Noen som er/har vært fosterhjem??

[Anonym bruker]

Hva slags erfaringer har dere og hvordan gikk dere frem for å bli et fosterhjem?

Har begynt å snuse litt på dette selv. Vi har ett barn fra før og slik jeg skjønner det ønsker de at fosterbarnet blir yngst og dette passer jo oss bra. Vi ønsker oss helst et barn på fast basis. Ikke kun for kortere opphold.

Vi er ikke gift, men vært samboende i godt og vel 12 år. Har enebolig og et stabilt nettverk.

Ville egentlig bare få noens erfaring om dette er positivt eller negativt. Barnets alder for vår del vil være fra 0-5 år. Noen som kan gi meg svar?? Tusen takk :-)

 

PS: Vi har vært besøkshjem før, så vi har vært i samarbeid med barnevernstjenesten tidligere, så de "kjenner" til oss :-)

[Anonym bruker]

En liten oppklaring. Ser det kan misforståes tror jeg, men det jeg mener med om dette er positivt eller negativt er det å ha et fosterbarn. Ikke hvordan vi virker ut fra innlegget :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Gir dette et lite dytt!

[Anonym bruker]

Jeg var i fosterhjem en liten stund før jeg endet opp på instustisjon. De jeg var hos var gift og hadde 2 andre barn. Jeg husker ikke annet enn at de tok et kurs ellerno.. Men det er uansett ikke vanskelig å bli et fosterhjem.

 

Men jeg lurer på hvorfor dere vil bli det?

Jeg og de fleste andre jeg ble kjent med opplevde at det var kun for pengene.. Vel, det å slippe å "jobbe"

 

[Anonym bruker]

Vi har snakket om det. Anser oss som ressurssterke personer begge to og har masse å gi. Håper derfor vi engang kan gi et barn som trenger det et godt hjem!

 

Men foreløpig må vi bli ferdig med "egenproduksjon", da jeg har en på fanget og en i magen :-)

[Anonym bruker]

Vi har de barna vi ønsker oss, begge er i hver vår faste jobb som vi trives veldig godt i, men et ønske om en liten vi kan hjelpe til et bedre og mer stabilt liv er et stort ønske. Pengene tenker jeg faktisk ikke på en gang. Det er neppe noe som gjør en rik.......!!??

Vi har blitt enige i om noen av oss må være hjemme blir det meg, men om barnet er så stort at det kan gå i barnehage, så jobber jeg heller redusert etter hvert, for så å gå tilbake i full stilling. Det vi ønsker oss er et barn vi kan "få" for alltid. Jeg regner med at man knytter seg sterkt til barnet og det hadde blitt veeeldig trist å måtte gi det fra seg igjen. H*n vil bli et fullverdig familiemedlem.

Jeg synes at det er trist at du har en negativ opplevelse med dette selv, og vi ønsker for alt i verden om vi blir godkjente og være stabile og gode foreldre. Akkurat som vi var når vi var besøkshjem.

 

[Anonym bruker]

Anoynm 13:11

 

Lykke til med baby i magen og den på fanget Håper dere også ender opp som fosterhjem en dag.

Siden vi har et barn på 5 år og de foretrekker at fosterbarnet er yngst, blir ev. vårt fosterbarn en baby eller et barnehagebarn.

 

Jeg kjenner jeg er kjempespent og vil ha et barn NÅ He, he. Men, vi må nok igjennom en skikkelig papirmølle, kurs og møter, men det skjønner jeg godt. Det er jo alltid noen "skurker" som kommer igjennom nåløyet, men jeg håper de fleste er skikkelige folk som faktisk ønsker å hjelpe og ikke bare få "lettvinte" penger.

Vi føler i hvertfall at vi er snille, omsorgsfulle osv. og har masse å gi et fosterbarn.

[Anonym bruker]

Innleggene 13:42 og 13:47 er fra HI.

[Anonym bruker]

Her er en link du kanskje kan ha nytte av...:

http://www.bufetat.no/barnevern/fosterhjem/

[Gjest ->>-]

Nja. På en måte vært, og jobbet noe på området.

 

Det å være fosterhjem kan være ekstremt givende og ekstremt slitsomt. PRIDE-kurset er absolutt å anbefale. Og så synes jeg fosterhjem er underbetalte og ofte overarbeidede, og mener at man helt klart bør være veldig motiverte for oppgaven. Fosterbarna er ikke alltid, men veldig ofte, i behov av temmelig mye mer enn et "hvilket som helst" barn. I tillegg kommer risikoen for senskader/skjevutvikling og den evinnelige bittelille risikoen for at selv en oppvekstplassering kan bli tilbakeført. Ja, og så kommer foreldresamvær, veiledere, saksbehandlere, tilsynsførere osv. som ofte kan oppleves som en ganske massiv greie for fosterhjemmet.

