Hva er egentlig en far?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart ett år, og vi venter barn sammen i mars. Jeg har ingen barn fra før, men han har fortsatt kontakt med gutten til ex-samboer. Nå som jeg er gravid har jeg mange tanker rundt hvordan vi skal forholde oss som en ny familie, og jeg har behov for noen avklaringer.

 

Han bodde sammen med gutten og hans mor i ca tre år, fra gutten var 1,5 til 4,5. Da forholdet tok slutt ønsket han å opprettholde kontakten med gutten. Gutten kaller ham pappa, og han sier at han er like glad i gutten som om det skulle være hans biologiske sønn. Gutten har ikke kontakt med biofar, men han vet at ’pappa’ ikke er hans biologiske far. Kjæresten min har et godt forhold til biomor. Hun vil at han skal være guttens far, og ønsker forutsigbarhet og stabilitet i forholdet mellom han og gutten. Han har hatt ansvaret for gutten annenhver helg siden forholdet tok slutt.

 

Jeg respekterer valget han gjorde for tre år siden, og vet hvor glad han er i gutten. Jeg ønsker ikke å ødelegge noe for dem, samtidig føler jeg at vi nå er i en ny situasjon. Jeg vet at jeg må tilpasse meg hans liv og forpliktelser, men jeg synes også det er naturlig å samarbeide om avgjørelser som berører oss begge. I den siste tiden føles det som om jeg har mistet innflytelse på mye av vår fritid, og at jeg sitter barnevakt annenhver helg.

 

Jeg synes det er vanskelig å finne min rolle i forholdet til gutten. Til nå har jeg holdt meg litt i bakgrunnen, og vært forsiktig med å ha meninger eller si ja/nei når gutten spør om lov til forskjellige ting. Litt fordi jeg har tenkt at dette er hans sin tid med gutten som jeg ikke vil forstyrre, og litt fordi jeg ikke har villet risikere å gjøre noe ’feil’ ifht hvordan han og biomor tenker om barneoppdragelse. Dette har gjort at jeg har satt meg selv litt på sidelinjen, og sett på gutten som noe mellom han og biomor. Jeg ser nå at det ikke er spesielt sunt. Det gjorde at jeg begynte å holde en slags avstand til gutten, fordi jeg forbandt ham med kjærestens tidligere forhold. Da ble samværshelgene ganske tunge for meg.

 

Men, jeg vet ikke helt hva slags forhold jeg ønsker å ha til gutten heller, eller hvordan jeg ser han i forhold til familien vi nå holder på å forme. Jeg stoler på kjæresten min og vet at han kommer til å gjøre alt han kan for både meg og barnet vårt når det kommer, men jeg er redd for at det skal bli for mye å balansere i spedbarnperioden, enten ved at han går med dårlig samvittighet for gutten dersom det blir mindre samvær, eller for meg og barnet dersom gutten er hos oss annenhver helg eller mer. Kanskje jeg tar problemene på forskudd, men jeg forestiller meg at jeg kommer til å ha et stort behov for ro, og at det blir mye spedbarnsstell og lite søvn i ganske mange måneder.

 

Jeg ser at kjæresten min sliter med å finne ut hvordan han skal forholde seg til dette uten å skuffe noen. Han er veldig opptatt av å gjøre det han synes er riktig, og å holde det han har lovet. I perioden etter bruddet var han opptatt av at gutten ikke skulle være skadelidende, og ettersom biomor har hatt en ustabil oppvekst så tror jeg at trygghet og stabilitet for gutten var en viktig faktor. Samtidig vet jeg at han er åpen for å gjøre endringer, og at han har tenkt på dette før vi møttes, bl.a. om han skal ha mer hverdagskontakt i stedet for å være bare helgepappa. Han sier at han ikke føler behov for mer kontakt, men bare på en annen måte.

