Lover og regler

[Anonym bruker]

Har noen spørsmål angående adopsjon, så om noen har svar på et par av disse blir jeg glad

 

1. Er det slik at man ikke kan adoptere om man er kun samboere og ikke gift?

2. Hvor lenge må man eventuelt ha vært gift for å kunne adoptere?

3. Har det noe å si om man har stor aldersforskjell i forholdet?

4. Er det et pluss eller minus eller er det nøytralt om man har et biologisk barn fra før av?

5. Er det vanskelig å bli godkjent som adoptivforelder? Hva er det som gjør at du ikke blir godkjent isåfall (sett at man er et oppgående par)? (Skjønner at dette ikke er så lett å svare på, men kanskje noen har noen eksempler eller noe slikt...)

[Søskenhåp adopterer]

de fleste land krever ekteskap av viss varighet (samboerskap av viss varighet kan også holde), noen prioriterer barnløse par, noen har kriterie at du ikke kan få barn selv, andre kan du ha egne barn men det er da nøytralt i giversammenheng, det er visse regler for aldersforskjell det varierer fra land til land - også øvre og nedre aldersgrense. Det er lett/vanskelig å bli godkjent helt utifra kriteriene til landene, men norge har også regler for godkjenning som man må "igjennom" først. Merknader i helse er vel det som er vanligst grunn til avslag. All info du trenger finnes på adopsjonsbyråene sine hjemmesider se ellers forrige tråd "trenger info."

[Gjest]

Det med varighet av ekteskap;

Ulike land har ulike krav, men ekteskapet trenger ikke og ha spesielt lang varighet. Vi giftet oss etter at søknaden om adopsjon var sendt til kommunen. Vi skrev bare datoen for når vi skulle gifte oss i søknaden, og det var helt ok.

[Anonym bruker]

Ja man må som regel være gift. Stor aldresforskjell i forholdet vil ikke ha noe å si så lenge ikke den ene parten f-eks er såpass oppi årene at omsorg i et langt perspektiv kan bli et problem. Det er ikke et minus å ha et biologisk barn fra før sett fra Norge, men ulike land praktiserer ulike krav også her. Det som er viktig er at man ikke er gravid/får en nyfødt når man får et adoptivbarn, for adoptivbarnet skal være det yngste barnet og ha stort rom for oppfølging den første tiden. Slik tenker iallefall myndighetene, selv om mange kjører dobbelt løp..Forståelig nok.Det er ikke nødvendigvis vanskelig å bli godkjent som adoptivforelder, men det er desverre ulike krav i ulike land, slik at det noen steder kreves at ingen av dere har vært gift før, at dere har vært gift lenge, at du ikke har noen form for helseproblemer, at du har den rette motivasjonen for å ville ha et adoptivbarn osv. Et par som ble godkjent her i Norge hadde skrevet som begrunnelse at de ønsket å hjelpe et barn som behøvde det. Da fikk de avslag fra det aktuelle landet, for "barnet trengte ikke medlidenhet og hjelp". Slikt kan være vanvittig rart, men belag deg på at det kan dukke opp mange spesielle hindringer underveis, man må være tøff og ha stayerevne!

Jobber med adopsjon, ikke helt direkte, men vet en del...

 

[Søskenhåp adopterer]

jeg synes ikke avslaget pga. denne motivasjonen er rar i det hele tatt, men på sin plass. Det har å gjøre med at adopsjon skal være utifra et ønske om barn, akkurat som egen graviditet. Motivasjonen må være egoistisk på den måten - kun da vil man få et barn som er fullverdig del i familien, det er ikke meningen barnet skal føle takknemmelighet for å ha blitt reddet. Har man en motivasjon om å hjelpe vanskeligstilte barn så er ikke adopsjon løsningen.