Stol på magefølelsen - Min Fødselshistorie

[Hemina]

Tidlig morgen, 13 juni, våkner jeg av at den kommende storesøsteren har våknet. Jeg har henne med i sengen til oss, og hun sitter å ser på tv - jeg begynner å kjenne etter liv i magen. Det er termindatoen i dag, og jeg krysser fingrene (som lenge har vært i kryss) for at fødselen starter i dag. Jeg kjenner ikke noe liv, og tenker at lille Nora i magen sover.

 

Jeg står opp, lager frokost til eldstejenta.. hun er vrang, jeg tenker bare at jeg ikke har kjent noen spark enda i magen - og kanskje det skjer noe snart? Eldstejenta får frokosten sin foran tven i dag. Jeg sitter kun å kjenner etter liv. Kjenner ingenting.

 

Det går mot lunsj tider, leggetid for eldstejenta.. jeg kjenner fremdeles ingenting i magen. Drikker iskald brus, spiser sjokolade.. det hjelper ikke. Kjenner ingen verdens ting. Oppdager at magen er blitt mindre.. beroliger meg selv med at den har senket seg, og at fødselen nærmer seg.

 

Forteller mine bekyrminger til mannen min. Gråter. Er redd, men forsøker å roe meg ned.. for det er jo sikkert ingenting??! Klokken er 15.

Bestemmer meg for å dra i familiemiddag, og blir enig med meg selv om at om jeg fremdeles ikke kjenner noe i magen, skal jeg ringe føden.

 

Middagen går sin vante gang, sitter bare å føler og kjenner på magen. Kjenner ingen ting. Ingen verdens ting. Timene snegler seg av gårde.. middagen er ferdig, og vi drar hjem.

 

Magen er liten. Så liten at jeg klarer å ligge på magen i sengen. Kjenner etter liv. Kjenner ingenting. Bestemmer meg for å legge eldstejenta, da hun sover, ringer jeg føden.

Er redd for å bli avvist, selv om jordmor under alle kontrollene har sagt at jeg bare må ringe, når som helst. Jeg skal ikke være bekymret, men er nå livredd. Jeg kjenner ingenting i magen forteller jeg, begynner å gråte. Jordmoren jeg snakker med ber meg komme for en sjekk og sier at det sikkert ikke er noe å uroe seg for, men greit å ta en sjekk for sikkerhetsskyld.

 

Jeg setter meg i bilen. Kjører til drammen sykehus. Klokken er 2000 da jeg er fremme, legger på parkering til 2030 - for det tar vel ikke så lang tid? På føden blir jeg møtt av jordmoren fra telefonen, hun er i en annen fødsel, men legger meg på et rom med måleutstyret rundt magen. Tiden går. Etter vel ti minutter med hjertelyd fra jenta i magen på høytaler, kommer hun tilbake. Hun ser på skjema, sier "Du må ringe mannen din, denne babyen må ut nå!!", så stormer hun ut av rommet og trykker på alarmen. Jeg ligger vettskremt på sengen, ringer mannen min gråtende; "du må komme, det blir keisersnitt nå, du må komme". Mannen min får ringt besteforeldre til barnevakt og får kastet seg i bilen.

To gyn leger kommer inn på rommet, de bærer meg mer eller mindre over gangen. Vil ta ultralyd. Måler å sjekker mer. Pulsen til jenta i magen er svært svært høy, og hun beveger seg ikke. De forsøker alt. Hun ligger helt stille i magen med alt for høy hjerterytme. Hun er meget stresset. Mannen min kommer inn på rommet, de forklarer kjapt og enkelt at babyen i magen ikke har det bra og må ut nå. Så løper de av gårde nedover gangen med meg. Jeg er så redd. Ber til gud om at dette skal gå bra.

 

På operasjonstua blir vi møtt av en gjeng med fantastiske mennesker. De beroliger så godt de kan, trøster og sier at jeg er flink. De kler av meg, vasker og ordner. Jeg syntes det tar for lang tid, tenker bare på jenta mi i magen. De setter spinalbedøvelse, og mye skjer. Jeg er ikke helt med, jeg skjelver, er livredd og bare gråter. Så sier de at jenta mi er født og hun er tatt med ut. Klokken er 21.40. Jeg hørte ingen verdens ting. Kjente mye riving og rart i magen, men forstod ikke at jenta mi hadde blitt tatt ut. Jeg fikk ikke se henne bli bært ut. Spørr om hun har det bra. Får ikke noe svar. Spørr igjen. Ingen svar å få. Spørr mannen min om han tror hun har det bra, han tror kanskje det. Får ikke ro. Spørr igjen. "LEVER HUN?". Anestesilegen forteller at han hørte et grynt fra henne da de bar henne ut. "Jeg kan gå å se til henne" sier han. De lengte 15 minuttene i mitt liv har startet. Legene syr meg igjen, tar seg god tid. Jeg gråter og gråter, tenker på om jenta mi lever eller er død. Vet jeg ikke kan klare det om hun er død. Vil bare til henne, se henne, se at hun er der. Føles som jeg fremdeles har henne i magen- jeg kjente ikke at hun ble tatt ut. Hørte henne ikke.

