Barn og sorg

[Anonym bruker]

Jeg mistet min mormor og min datters oldemor for litt over ett år siden. Hun ble først kjempelei seg og gråt mye. Men glemte det i perioder, men så kunne hun plutselig begynne å gråte og når jeg spurte hva det var sa hun: "Oldemor er jo død, jeg får aldri se henne igjen". Slik har hun holdt på frem og tilbake det siste året.

 

Idag døde svigers hund og hun ble helt fra seg da jeg fortalte det(hun var veldig knyttet til denne hunden) Vi har hund her hjemme også. Men uansett hun gråt og gråt for så å plutselig begynne å snakke om helt andre ting. Men når hun skulle legge seg bare gråt hun(hun pleier alltid å være flink til å legge seg) og jeg satt hos henne til hun sovnet, mens hun mumlet flere ganger om at ...hundens navn.... var skikkelig dårlig gjort å dø fra henne, og jeg som ikke fikk sagt hadet en gang...og så gråt hun seg i søvn.

 

Jeg får så vondt av henne hun knytter seg fort til folk og dyr for den sagt skyld. Og hun blir både lei seg og sinna når noen dør fra henne(som hun sier) og jeg forklarte at hunden døde fordi den var gammel(13 år)

 

Jeg synes det er så vanskelig hva jeg skal si og ikke si. Hun har masse spørsmål. F,eks det at hun ikke fikk lov å bli med meg på syning av hennes oldemor(jeg var redd for at hun skulle bli skremt av å se oldemoren død i en kiste) men hun er ganske sint for dette ennå-

 

Og nå ble hun ganske sint for at hun ikke får se hunden før den skal i graven(hadde ikke hjerte til å si at hunden ble brent)

 

Noen som har noen råd til meg? Altså hvor mye kan jeg si til henne? Vil jo være ærlig, men redd for at ting blir for mye for henne.

Hun er forresten 5 år.

[Anonym bruker]

Jeg mistet faren min da jeg var fem år, og må si at måten familien min taklet det på var veldig godt for meg. Vi gråt sammen og snakket om han, de oppfordret meg til å tegne masse og jeg fikk svar på alt jeg lurte på. Selvfølgelig må svarene være egnet til et barn, men mitt råd til deg er å være ærlig. Jeg fikk heller ikke se faren min i kisten, og er i dag glad for det. Mamma sa at det var fordi hun ville at jeg skulle huske ham mens han levde og ikke etter at han døde. Mamma var også ærlig om at hun ikke hadde alle svarene, men satte ting jeg lurte på i perspektiv.

Lykke til

[Gjest]

Jeg hørte av en som jobber med pårørende til avdøde med kreft. Der anbefaler de å ta med barna for å se den døde. Rett og slett fordi barna fantasi er mye værre enn det som er virkeligheten. Feks et barn mente kistene var så korte (og for et barn ser vel en voksen veldig stor ut stående, men liggende, i lukket kiste, ble en mye kortere) men lagde seg forklaringen med at det ikke var så rart siden hodet var kuttet av....

 

Poenget er, si det som det er og skulle det komme nære dødsfall igjen, ta henne med, la henne se og ta på. Har du en tro på et etterliv av noe slag fortell om det. Hvis ikke så er også det at det vokser noe av hunden og bestemor en fin tanke for de små. Vokser, altså blomster på graven.

[Anonym bruker]

Ærlighet varer lengst. Døden er en ganske vanskelig ting for barn. jenta di har ikke full forståelse av det abstrakte ennå og for henne er det dermed veldig vanskelig å skjønne hva hva som skjer med de som dør.. Hun føler nok at de har forlatt henne. Kan godt hende at hun føler at de ikke lenger vil være sammen med henne.

 

Det har vært mye diskutert i pedagogiske miljøer om syning av døde og mye forskning (av mangel på et bedre ord) viser at barn har veldig godt av å være med på dette. Nettopp fordi de får sagt farvel til sine kjære. Det er vi voksne ofte som legger mer frykt i dette enn det de gjør. De må selvfølgelig få lov til å gjøre det på sine premisser. Om de vil stå så langt vekk som mulig er det helt greit og dersom de vil bort å stryke over kinnet er dette også greit.

