Jeg savner meg... Fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på tre måneder, og synes at hun har overtatt hele livet mitt. Jeg er veldig glad i henne og er kjempelykkelig for at vi endelig klarte å få det andre etterlengtede barnet vårt (har slitt lenge med å komme i mål med svangerskap nummer to).

 

Før dette siste svangerskapet hadde jeg det kjempefint; hadde masse tid til den førstefødte datteren min, trivdes på jobb, hadde fri fra jobb en dag i uken og hadde god tid til å stelle huset og meg selv, trente jevnlig, hadde kvalitetstid sammen med mannen min etter barnets leggetid, osv. Nå er alt det borte. Jeg har null tid for meg selv, null overskudd til den andre datteren min, jeg lengter sånn etter å sove og våkne av meg selv, jobben er et fjernt minne, vekten viser pluss 15 kilo i forhold til før svangerskapet (hadde kraftig bekkenløsning fra desember 2009 til juli 2010 og kunne ikke bevege meg noe særlig), og mannen min og jeg har et pliktløp for tiden, og når barna er lagt er vi helt utslitt.

 

Jeg vet at det blir enklere med tiden, men akkurat nå føles alt veldig intenst. Ammingen har gått i dass denne gangen også (slik som med førstemann), og jeg holder på å eksplodere inni meg når babyen gråter og gnåler mens jeg må gjøre noe annet enn å dulle med henne. Jeg skriker så høyt jeg bare kan, og det er liksom helt svart inni meg da. (Håper naboene ikke hører meg, de må tro jeg er gal.) Ellers har jeg aldri hatt problemer med sinne. Og jeg blir så oppgitt noen ganger at jeg bare begynner å grine.

 

Er dette noe som ligner på fødselsdepresjon, eller er det bare sånn det er å være spedbarnsmamma?

 

Og dere som har hatt fødselsdepresjon, hvilke grep tok dere for å komme tilbake til normalen?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på akkurat samme måten. Var bare trist og gråt og syntes alt var et ork. Barnet skrek og sutret mye og jeg tok meg selv i å angre på hele greia til tider. Var sliten hele tiden.

Var alene i tillegg, og tanken på at jeg skulle være ansvarlig mor og sette meg selv sist resten av livet var ikke særlig lystbetont.

 

Var innom tanken på fødselsdepresjon jeg også, men da jeg googlet symptomer på nettet, kjente jeg meg ikke helt igjen.

 

Trøsten er at det BLIR bedre.

Nå er det mye lettere, men det var tungt nesten hele 1 året.

 

Du får bare ha lykke til og ta tiden til hjelp.

[Anonym bruker]

Høres ut som fødselsdepresjon ja. Det vil bli bedre etterhvert, men i mellomtiden kan det være lurt å få litt akutt-hjelp. Ring legen og få en time du. Slik du har det er vel normalt for ca 10% av alle nybakte mødre. Jeg har selv hatt det slik, med min første, og det er helt grusomt. Hos meg gikk det gradvis over når babyen ble en 7-8 måneder.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg må si jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Har en datter på litt over 3 mnd. Og har det mye på samme måten som deg. Jeg har tenkt at for min del er det ikke så viktig om det er fødselsdepresjon eller ikke. (men mye sannsynlig) men at det ikke er godt for meg å ha det sånn, og at jeg føler det påvirker mitt forhold til datteren min. Jeg kontaktet fastlegen min og fikk henvisning til psykolog.

 

I tillegg snakket jeg med helsestasjon sånn at jeg har et sted å henvende meg hvis jeg skulle trenge å prate med noen utenom psykologtimene. Men mest av alt har jeg pratet med samboern min. Og har forklart hvordan jeg føler det. Hadde nemlig også et par sinneutbrudd rettet mot han som tok litt av.

 

Men viktigst av alt har jeg gitt meg tid til å være meg selv litt, og ikke bare mamma. Har tatt en kveld med venninner, eller bare gått meg en tur etter hun har sovnet. I tillegg prøver jeg å gjøre litt hver dag. Som en trilletur med venninne eller alene. Bare for å ikke sitte hjemme alene en hel dag, men ut i litt luft og det å se litt andre mennesker. Det å prioritere søvn er også en god idè. Her pumper jeg sånn at pappaen tar et nattmåltid i helgen. Og bare den ene gangen hjelper sånn at jeg får slappet av litt.

 

Tror mange har det på samme måte innimellom. Er bare at for noen så blir de gode stundene innimellom litt borte, og det tunge tar over. Det jeg syns var så godt var når jeg snakket med fastlegen min. Jeg var veldig fortvilet og følte at jeg måtte være verdens verste mor som mest av alt ble sliten av mitt eget barn, og syns det var vanskelig å kose meg. Han smilte bare og sa at jeg bare skulle visst hvor ofte han hadde hørt det. Og at ingen sier noe om det så det virker som om ALLE andre har det så mye bedre

 

Håper det ordner seg for deg, og med litt tid går det jo som regel over av seg selv. Jeg tenkte bare for meg at jeg vil kunne kose meg med jenta mi nå, og at ja man blir sliten, men det skal ikke ta helt over i lengre perioder.