søsken. Har selv flere, og ville aldri vært uten dem! Vi har (stort sett ;-)) vært bestevenner hele livet , bor nær hverandre og har foreløpig 6 jevnaldrende unger.

 

Ellers er jeg enig i det meste som har blitt sagt over her. Nr to (tre og fire...) koster mye mindre enn nr 1, og det er ikke særlig mye mer arbeid med to enn en heller. :-)

 

Og du trenger jo ikke få nr to med en gang! Så ung som du er, har du mange gode år foran deg til å få så mange unger som du bare vil! Det er litt verre for oss som venter til vi er over 30 før vi setter i gang. Hehe.

[Mia29]

Jeg har alltid vært sikker på at jeg ønsker mer enn ett barn og det har heldigvis mannen min også. Jeg kommer selv fra en stor familie og opplever det som veldig positivt. Merker at med årene blir familien viktigere og viktigere. Venner som flytter kan man lett miste kontakten med. Slekta er der bestandig. Jeg er skillsmissebarn og merker at det også gjør at søsknene mine er veldig viktig for meg. Vi har en felles forståelse for en del ting. Nå er det jo ikke slik at alle familier er så utrolig lykkelige og at alle søsken er venner. Jeg og søsknene mine har kranglet, om ikke så blodet har spruta, så i alle fall så håret har løsnet. Vi har også hatt vår dose av familietrøbbel. Men vi har holdt ut med hverandre. (Håper selvfølgelig at datteren min slipper noe av kranglinga og trøbbelet jeg har opplevd. Men de positive sidene vil jeg gjerne føre videre.)

 

Som en annen skrev her så må jeg også innrømme at jeg tenker på hva som skal skje hvis noen av oss blir syke eller dør. Da vil jeg at det fortsatt skal være "en del" igjen som kan ta vare på hverandre. Små familier virker så skjøre i slike situasjoner.

 

Dessuten synes håper jeg veldig at jeg får barn som tidlig blir venner slik at de kan ha felles glede av hverandre på ferier osv. Også har de jo da en alliert når de skal snakke om hvor teite mammaen og pappaen dems er ;o)

 

Her blir det ca 2 år i mellom nr 1 og nr 2. Mye av grunnen til at de kommer såpass tett er at jeg ikke føler meg som noen ungfole lenger og synes jeg "må få det unnagjort." Innimellom kunne jeg nok ønske meg mer enn to barn også, men alder og svangerskapsutfordringer tatt i betraktning er det nok mulig vi stopper nå.

 

Men du har fortsatt mange år på deg. Ta deg tid til å tenke deg om . Kanskje er det bare ett halvt år ekstra du trenger.

 

Det er slitsomt å være gravid med en 1 1/2 åring i huset. Jeg er egentlig i bedre form nå enn når jeg var gravid første gang, men pga økt ansvar hjemme føler jeg meg likevel like dårlig. Dette på tross av en mann som gjør nesten alt hjemme. (Sliter med svangerskapskvalme.)

 

Jeg føyer meg inn i rekken av de andre og anbefaler og få flere barn, men tillat deg å ta deg litt tid til å tenke før du setter i gang på ny dersom du trenger den tiden.

 

Hva økonomien angår bekymrer jeg meg lite for det. Veldig mye av de dyre tingene kan vi bruke om igjen, og ganske mye av klærne sannsynligvis også. Det blir ikke så store utgifter denne gangen.

 

Lykke til med besluttningen )

 

 

[3 søte jenter♥]

Jeg er selv enebarn. Dette var ikke et valg fra mine foreldres side, det stoppet bare der. I barndommen var søsken et stort savn for meg. Jeg er oppvokst i boligfelt med nabounger og mange venner. Likevel ønsket jeg meg bestandig søsken. Nå når jeg er voksen er større familie fremdeles et savn. Mine barn kan aldri få søskenbarn på min side. Jeg venter barn nr 3 selv nå, til stor glede for mine foreldre. Foreldrene mine har gode jobber og er normalt godt stilt økonomisk. dette gjør det jo lettere for dem å hjelpe til økonomisk om de ønsker det siden de har bare ett barn. Også med tiden er det lettere for dem å stille opp. Men likevel, både jeg og de hadde heller ville hatt større familie.

 

Jeg har derfor alltid sagt at jeg vil ha 4 barn selv. Venter nå nr 3 og elsker å ha barn og familie rundt meg. Ser likevel at det er mulig vi stopper med nr 3 Mannen min er vokst opp som en av 3 søsken. De har veldig stor glede av hverandre nå som voksne. Og barna våre synes det er stas å møte søskenbarna sine. Og så er det jo det med når vi som foreldre blir gamle, så er det jo greit å ha flere barn som kan deles på å hjelpe oss. Jeg vil bli helt alene med å ta vare på foreldrene mine når de blir gamle. Mener ikke slik at de må bo hos meg når de blir gamle. men det kan jo være ting de trenger hjelp til når de blir svakere.....

 

Nei, enebarn er ikke gunstig. Hilsen en med erfaring

Finnes selfølgelig enabarn som sier det motsatte også.