 

jeg anbefaler deg å snakke med henne om dette. La henne styre samtalen. besøk gravene. La henne ta dette opp så mye hun vil og vær der for henne. Din jobb er å la henne filosofere over døden. Igjen hun føler seg nok forlatt.

 

Skjønner at det er vanskelig

[Anonym bruker]

22.48 igjen

 

Min far døde da jeg var 10. selvmord. Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk ta farvel med han på syninga. Jeg holdt hånda hans og fortalt han hvor mye jeg elsket han og fikk grått masse med han der. Jeg følte meg veldig forlatt og alene (selv med en mor som er helten min). Etter det skjønte jeg at han faktisk var død og ikke rett og slett hadde dratt fra meg. jeg følte lenge at det var min skyld og at han ikke ville være sammen med meg og dermed hadde dratt fra meg (jeg innbilte meg at han var levende...)

[Anonym bruker]

Ja men det var første gangen jeg så et dødt menneske, og det var min kjære mormor. Jeg var redd for min egen reaksjon. Og var redd for at hun skulle bli redd om jeg tok det riktige valget får jeg egentlig aldri vite.

Selv ble jeg ganske redd da jeg kom inn i rommet. Jeg satt på andre siden av rommet i nesten en halv time før jeg turte å bevege meg helt nærme. Det endte med at jeg holdt henne i hånden og kysset henne farvel på pannen. Jeg følte der og da at dette var veldig riktig.

 

Men i månedene etterpå slet jeg med store søvnproblemer. Jeg så kister overalt og jeg drømte flere ganger at min mormor kom tilbake som et gjenferd. Både på godt og vondt. Akkurat da angret jeg på syningen. Men nå litt over ett år senere angrer jeg ikke. Nå er hendelsen bleknet en del, men jeg klarer fortsatt ikke å se bilder av henne eller tenke på henne uten å gråte. Nettopp fordi det var så mye usagt. Jeg visste hun var syk men familien ringte meg ikke dagen før, slik jeg hadde bedt om. De ville skåne meg fra selve dødsleiet. Jeg fikk derfor aldri sagt ordentlig hadet til min mormor.

 

 

Huff dette handlet visst mest om meg gitt. Beklager!

 

Jeg sa at hunden hadde reist til dyrehimmelen(hennes oldeforeldre sa når deres hund døde at den kom til dyrehimmelen, så tenkte at det kanskje var greit å si det samme) og at den hunden nå kunne leke med oldeforeldrenes hund. Men dette var kanskje dumt å si? Jeg vet ikke jeg....men hun roet seg når jeg sa dette...

 

Selv er jeg oppvokst med at når man dør så ligger man i jorda og råtner og det er det. Syns dette er så brutalt sagt så vil heller la min datter tro på himmelen. Selv syntes jeg det var grusomt å tenke på at man lå der og ble spist opp av mark

 

H.I

[Anonym bruker]

Så trist å høre om din far

Hadde hun vært 10 år så hadde jeg nok latt henne bli med på syningen. Men i fjor var hun knapt fyllt 4 år, og jeg er usikker på om hun hadde taklet det. Det var et veldig sterkt syn å se henne ligge der, håret som egentlig var krøllete var nå helt slett. Huden som pleide å være rynkete var nå slettet ut. Haken var strammet inn av hakebåndet. Hendene var foldet og hun hadde på seg en fin hvit kjole. Det sterkeste var vel å legge duken over ansiktet og over kroppen, lukke kisten og sette på låsene, og tenke at det var siste gangen jeg noen gang så henne. Nei huff blir så lei meg når jeg tenker på det hadde heldigvis en begravelsesagent som var veldig medfølende.

 

Nei huff.. merker at jeg trenger noen å snakke med angående dette dødsfallet. Ingen i familien min orker det, spesielt ikke min mor, for hun brøyt helt sammen, og klarer fortsatt ikke å snakke om henne. Men det er egentlig henne jeg kunne trengt å prate med. jaja..

