lite følelser for hans barn

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 25 år og venter mitt første barn med samboeren min gjennom 1 år.. Han har også et barn på 3 år med sin eks... Nå er jeg i uka 26 og jeg kjenner jeg er mer sliten enn før.. For en uke siden hadde vi min samboers datter på besøk.. Hun ble da hos oss i en uke.. Mitt problem er at jeg klarer ikke å føle samhørighet og kjærlighet for hun som jeg burde.. Når hun er her så er det mye snakk om mora hennes.. Hvor mye hun savner hun osv osv.. Jeg skjønner selvsagt dette er naturlig når hun er 3 år.. Men jeg blir likevell så sliten av å høre på dette hele tiden... En annen ting som er litt sårt er hvis datteren hans slår seg eller trenger trøst så aviser hun meg bare gang på gang.. Jeg får liksom ikke "komme helt inn" i hennes sone samme hvor mye jeg prøver.. En kveld skrek hun noe voldsomt på natten og jeg gikk på rommet hennes for å trøste siden samboeren min sov så godt.,. Jeg sa da til hun at hun gjerne måtte komme i senga vår og at jeg kunne bære hun inn i senga ved siden av faren sin.. Da fikk jeg bare til svar at jeg bare måtte komme meg unna. Jeg gjorde jo som hun sa og trakk meg unna.. Men jeg må innrømme at jeg ble litt lei meg etter denne natten.. Sånn er det også men andre ting når jeg prøver å gjøre ting bra som å lage sjokolademelk osv osv men da gjør jeg det ikke bra nok o.l.. Jeg merker jeg har ikke så mange gode følelser for hun lenger og gruer meg til hun skal komme til oss igjen.. Jeg venter selv et barn og trenger å samle energi til det store som skal skje.. Hva skal jeg gjøre?? Jeg er så lei av å sitte med disse negative følelsene for jeg føler jeg bare blir mer og mer lei.. Hadde jeg vist hvordan livet ble med en mann med barn så hadde jeg aldri blitt sammen med han.. Høres sikkert helt vilt ut med sånn er det bare..

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare si : Så FLINK du er som prøver !!

 

Så vil jeg si at jeg selv har en 3 - åring, og i perioder er han slik du beskriver det både mot meg og sin pappa. En periode skal bare pappaen få hjelpe/trøste han, og motsatt en annen periode. Så prøv å ikke ta det personlig ! Tror det er veldig typisk for en 3 - åring.

 

Jeg syns du skal fortsette den positive driven. Ikke gi opp. Det tar lang tid å skape en god relasjon til sine stebarn. Det er ikke gjort over natten. Det kan ta flere år. (Snakker av erfaring).

 

Jeg tenker også at du er 25 år, og relativ ung. Du skal nå bli mamma for første gang, og du og din samboer må nyte det fullt ut. Det skal være en positiv ting, ja til og med det største dere har opplevd. Så ikke la bekymringer komme i veien for det. Vær litt egoistisk en periode, og fokuser på deg selv og babyen i magen.

 

La forholdet mellom deg og stedatter komme naturlig, så ordner det seg til slutt skal du se

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Dette var et godt og positivt svar til HI. Veldig bra!

Støtter mye av det som blir sagt.

 

3-åringer er vanskelige - mot egne foreldre og bonusforeldre og verden generelt. Det er derfor det heter trassalder. Jeg har 2 barn, hvor av ett er 3 og det er tider der jeg må gå to runder rundt megselv og puste dypt fordi barnet trykker på alle knapper og tester alle grenser og vel så det. Maktspill på høyt nivå - akkurat slik de fleste 3-åringer er.

 

Fakta: du er ikke mamma til ditt stebarn og kommer adri til å være det. Som deg trodde jeg at det å være stemor er jo nesten så godt som før jeg fikk mine egne barn. Ikke før jeg fikk mine egne skjønte jeg hvor sterkt båndet mellom mor og barn er - noe som nesten umulig kan videreføres til andre voksne/steforeldre. Ei heller skal det det, Mor er mor og stemor er bonusressurs. Slik må det være.

