Dere med funksjonshemmede barn..

[Anonym bruker]

Når dere fant ut at det var noe "galt", hvordan reagerte dere? Hvor lang tid tok det før dere kom over det og hvordan så dere på fremtiden? Følte dere det var urettferdig osv? et familiemedlem har funnet ut at barnet kan ha alvorlige funksjonshemninger, både psykisk og fysisk, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, er redd for de ikke vil prate om det osv, så har jeg fått et barn som er friskt og raskt som er ett år nå, deres barn er 3 og mitt barn har kommet lengre i utviklingen en deres barn. Er så redd det er et sårt tema, har prøvd å prate med de litt om det, men de sier ikke så mye. Så ville høre om det er noen andre her som har barn med funksjonshemmninger og hvordan dere føler og tenker...

 

 

Takk for svar:)

 

 

[Anonym bruker]

Vi mistenke at noe var galt rundt års alderen, ble ikke trodd på helsestasjone før hun var over 2 år. Hadde da blitt "overbevist" av helsesøster og lege at det ikke var noe galt, så når vi til slutt fikk gjennom henvisning og fikk klar beskjed at her var det noe som ikke stemte overens med vanlig utvikling kom det litt som et sjokk. Vi hadde mistenkt det lenge, men når "fagfolk" sier at det vi ser og føler ikke stemmer så ble det ekstra tøft, samtidig som en lettelse når vi ble trodd.

 

Nå har barnet flere diagnoser og vil alltid være avhengig av hjelp, vil nok ende opp i en døgnbemannet bolig når hun blir voksen. Det er utrolig trist å vite at sitt eget barn ikke kan klare seg selv som voksen, ikke kan få en vanlig jobb, ikke kan få barn osv. For meg var dette utrolig vanskelig å takle og jeg gikk inn i en sorgreaksjon. Det gikk over 1 år etter beskjeden kom før jeg begynte å ta tak i meg selv og se fremover og se gleden i de små tingene igjen.

 

For meg er det ikke et sårt tema å snakke om, det gjør godt å få snakket ut med venner og familie, det er en lettelse når de spør og lurer på ting...det viser at de bryr seg. De har ikke vært med på utredninger, treninger sykehusbesøk osv og de vil selvfølgelig bry seg med hvordan det går.

 

Slik føler jeg det, men folk er så forskjellige. Er ikke alle som ønsker at det skal være et tema.

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid til å svare:)