Dårlig mor? Fødselsdepresjon? Eller helt normalt?

[Rosa J10]

I april i år ble jeg mamma for første gang. Jeg simpelten ELSKER datteren min! Hun betyr alt for meg. Jeg leker med henne, duller, stimulerer henne. Med andre ord, vi koser oss masse sammen! Det er tydelig at hun har det bra. I tillegg er pappan hennes også flink med henne. Vi har det bra sammen alle tre.

 

Problemet er mine følelser. Jeg føler at dette noen ganger blir for mye for meg.

F.eks. om jeg har besøk og fokuserer på noen andre enn henne, får jeg skikkelig dårlig samvittighet! Jeg føler meg som en dårlig mor, og at hun blir skuffet over meg.

Tanken på en kveld uten henne er forferdelig! Jeg kjenner jeg får litt angst av tanken.. Er virkelig IKKE klar for barnevakt enda.

Om hun gråter sårt, så begynner jeg nesten selv.

Alt som betyr noe for meg, er at hun har det bra!

 

Skal det virkelig være så ekstremt?

Flere som føler det sånn?

[Celeste85]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Tror jeg har det enda litt verre enn du beskriver også.

Samboeren min er sykemeldt for to uker slik at han kan være hjemme så jeg får litt avlastning med tanke på søvn og litt egenpleie.

Jeg tok kontakt med legen min og nå er jeg blitt henvist til psykolog som jeg skal gå til en gang i uken framover.

Hun var veldig grei sist uke så det skal bli godt å komme dit i morgen også.

Synes du skal snakke med helsesøster/jordmor/lege om hvordan du føler det!

[desembergutt09 + ?? 31.1.12]

Det er vel ingen fasit på hvordan det "skal være" heldigvis. Men det høres i alle fall ikke ut som du har en fødselsdepresjon. Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg også har blitt overveldet av følelser og vært så intenst opptatt av sønnen min, men har det ikke sånn absolutt hele tiden, det kommer mer i bølger. JEg hadde også problemer med å fokusere på andre ting (som det folk på besøk snakket om) i begynnelsen, men fikk ikke dårlig samvittighet. Jeg tror det er ganske normalt å føle ting veldig sterkt, både fordi man skal knytte sterke bånd til barna sine og kanskje pga hormoner. Hvis jeg var deg ville jeg ikke tenkt på det med barnevakt ennå i alle fall, det er det da ingen hast med.Det er jo ikke noe vits å gå ut å hygge seg hvis man bare sitter og tenker på babyen likevel. Det kommer tidsnok, ikke noe å stresse med. Jeg ville vært litt obs dersom du ser at far ikke får slippe ordentilig til eller at tanken om at du er en dårlig mor virkelig fester seg, men siden dette er ditt første barn så har du jo anledning til å bare nyte det og være sammen med henne! SÅ lenge man slapper av og har det fint sammen så er jo det det viktigste!

[jussisuss]

Du er no hvertfall ikke ei dårlig mor..

Æ kjenne mæ godt igjen.. Sånn følte æ det oxo med nr 1 og faktisk ganske masse med nr 2 også...

Æ blei helt stressa å kunne sette mæ ned å skrik hvis det blei for masse besøk på en gang... (tror det er litt hormonelt oxo)

Hehe Svigermor bruker å si at æ var helt hysterisk og at ingen andre fikk ta i ungen.... Svigermor overdriver selvsakt, men ja ! Æ innrømmer gjærne at æ var litt koko med nr 1 og har bedret mæ no når æ fikk nr 2. Men synes fortsatt ikke det er noe gøy å slippe andre til :S

Det blir bedre ettehvert.... Om det er noe trøst...

 

Lykke til

[Rosa J10]

Så utrolig godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn.

Jeg som alltid har sett for meg at jeg kom til å bli en konsekvent og bestemt mamma, ble i stedet skikkelig bløt og dullete.

 

Samboer slipper til, men han er ikke så innmari interessert i små babyer. Han gleder seg mer til hun blir større. Noen ganger tenker jeg at jeg prøver og kompansere for han også, ved å strekke til for to foreldre.. Men jeg kan jo ikke skylde på det heller.

 

Men er dette noe jeg bør "avvenne"? Eller går det bare over av seg selv?

 

[jussisuss]

Avvenne???? Hallo??? Et barn kan da ikke bli dullet nok med

Dull og dall og kos i vei!!!!

Jupp, det avtok hvertfall med meg etterhvert