 

Hvis jeg skal være dønn ærlig så tenker jeg at det naturlige for en farsperson er å ha delt omsorg, dvs annenhver uke. Men det valgte han ikke da forholdet tok slutt. Han er glad i gutten, ønsker å ha kontakt, være en rollefigur og gi han muligheter han ellers ikke ville hatt. Sånn som det er nå føler jeg at han er en stabil mannsperson i guttens liv, men mer en kontaktperson/avlastningshjem enn en far. Annenhver helg gjør de ting som å gå på ski eller gå i skogen, svømme, gå på kino osv, og har det hyggelig sammen. Helgesamvær blir veldig preget av å være en slags ferie, hvor det meste dreier seg om hva gutten kan være med på. Jeg synes det er tendenser til at gutten blir bortskjemt ifht oppmerksomhet, og tror ikke at dette kan fortsette når det kommer en liten en til. I tillegg kan jeg ikke la være å tenke - hva er egentlig dette forholdet? Er dette et far-sønn forhold, eller er det et fint forhold mellom en voksen og et barn som er glad i hverandre? Hvordan blir dette om noen år når gutten blir mer selvstendig og kanskje velger andre aktiviteter enn det han synes er spennende og gøy å følge opp?

 

Biomor uttrykte usikkerhet og liten vilje til å tenke på endringer da han sa at han gjerne ville diskutere samværsordningene. Vi har snakket om at det kanskje kunne være en ide om han har gutten noen ukedager, og tredjehver helg. Men, det synes ikke biomor noe om. Jeg tror hun mente at det ble for oppstykket. Hun vil gjerne at han skal ha gutten mer, dvs. noen ukedager i tillegg til annenhver helg. Men jeg kan ikke helt se for meg mer samvær enn det som er nå. Jeg skulle nok heller sett at det etter hvert ble noe mindre.

 

Jeg håper at dette kommer til å gå seg til bare man tar tiden til hjelp, men akkurat nå så tenker jeg mye på dette. Jeg ønsker å være forsiktig med å ha for mange meninger som kan skape konflikter, men jeg er heller ikke fornøyd med status quo. Skulle ønske jeg bare kunne skru på en knapp som ga meg ubegrenset med kjærlighet og tålmodighet til å se muligheter i stedet for utfordringer, men har ikke funnet den enda. Hvordan bør jeg opptre for å både respektere kjæresten min sitt valg, men samtidig få til en åpen diskusjon om nye løsninger?

 

[Anonym bruker]

En ekte far er en som sier til en hurpe som deg at du ikke har noe som helst med denne relasjonen å gjøre, og at det ikke er din jobb å kvalitetsvurdere hvorvidt hans barn skal få lov å ha samvær med ham.

SKAM deg!

[Anonym bruker]

Høres ut som en flott mann som tar ansvar. En jeg ville vært veldig glad for å få barn med... Hva med litt hjerterom og åpenhet..? Tenk på den lille gutten som ikke har bedt om å få en ny pappa inn i livet sitt og som attpåtil skal forsvinne igjen når de har blitt så glade i hverandre...

[Anonym bruker]

Jeg må slutte meg til de to andre som har svart deg..

 

Leser mellom linjene her at du ønsker en løsning som passer deg bedre først og fremst, selv om du prøver å legge det fram som om du ønsker alles beste..

 

Ja, det er en utfordring å gå inn i et forhold med en person med barn fra tidligere forhold. I dette tilfellet er det ikke snakk om et biologisk far/sønn forhold, men følelsesmessig. Det er ikke opp til deg å vurdere hvor sterke disse følelsene er. Du burde prise deg lykkelig for å ha møtt en person med så sterk ansvarsfølelse og evne til å skape en god relasjon til "barnet" sitt.

 

Som du skriver i innlegget ditt har samboeren din hatt et forhold til denne gutten i tre år, og til deg kun i ett år.. Du er ikke bare sjalu og usikker da, når du ikke får hans fulle og hele opperksomhet hele tiden?