Anestesilegen kommer inn, bøyer seg over meg og forteller at hun er bedre og blir tatt opp på nyfødt intensiv nå. Jeg spørr om hun er pen, han svarer med "Den vakrste prinsessa i verden". Jeg gråter, enorm lettelse, hun lever!

Den vakreste prinsessa i verden er min, og hun lever!!

 

Hun var livløs da hun ble født, de satt i gang full gjennoppliving og hun pustet selv etter 2-3 timer, fikk høre at de første dagene ville gi oss svaret på hvordan dette hadde gått. Hun var rolig, sliten, og irritabel, vi gikk igjennom alle mulige tester og prøver. Legene var pesimistiske, og det virket som de ikke ville gi oss forhåpninger om at alt var bra, så sant de ikke viste det hundre prosent. Vi satt selv ganske rolige, så barnet vårt, og tenkte at hun lever! Det er det viktigste. Hun er vår.

 

Hun var 3400g og 51 cm. Helt perfekt.

 

Vi kom hjem etter en ukes tid, og kom kjapt inn i to barns tilværelsen. Lille Nora trives godt, og vi pustet lettet ut da hun ga sikker blikk kontakt etter vel to uker. Vi har fått høre at hun mulig er litt trengere enn gjennomsnittet, men ellers virker hun helt normal. Det første året vil det være tett oppfølging med lege, fysio osv, pga hennes tøffe start - ikke fordi hun nødvendigvis trenger det. Hun lever. Den fine lille jenta mi, lever Og det er alt jeg trenger å vite.

 

At noe så dramatiskt kan gå så bra, hadde jeg aldri trodd. Det er helt utrolig hvordan de små klarer å komme seg igjennom ting.

 

De aner ikke hva som har skjedd i magen. Svangerskapet har vært smertefritt, og jeg har hatt strålende kontroller, kjempe liv i magen hele veien. De trodde vannet mitt var gått da jeg kom til kontroll, men det hadde det ikke. De trodde navelsnoren lå i klem, det gjorde den ikke, men det var en infeskjon i magen - forstervannet var grønt og det var alt annet også. De trodde hun hadde bæsjet i magen, men gikk tilbake på det. De vet rett og slett ikke hva som har skjedd. 5 dager før dette skjedde satt jeg hos jordmor, og alt var bra - så skjer dette.

Jeg røyker ikke, drikker ikke, holder meg unna alt som er i faresonen for gravide. Hvorfor skjer dette?

 

Det kan skje alle.

Og jeg vil oppforde alle til å ringe. Ring med en gang. Ikke vent så lenge som jeg gjorde, for jeg viste det da jeg sto opp den 13. juni klokken 6 på morgenen at noe var galt - men jeg trodde jeg tok feil, eller jeg håpet. Magefølelsen sa det var noe feil. Morsfølelsen. Stol på den.

Det er bedre å skjekke en gang for mye enn en gang for lite. Jeg fikk høre at dette ikke hadde gått bra om jeg hadde kommet senere.. lille jenta mi holdt på å dø i magen. Jeg takker gud for at jeg dro, og for at hun lever. Det var slett ingen selfølge at dette ville gå bra.

[HELomvending]

Huff av meg, så forferdelig sterk lesning... Sitter med frysninger og gådehud på hele meg. Kanskje ikke innlegget å lese to dager før termin, men igjen, det er godt å få en liten påminnelse om hvor viktig magefølelsen og morsinstinktet er! Du skal være stolt av deg selv!! DU reddet barnet ditt! (=

 

Gratulerer så inderlig, inderlig masse!!! Kos deg masse med den nydelige prinsessa di!!!!!!

[Millamor* FØDEKLAR*]

Det var en sterk historie å lese men med en fantastisk slutt til sist heldigvis! Gratulerer så mye med prinsessa <3

[★tøysekroppen&prinsene★]

må bare si takk og lov for at dette gikk bra!! og for at du delte...jeg skal stole på magefølelsen det er helt sikkert!

 

ønsker dere all mulig lykke og hell videre på veien! klem fra meg..

[2 boys & now pink]

For det første, gratulerer kjempemasse med liten prinsesse! Godt det gikk bra.

 

For det andre, for et flott innlegg om morsfølelse/ magefølelse!!!

Flott skrevet!!!

[mandalay]

Ble noen tårer her nå ja! Utrolig bra skrevet og fantastisk at det gikk så bra. Selvom skriver at du burde ha kontaktet jordmor før, kunne jo dette ha gått mye verre om du hadde ventet enda lengre.