[Jippi-77]

Jeg er enebarn, fordi min mor ikke kunne få flere barn (hun var veldig syk da hun gikk gravid med meg og legene sa hun ikke måtte få flere). Hele oppveksten var foreldrene mine åpne om hvorfor jeg ikke kunne få søsken. Jeg forstod det. Enkelte ganger kunne jeg nok ønsket meg søsken, men jeg så også fordeler med å være enebarn. Jeg fikk kjempe mye oppmerksomhet og vi var en sammensveiset og fin liten familie. Stort sett tenkte jeg altså ikke på det at jeg var enebarn. Sånn var det liksom bare...

 

Jeg synes egentlig ikke at jeg mangler noe som enebarn. Føler jeg ikke kan savne noe jeg aldri har hatt. Men dette som "Baby nr <3" nevner om å hjelpe sine foreldre er noe jeg tenker på. Jeg vil gjerne hjelpe foreldrene mine og det gjør jeg. Men tenker noen ganger at det kunne være godt å være flere og liksom dele litt på det. Være flere om ansvaret, liksom. De er ikke så gamle nå, men etter hvert vil dette kunne bli mer aktuelt.

 

Jeg har en datter og vi prøver å få flere barn. Selv om jeg har det bra som enebarn, tenker jeg at det vil være godt for henne å få søsken. De fordelene som flere andre overfor ramser opp er jeg enig i. Jeg tenker at søsken vil være veldig berikende, både for datteren vår og for oss.

 

 

[Kiwi med maispire]

Tusen, tusen takk for så mange gode tilbakemeldinger.

 

Jeg vet at jeg er ung, men for å gi et eksempel på hvorfor jeg tenker på flere barn med tvil er at det tok 4 SA ila 3,5 år for å få min kjære datter jeg har i dag. Mye av tvilen som sitter denne gangen er alle de mange skuffelsene jeg hadde før min datter endelig satt. Dette tenker jeg på i forhold til at det kan være en stoor sjanse for at jeg må bruke lang tid på å bli gravid.

 

Jeg har ALLTID ønsket meg en større familie, og jeg syntes det var rett og slett ubehagelig å feire jul med bare 3 stk (mor,søster og meg). Det var selvfølgelig koselig som familie, men følte at det manglet noen flere (far = borte).

 

Men jeg har vel egentlig bestemt meg for å prøve igjen. Dette med at praktiske ting har praktiske løsninger er jo helt korrekt! Dessuten vet jeg at det er kun innstillingen det står på.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Personlig ville jeg ikke ha barn om jeg ikke hadde fast partner hadde vært gift ett par år. Var veeeldig kresen hvem som fikk lov være far til mine barn.

Ville aldri hatt unger med fler enn 1 far, om det ikke hadde fungert med meg og min elsk ville det blitt med 1 unge på meg =0)

Jeg elsker reise så vi gjorde det masse før vi fikk barn. Kjøpte oss hus, har god økonomi som jeg syntes er veeeeldig viktig. Vil ikke att samfunnet skal ha en byrde av meg grunnet jeg velger få barn.

Så da vi fikk gjort og ordnet alt vi ville valgte vi få barn.

Fant raskt ut det var fantastisk. Så vi valgte raskt få en til. Reiser som før og jobber så vi har fortsatt ett fantastisk liv bare nå med 2 prinsesser =0). Sommer valgte vi ta ut spiralen 1 baby til før vi stenger fabrikken. Fant ut vi har økonomi og plass til 1 til =0) GLEEEDER OSS.

Er selv enebarn hadde en veldig fin oppvekst =0)

[MyLittlePony]

En ting er iallefall sikkert.. Du må ikke tenke påsjefen din!!! Om noen år har dukanskje en annen sjef, og en annen jobb...og da har den sjefen du har i dag glemt deg for lengst... Så hvorfor la hans eventuelle meninger styre livet ditt...? :-) Dette gjelder selvfølgelig ikke bare når det kommer til å få flere barn...gjelder i langt mer uviktige saker også :-) Jobb er jobb, og kun det

 

Ellers ser jeg at du har fått mange fine svar på innlegget ditt :-)

[Nea og juniors mamma]

Med alle svarene over blir dette bare et supplement, men for meg utrolig viktig.

Jobber som sykepleier til barn som ikke alltid får muligheten til å leve videre og har opplevd foreldre som har mistet det eneste barnet de hadde. Noen ganger er de ennå unge, men ofte "for gamle" til å få flere barn og da blir det tungt å fortsette livet sammen.

 

Derfor to eller flere barn når det passer seg som best. Du er ung og har tiden for deg. Nyt den litt til og ikke planlegg flere umiddelbart. Si til din mann at du vil ha flere, men først om noen år med de argumenter du har fått lengre opp.

 

Masse lykke til

[Lemonia]

Hovedgrunnen for at vi ønsker flere barn er rett og slett fordi vi liker barn og synes det er hyggeligere med mer enn ett barn i livet vårt. Vi synes også at barn skal ha søsken.

[gulda]

Det å få barn var det beste i verden, tross slitet. Vil oppleve alle fasene igjen!

 

Gutten spør etter søsken. (hadde planlagt minst to før han begyte med det, men forsterker jo ønsket). Godt å ha søsken uansett alder en er i, synes jeg.

 

Om det er arbeid når de er små, så kan jeg ikke se for meg amiliesamlinger med bare ett barn når de blir større -koselig med litt stor familie! Elsker iallefall det selv.

 

Kommer til å angre om v i ikke får flere. Det er bare noe jeg vet )