 

Jeg skal gjøre så godt jeg kan med å svare på spørsmålene til min datter. Hun fikk være med i begravelsen og til graven etterpå og legge på blomster. Hun var så flink hun lillejenta mi. Jeg håper hun slipper å miste flere nære nå på en stund, men fremtiden er ikke lys for nå ligger min morfar for døden...huff livet er ikke enkelt, for verken store eller små

 

H.I

[Anonym bruker]

Kan fortelle litt om hvordan vi har gjort det.

Mine barn mistet sin farfar da de var 3 og 4 år gamle. Jenta mi(som er eldst) tok dette her svært svært tungt. Han døde av kreft i magen.

Jeg og faren deres gikk fra hverandre 3 mnd før dødsfallet.

Jeg krevde at ungene skulle opp å se, etter mange samtaler med helsesøster. Jeg skulle være med. Jenta mi sang sang til far, og lillegutt rusla rundt på rommet der og var intressert i alt annet.

De spurte om masse rart, og da mener jeg ALT altså... Prøvde å tilpasse svarene så godt som overhode mulig. Jeg sa at far sitter på en sky nå, han er en engel, men dere er så heldige at far passer på dere. Da vi da kom ut fra sykehuset, så stopper lillegutt opp, ser opp på himmelen og roper høyt: Hade far!!!!! (joda, både jeg og bf begynnte å le)

I ettertid så har jenta mi slitt veldig, og jeg har måttet stå opp midt på natta for å trøste. Og nesten hver eneste kveld i ett år så gråt ho. Men jeg holdt fast på det med skyen, og jenta ble roligere. Ble en trygghet for ho. Ho tegnet tegninger som ho la på grava sammen med sin pappa, vi har laget minnebok om far, de har bilde av far på rommet sitt. Og hver 17 mai, så slipper de ballongene sine opp til far på skyen.

I fjor mista min bror sin sønn... Og da sa jenta mi som da var 5 år, mamma....vet du hva? Nå passer far på Nikolai...

 

Ho hadde noen fantasier om hva han hadde på skyen sin...blandt annet en kaffetrakter..han måtte jo ha kaffe må vite.

Men det som er så godt i ettertid er at har godtatt det, men det har vært noen tårer fra oss alle, og det har tatt sin tid.

 

SÅ mitt råd er, svar så enkelt som mulig på spørsmål, var ho syk, så si det... Noen dør bare fordi hjertet ikke orket mer, det var gammelt, men nå har oldemor det bra, og ho passer på oss osv..

 

Jenta mi hadde en undulat også, og den drukna i doen(jada...glemte å lukke burdøra.... :S) men den sitter også hos far....

 

Kan anbefale ei bok som heter Sommarlandet, den er veldig fin, lett å skjønne for både store og små

 

håper dette kunne være til litt hjelp

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Barn fra cirka 4 og ned er ikke i stand til å forstå hva døden betyr i sin helhet. De kan gjerne si at de ikke vil se f.eks bestefar igjen, men det er forsi du har sagt det tidligere...de er ikke i stand til å forstå at han aldri kommer tilbake.

 

Når barna tipper over 5 år får de gradvis forståelsen for døden, alt etter hvor modne de er.

 

Hvis hun er trist eller sint og nå gråter over oldemoren så kan det være lurt å ta henne med på en minnestund og la henne få ut disse følelsene. Lag en koselig stund du og henne og finn frem bilder, si noen fine ord osv, så drar dere til kirkegården og sier hadet.

[Anonym bruker]

Mitt barn som nå er snart 7 år kan enda begynne å gråte over at hennes tippoldemor er død, hun døde da hun var 3 år. De var veldig knyttet til hverandre. I tiden etter så har bilder, minner, fortellinger om tippe vært en stor trøst.

 

Vi var også en tur på bokhandelen å kjøpte noen barnebøker om døden, den boken som ble en mest trøst var ''farvell her muffin'', den er utrolig fin og er nok den mest leste boken her i huset. Jeg gråt også litt da jeg leste den boken.