Nå går tiden sakte

[Anonym bruker]

Fy flate så lang dagen i dag har vært. Jeg kjeder vettet av meg.

Hadde termin i går. Har i mange uker blitt forespeilet at jeg vil bli satt igang senest på termindato. Men i går var jeg på kontroll, og det var visst ikke så viktig å sette det igang likevell. Egentlig er jeg jo glad for at fødselen kan få starte av seg selv, men når man over lang tid har fått høre at det skal settes i gang så skjer det noe rent psykisk. Samtidig blir jeg litt redd og usikker. Hvorfor har så mange leger tidligere antydet igangsetting, for så å gå tilbake på det?

 

Jeg har vært mye ut og inn av sykehus den siste tiden. Nå begynner jeg å bli lei. Samtidig har jeg klundret med bekkenløsning siden tidlig i svangerskapet. De siste ukene har dette vært mye bedre, men på fredag gjorde jeg noe dumt, og alt ble bare verre. Siden da har jeg bare fått mer og mer vondt, og i dag har jeg stort sett måtte holde meg i sengen.

 

Alt virker håpløst.

 

Legen ønsket å strippe meg i går, men han måtte gi opp, for jeg var ikke moden nok. Det lå for langt inn til at han kunne klare å komme til.

Det tolker jeg som et tegn på at det vil ta noen dager før fødselen kan komme til å skje.

Har jeg missforstått?

 

For hver dag som går tenker jeg at det blir mer og mer sannsynlig med keisersnitt hos meg. Jeg har sykehusangst, og keisersnitt er liksom det verste som kan skje. Kanskje er det også derfor legene ønsker å drøye igangsettingen, fordi igangsetting øker sannsynligheten for keisersnitt. Men for hver dag som går blir barnet også større og større, og han ligger ganske langt over snittet. Stort barn øker jo også sjansen for ks, så nå begynner panikken virkelig å bre seg hos meg.

 

Nå vil jeg at noe skal skje sånn at jeg får det overstått.

Jeg bare gråter og gråter. Jeg orker ikke dette lenger!

[Anonym bruker]

Huff ja, hva skal man si.

det er nok ganske vanelig å bli litt lei på slutten. men trøsten må være at det uansett er over snart,