 

Når det gjeldr ålike stebarnet sitt, er det ingen lov som sier at det gjør man automatisk eller det må man gjøre/føle. Alle situasjoner er ulik. Jeg ser også at mitt stebarn er flott, flinkt, skolesmart, pliktoppfyllende, men likevel vil barnet aldri være like nært mitt hjerte sm egne barn. Hun er ikke min og hun har sin egen mor om ser på henne m de samme øynene jeg ser på mine barn med. For meg er det til tider en pest og plage m stebarn og en mann som har barn fra før. Høres fælt ut, men det er jo sannheten. Kjernen i saken er vel at man ikke tar det utover barnet og at man prøver å legge bånd på følelsene. Tenker man for mye på det, blir det en negativ spiral der ingenting de gjlr blir riktig. Prøv heller å distansere deg litt, så får du ike frustrasjonene så tett på kroppen. Og prøv å snu det på hodet - om det var ditt arn som stod der ufrivillig offer for skillsmisse, ville dulikt at hun/han hadde en stemor på andre siden som ikke behandelt henne/han likt som resten av familien?

 

Velge en mann uten barn fra før.... ja.... hva kan jeg si. Etter 5 år tenker jeg det samme titt og stadig. Men man treffer n de valgene man treffer og man styrer ikke hvem man faller for. Så da m man skape det beste man kan ut av situasjonen, Jeg er helt sikker på at din mann har mange gode sider som også gjør han verdt frustrasjonen.

 

Ny babymagen, plei deg selv og la mannen din styre med datteren sin - han er tross alt pappa og på andre siden har hun en mor som skal ha mammarollen for henne. Vær heller tilstedet de gangene hun trenger deg/spør om noe/du ser at det er mulig å bistå. Ikke slit deg ut på disse tankene - de fører ikke noe godt med seg.

 

Men ærlighet er lov, og det er helt lov å ikke være hodestups i stebarnet.

[Anonym bruker]

Støtter de to andre innleggene.

 

Jeg ble stemor da jeg var 20-21 år til en femåring, som det var lett å komme inn på. Vil tro en 3åring er mye vanskeligere, siden hun/han er i trassalderen. Du kan prøve å invitere ungen inn i ditt område, istedet for å trenge deg inn på hennes. Feks kjøp tegneblokk/fargeblokk og blyanter, sett deg ned og begynn å tegn, og når hun blir nysgjerrig kan du spørre om hun også vil. Kan være greit å kanskje ha to fargeblokker, da helst to like, så hun ikke finner ut hun skal trasse om hvilken hun skal farge osv. Sånn kan du gjøre om alt. Når du vasker klær, og gjør annet enkelt husarbeid kan du synge og "tøyse" med klærne, gjøre det til en lek sånn at hun blir oppmerksom og interessert i det du gjør. Be henne da bli med på "leken".

 

Når hun sover om kvelden, eller er hos moren sin må du nyte det i det lengste. Som sagt var mitt stebarn noe eldre, så jeg slapp billigere unna. Men jeg trengte å bruke tid å energi kun på meg, glede meg over ungen som jeg skulle ha med samboeren.

[Anonym bruker]

Takk for fine svar!! Så deilig å lese at man ikke er alene om disse følelsene.. Noen ganger føler man seg så alene og det er så vondt å sitte inne med allt dette negative.Jeg får nok ta tiden til hjelp ja så ordner nok det meste seg..

 

Jeg skal ihvertfall glede meg over babyen som kommer.. :-)

[Anonym bruker]

Bare fortsett å prøve, du. Gjør det du ville ha gjort med et barn du var mor eller tante til, vis ømhet, kos med henne, syng og lek. Det tar ikke så lang tid å bygge et forhold med en treåring, det er noe ganske annet med en datter på 9! Og husk at selv om barnet ikke viser deg noen kjærlighet nå, kan hun likevel bli sjalu og ønske seg opp på fanget når den nye kommer. DA skal du slå til, la pappa ta den minste litt, og vis at du ennå har tid til den største! Det er nemlig en hedersbevisning...