 

...men at det er et behov, absolutt. Jeg tror også det for de fleste er en positiv opplevelse å være fosterfamilie, men at det er lurt å være obs på hvor utfordrende det kan bli. Noe dere helt sikkert vil ha mange runder på på et eventuelt PRIDE-kurs.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar pila... Er forberedet på mye og veldig innstilt..... og takk for linken anonym :-) Skal sjekke den ut!

[Libido-]

Meld dere på PRIDE kurs!

[Anonym bruker]

Dette innlegget må jeg bare svare på. Ser at noen over her sier at fosterhjem gjør det for å få penger og gå hjemme....da kjenner du ikke til det å være fosterhjem godt nok, du har vært fosterbarn selv og ikke forstår hvor krevende det er for fosterforeldrene eller har hørt litt for mange rykter. Det er langt fra sannheten!

 

Vi er fosterhjem!

 

Jeg har vært "hjemme" fra barnet flyttet inn og vil være det fremover. Når barnet flyttet inn var planen at jeg skulle tilbake i jobb etter 1 år og tilknytningen var i orden. Slik ble det ikke og det er ikke opp til meg. Barnet er så krevende og trenger så mye oppfølging at det er umulig at begge jobber. Jeg taper masse på å gå hjemme, faktisk taper jeg over 10 000 i mnd på å være tilstedet for fosterbarnet. Dette har jeg gjort i snart 4 år....det blir ganske mye penger vi har tapt på å være fosterhjem, så ikke kom hit å si at vi gjør det for pengene!!!!

 

 

Vi gjør det for vi vil dette barnet så godt, vi vil at barnet skal ha en trygg og god oppvekst, vi er glade i barnet og ofrer karriere og penger for at barnet skal ha det greit.

 

Ja, vi får lønn for å være fosterhjem! Vi får lønn for det arbeidet vi gjør. Det er faktisk et arbeid. Man blir ansatt i kommunene som fosterhjem og for lønn for å gjøre en jobb. Man har ikke ferie, får ikke feriepenger, har lite rettigheter, jobber døgnet rundt, har 3 mnd gjensidig oppsigelse osv. Det er en jobb basert på at man har mye kjærlighet å gi et barn, at man er villig til å ofte karrieren og andre drømmer man hadde. Det snur opp-ned på hele livet. Man får et herlig barn i hus som man ser man klarer å hjelpe, et barn som fortjener en bedre sjanse i livet, et barn som skal ha det trygt og stabilt.

 

Barnet i seg selv er det fantastiske med å være fosterforeldre, det gir oss store gleder i hverdagen og gjør familien komplett.

Det er alt rundt som er krevende:

Vi har samvær jevnlig som påvirker barnet på en måte som gjør at det blir mye uroligheter, gråting og mareritt i etterkant. Vi har tilsynsfører som kommer på besøk jevnlig for å prate med barnet og sjekke at det har det greit. Vi har saksbehandler som kommer jevnlig for å prate og sjekke at alt er greit. Vi har psykolog som kommer jevnlig og prater med barnet for å hjelpe barnet med problemene sine. Vi har jevnlig kontroller på sykehus og hos legen for oppfølging av barnets problemer. Vi har PPT vi må samarbeide jevnlig med gjennom skolen. Vi har spesial pedagog vi må samarbeide jevnlig med gjennom skolen. Vi har assistent vi må samarbeide jevnlig med gjennom skolen. Vi har biologisk familie som ringer og dukker opp uten forvarsel på døren jevnlig.

 

Vi har ikke hatt 1 døgn barnefri på over 6 år, grunnet helsen til barnet som gjør at ingen i familien ønsker å ta det store ansvaret det innebærer og vi har enda ikke fått avlastning gjennom barnevernet pga de ikke finner avlastere som kan ta det ansvaret.

 

Vi elsker fosterbarnet og ville gjort alt for barnet, men jeg må ærlig innrømme at livet hadde vært mye enklere, friere og bedre økonomisk hvis vi ikke hadde tatt valget å bli fosterforeldre. Vi visste ikke hvor mye det faktisk krevde av oss og våre barn når vi tok valget, det er jo forskjellig fra barn til barn. Det er mye arbeid, men det er absolutt verdt det når jeg ser gleden i barnets øyne og ser den positive utviklingen barnet har sakte men sikkert :-)