Dette er bare et langt klisjefylt sutreinnlegg. (veeldig langt)

[Anonym bruker]

Jeg har klart det igjen...dyttet fra meg mannen som jeg er så utrolig betatt av. Han facinerer meg til grunnen. Han er rar på alle slags måter og skiller seg ut fra alle andre. Han får meg til å le...og nå har jeg gjort det igjen..ødelagt alt...

 

Det er så rart fordi han strider mot alle jeg tidligere har hatt noe med å gjøre. Og jeg kjenner han ikke så veldig godt, men det har ikke gjort så vondt som nå siden jeg og min x-samboer flyttet fra hverandre for mange år siden.

 

Det gjør vondt innerst inne..og jeg skjønner at det er jeg som er problemet. Jeg prøver alt for hardt, gir for mye av meg selv -de har ingenting å jobbe med. Jeg er som mykt smør. Jeg prøver å skjerpe meg, men jeg kommer til en grense kan du si hvor jeg bare buser ut med alt.

 

Jeg har vært singel i 4 år nå, og siden da har jeg sagt at jeg skulle finne meg en mann som får meg til å le. For jeg tror at hvis du er sammen med en person som får deg til å le, så tror jeg det meste er fikset...dette er den eneste mannen som får meg til å le bare jeg ser på han...

 

Når jeg forsto at det var over og ut lå vi sammen i sengen, og jeg ble selvfølgelig veldig lei meg. Han sa at jeg ikke måtte være trist og bla bla bla, men det rev i kroppen. Og tanken på at jeg aldri får kjenne lukten, følesen, kyssene og nærheten hans igjen tar livet av meg. Jeg klarer ikke å spise, jeg har gått ned 2 kg på to dager, men hver gang jeg prøver å spise vil jeg bare brekke meg.

 

Vær så snill, hva skal jeg gjøre? Dette river meg opp fra innsiden.

[Anonym bruker]

Huff, jeg vet hvordan du har det, det suger som f...!

Kjærlighetssorg er VONDT, men hold ut, det går over, han er ikke den eneste "rette" for deg. Finn de negative sidene hans, og fokuser på dem!(joda, du finner noen hvis du leter;))

 

Lykke til!

 

Klem til deg.