Blir provosert av kommentarer som dette:

[Anonym bruker]

Til prøvere: "tenk mindre på prøving, da blir du gravid. Så lenge du stresser og tenker masse på det, så får du det ikke til".

Til de som er alene og ikke trives: "slutt å lete, DA kommer prinsen valsende av seg selv. Så lenge du leter så sender du ut "signaler", som gjør at ingen mannfolk vil ha deg".

Hvilken studie/statistikk baserer dere det her på? Hvis dere ikke har noe konstruktivt å si, så la vær å svare!

 

P.S. Det er derimot kjensgjerning at folk daglig finner partner på match, møteplassen, byturer, nettby der de nettopp LETER etter partner. Og at folk blir gravide etter utredning/eggløsningstester som gjør at de treffer på riktig tidspunkt.

 

Tilhører selv gruppe 2 - er alene og klarer ikke finne mann. Har slutta å lete etter "gode råd" fra venninner for 1 år siden, og gjett - ingen prins har valset inn i mitt liv. Fortsatt ingen som er interessert noe annet enn bare sex.

 

Lei bedrevitende kommentarer!

[Anonym bruker]

Er faktisk sannhet med modifikasjoner :/

[Anonym bruker]

Skjønner godt at man blir provosert, og når det gjelder babylaging har jeg ingenting fornuftig å komme med i og med at jeg blir gravid bare gubben blunker til meg, men når det gjelder å finne en mann så er det usexy med desperasjon. Man vil helst ha en som ikke virker som de leter så veldig. Det er fakta, ikke bare tøv:)

[Anonym bruker]

Altså, hvis det var vitenskapelig bevist at man blir gravid av å ikke prøve å bli gravid, så hadde kanskje helsepersonell anbefalt det istedet for utredning?

[Anonym bruker]

Nå er det også en kjensgjerning at om han ikke stresser og kroppen slapper av så har ting en tendens til å fungere bedre. Hvis man stresser og maser kan man miste menstuasjonen. Stress er ikke bra, hverken fysisk eller psykisk!

Slik er det vel også om man desperat leter etter en mann. Byr seg fram og kler seg altfor utfordrende. Det er serdeles smakløst og er ikke mange mannfolk som reiser på byen for å finne kjærligheten.

Og ting skjer ikke BANG etter at man kanskje slutter å lete/prøve. Det vil ta tid uansett, men det er vel større sjans for at ting skjer naturlig når man ikke stresser og maser med det!

Samme som du gjør med dine utsagn, jeg baserer mine på erfaringer!

Man trenger da ikke ha vitenskapelige tester og undersøkelser for å "bevise" dette?!

[Anonym bruker]

Du,HI, er jo et levende eksempel på det motsatte av det du selv sier. Du sier at du slutta å høre på "råd", men har jo, med din egen metode, fremdeles ikke funnet noen mann..hehe -Jeg, er derimot et eksempel på det motsatte;)-men jeg gir heller ikke råd til folk da. Har jo såpass empati...

[Anonym bruker]

Altså, når man er aldri ute, eller chatter med folk på nett, men bare sitter hjemme/går på jobb/hobbyer, hvor finner man en mann da? Og hva har interesse i en mann med desperasjon å gjøre? Trodde før at hvis man blir forelsket, så må man formidle det på en eller annen måte. Man klarer da ikke å vise at man er interessert ved å spille uinteressert?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skriver jo nettopp at jeg hørte på råd og slutta å lete. Før fikk jeg ihvertfall flørt og sex, nå får jeg ikke det en gang.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at slike kommentarer er dumme.

 

Men noen ganger er det liksom ikke så mye annet å si, er det visst? Jeg tror hvertfall at det alltid er sagt med beste mening. Man sier jo for eksempel "ikke bekymre deg for det" dersom det er noe som folk garantert kommer til å bekymre seg for. Og i det minste er det bedre å si "det fungerer nok en dag skal du se" enn å si ingenting til folk som sliter med å bli gravide eller ønsker seg sterkt en kjæreste.

[Anonym bruker]

Man trenger ikke å slutte å lete, men det viser at mange av de som ikke finner noen går etter en type mennesker. De har bestemte kriterier for hvordan en mann skal være, fremfor å være åpen for personen man møter. Bytt beite, så kanskje du finner en skatt

[Anonym bruker]

vel, jeg har fortsatt profil på nettby og facebook, går ut på byen i ny og ne med venninner, og møter mange folk gjennom hobbyen. Når jeg har sluttet å vise interesse, er det nå ingen som viser sin interesse for meg. Litt vanskelig å "bytte beite" når man har aldri hatt noe sådann.

Og nei, jeg kler meg i helt vanlige olabukser og topper, bruker kun mascara og er verken feit eller stygg. Har flust av mannlige venner, men ingen av de er interessert i noe mer enn kaffe, byturer og filmkvelder.

 

HI

[Anonym bruker]

Har også vært alene med barna i en del år (er skilt). Ser ut som ingen viser interesse for alenemødre hvis det ikke bare er for en ting (uforpliktende "moro"). Har nå innstilt meg på å tilbringe livet mitt alene. Disse sosiale "reglene" om at hvis jente er interessert, så er hun desperat, og hvis hun ikke er det, så er hun attraktiv, fungerer ikke her...

[Anonym bruker]

Om jeg ikke hadde stresset så da vi prøvde å bli gravide tror jeg at jeg hadde hatt det bedre med meg selv. Ikke at jeg nødvendigvis ville blitt gravid fortere men at jeg ville slappet mer av og kost meg litt mer under hele greia tror jeg hadde vært bra for kropp og sjel!

[Anonym bruker]

Kanskje den drømmeprinsen du leter etter ikke fins? Kanskje du skal få andre til å lete for deg?

[Anonym bruker]

Man behøver kanskje ikke å slutte å lete, men å roe seg ned kan nok for endel være et godt råd.

 

Jeg har endel guttekompiser og første gang jeg hadde med meg en venninnne av meg på fest med disse fikk jeg ganske mange kommentarer på at dama var søt, men at hun lyste så desperat at ingen av de ville nærmet seg henne. En kommenterte at det var nesten så man så hus, bil og barn i øya på henne.

 

Hun har i alle år mast om hvorfor hun ikke finner seg noen, eller når hun gjør det så er det bare drittsekker. Og jeg har prøvd gang på gang og si at hvis du kanskje prøver å slappe av og ikke er bare fokusert på å få deg type så kanskje det blir enklere.

 

Damer som er litt "hard to get" er som regel mer ettertraktet enn de de lyser desperasjon av.

 

Jeg har dessverre ingen statistikk å vise til, annet enn at jeg har sett det gang på gang.

 

Når det gjelder barn så har faktisk stress mye å si på om man får det til eller ikke. Selvsagt skal man utredes, men hvis alt viser seg å være i orden er det kanskje greit å prøve å skifte fokus litt.

 

Etter 5 år med utredninger, eggløsningstester og jeg vet ikke hva så ga vi opp. Vi begynte å se på muligheten for adopsjon og for å være fosterforeldre. Og hva skjer? 3 måneder etter på så er jeg gravid. Jeg er ganske sikker på at alt det mentale stresset jeg (og for så vidt andre) utsatte meg for var med på å gjøre det vanskeligere for oss å bli gravide.