 

Gratulerer med ny verdensborger:-)

[Voyeur]

Gratulerer med baby, og takk for at du delte denne historen med oss.

Ble nervøs under lesningen for at den ikke kom til å ende noe bra, men heldigvis for dere og for at du stolte på magefølelsen, så har dere babyen hos dere nå.

 

Ønsker dere lykke til videre, og at alt viser seg å være bra med lille Nora, tiltross for at hun fikk en tøff start. Nydelig navn dere har gitt henne:)

[nurke84 *mamma til alma*]

Oii, så bra at allt gikk godt til slutt <3 fikk helt vondt i meg hær. Grattulerer med lille jenta de

[ev@drian]

Åh guri, tårer i øynene her ja... Dette var sterkt å lese. Men nyttig, så takk.

Og gratulerer SÅ masse med prinsessa di !!!

[heltutrolig #Overtid#]

Gratulerer så mye med jenta deres...så utrolig bra at ho lever og at alt gikk bra..

 

Kjenner her eg sitter med 19 dager igjen til termin at eg er veldi gla eg kjenner liv nå...

[Gjest]

Så bra hun klarte seg og at du dro da du gjorde istedet for å se det ann mer!!

 

*kjenne etter liv*

[Gjest]

Og der fikk jeg vekket henne Lett å bli nervøs da man leser slike historier, så setter pris på at pjuska mi er såppas lett å vekke

[Gravid30 *Har født ei datter*]

Dette var en sterk lesning og fikk tårer i øynene her ja. Så skummelt og kan tenke meg hvor grusomt det var å oppleve slikt. Men heldigvis gikk alt bra med lille jenta di:=) Det er det viktigste. Godt å lese at hun har det bra, Og takk for at du delte solskinnshistorien din:=)

[<3_2gutterogeijente_<3]

Gratulerer så mye med den perfekte prinsessa!!! Må innrømme at det kom noen tårer nå ja, ble veldig rørt over måten du beskriver det hele på. Den sterke morsfølelsen osv. Veldig glad for at alt gikk bra med henne:) Kos deg masse og nyt tiden som kommer med begge barna dine:) Masse lykke til videre:)

[Ella78 m/ A&M]

Takk for at du delte historien din med oss! Dette er kjempeviktig og veldig nyttig lesning for oss andre. Viktig at man tar dette på alvor.

 

Takk og lov for at alt gikk bra med jenta deres!!!

[Nat27]

Gratulerer så mye med lille Nora!

Dette var utrolig sterk lesning, og du skriver så bra! Fikk meg en liten tankevekker på morgenkvisten nå ja!

 

Håper du virkelig virkelig virkelig er stolt av deg selv som reddet livet til lillejenta di <3

Gratulerer igjen!

[Mammafugl]

SÅ FLINK DU ER !

 

Tenk, siden du kjente på magefølelsen din og ringte føden har du i dag verdens vakreste prinsesse hos deg!

 

Gratulerer så mye! Nyyyt det så godt du kan - det har du fortjent!

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Huffameg for en grusom god opplevelse; om man kan si det....?

Så fantastisk bra at alt gikk bra med deg og lille Nora! Gratulerer så mye og det høres jo ut som du nyter tilværelsen som 2barnsmor og det er så godt å høre:)

Stor klem

[Hemina]

Tusen takk for svarene, de varmer godt

Innlegget er skrevet som en vekker - ring, vær så snill å ring, om du skulle være det minste usikker eller bekymret!! Som regel går det jo bra, og det er ingenting, men det er så lett å bare tenke at det sikkert ikke er noe!!

 

Ønsker dere alle lykke til med siste trimester. Å være gravid er fantastiskt, en får bære frem sin barn som en får lov å elske livet ut. Denne graviditeten har ikke skremt meg for eventuelle flere barn - men den har gjort meg mer våken. Jeg kommer ikke til å vente 13 timer med å ringe en eventuell nestegang!

 

Stor klem til alle kommende mødre!

Håper dere alle får en fantastisk avsluttning på svangerskapet, og virkelig nyter tiden med deres nye familiemedlemmer<3

[..snøklokke..]

Kjære deg! Jeg sitter på biblioteket på universitetet og leser innlegget ditt, og gråter! Godt jeg sitter i et hjørn:) Er kjempeglad at det gikk så bra med dere til slutt, du har reddet barnet ditt!

 

Lykke til videre:)

[-S-]

Så bra at historien endte godt! Der ser man hvor viktig det er å stole på sine egne instinkter..

Gratulere så masse! Kos dere og nyt tiden fremover!

[Hemina]

[Utålmodig fødeklar♥J07, G11♥]

Og da rant tårene nedover mine kinn...sterk fødselshistorie og enhver mors største skrekk...

 

Så herlig at det gikk bra tilslutt:))))