Hvordan ha kontakt med ex-samboers barn?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart ett år, og vi venter barn sammen i mars. Jeg har ingen barn fra før, men han har fortsatt kontakt med gutten til ex-samboer. Nå som jeg er gravid har jeg mange tanker rundt hvordan vi skal forholde oss som en ny familie, og jeg har behov for noen avklaringer.

 

Han bodde sammen med gutten og hans mor i ca tre år, fra gutten var 1,5 til 4,5. Da forholdet tok slutt ønsket han å opprettholde kontakten med gutten. Gutten kaller ham pappa, og han sier at han er like glad i gutten som om det skulle være hans biologiske sønn. Gutten har ikke kontakt med biofar, men han vet at ’pappa’ ikke er hans biologiske far. Kjæresten min har et godt forhold til biomor. Hun vil at han skal være guttens far, og ønsker forutsigbarhet og stabilitet i forholdet mellom han og gutten. Han har hatt ansvaret for gutten annenhver helg siden forholdet tok slutt.

 

Jeg respekterer valget han gjorde for tre år siden, og vet hvor glad han er i gutten. Jeg ønsker ikke å ødelegge noe for dem, samtidig føler jeg at vi nå er i en ny situasjon. Jeg vet at jeg må tilpasse meg hans liv og forpliktelser, men jeg synes også det er naturlig å samarbeide om avgjørelser som berører oss begge. I den siste tiden føles det som om jeg har mistet innflytelse på mye av vår fritid, og at jeg sitter barnevakt annenhver helg.

 

Jeg synes det er vanskelig å finne min rolle i forholdet til gutten. Til nå har jeg holdt meg litt i bakgrunnen, og vært forsiktig med å ha meninger eller si ja/nei når gutten spør om lov til forskjellige ting. Litt fordi jeg har tenkt at dette er hans sin tid med gutten som jeg ikke vil forstyrre, og litt fordi jeg ikke har villet risikere å gjøre noe ’feil’ ifht hvordan han og biomor tenker om barneoppdragelse. Dette har gjort at jeg har satt meg selv litt på sidelinjen, og sett på gutten som noe mellom han og biomor. Jeg ser nå at det ikke er spesielt sunt. Det gjorde at jeg begynte å holde en slags avstand til gutten, fordi jeg forbandt ham med kjærestens tidligere forhold. Da ble samværshelgene ganske tunge for meg.

 

Men, jeg vet ikke helt hva slags forhold jeg ønsker å ha til gutten heller, eller hvordan jeg ser han i forhold til familien vi nå holder på å forme. Jeg stoler på kjæresten min og vet at han kommer til å gjøre alt han kan for både meg og barnet vårt når det kommer, men jeg er redd for at det skal bli for mye å balansere i spedbarnperioden, enten ved at han går med dårlig samvittighet for gutten dersom det blir mindre samvær, eller for meg og barnet dersom gutten er hos oss annenhver helg eller mer. Kanskje jeg tar problemene på forskudd, men jeg forestiller meg at jeg kommer til å ha et stort behov for ro, og at det blir mye spedbarnsstell og lite søvn i ganske mange måneder.

 

Jeg ser at kjæresten min sliter med å finne ut hvordan han skal forholde seg til dette uten å skuffe noen. Han er veldig opptatt av å gjøre det han synes er riktig, og å holde det han har lovet. I perioden etter bruddet var han opptatt av at gutten ikke skulle være skadelidende, og ettersom biomor har hatt en ustabil oppvekst så tror jeg at trygghet og stabilitet for gutten var en viktig faktor. Samtidig vet jeg at han er åpen for å gjøre endringer, og at han har tenkt på dette før vi møttes, bl.a. om han skal ha mer hverdagskontakt i stedet for å være bare helgepappa. Han sier at han ikke føler behov for mer kontakt, men bare på en annen måte.

 

Hvis jeg skal være dønn ærlig så tenker jeg at det naturlige for en farsperson er å ha delt omsorg, dvs annenhver uke. Men det valgte han ikke da forholdet tok slutt. Han er glad i gutten, ønsker å ha kontakt, være en rollefigur og gi han muligheter han ellers ikke ville hatt. Sånn som det er nå føler jeg at han er en stabil mannsperson i guttens liv, men mer en kontaktperson/avlastningshjem enn en far. Annenhver helg gjør de ting som å gå på ski eller gå i skogen, svømme, gå på kino osv, og har det hyggelig sammen. Helgesamvær blir veldig preget av å være en slags ferie, hvor det meste dreier seg om hva gutten kan være med på. Jeg synes det er tendenser til at gutten blir bortskjemt ifht oppmerksomhet, og tror ikke at dette kan fortsette når det kommer en liten en til. I tillegg kan jeg ikke la være å tenke - hva er egentlig dette forholdet? Er dette et far-sønn forhold, eller er det et fint forhold mellom en voksen og et barn som er glad i hverandre? Hvordan blir dette om noen år når gutten blir mer selvstendig og kanskje velger andre aktiviteter enn det han synes er spennende og gøy å følge opp?

 

Biomor uttrykte usikkerhet og liten vilje til å tenke på endringer da han sa at han gjerne ville diskutere samværsordningene. Vi har snakket om at det kanskje kunne være en ide om han har gutten noen ukedager, og tredjehver helg. Men, det synes ikke biomor noe om. Jeg tror hun mente at det ble for oppstykket. Hun vil gjerne at han skal ha gutten mer, dvs. noen ukedager i tillegg til annenhver helg. Men jeg kan ikke helt se for meg mer samvær enn det som er nå. Jeg skulle nok heller sett at det etter hvert ble noe mindre.

 

Jeg håper at dette kommer til å gå seg til bare man tar tiden til hjelp, men akkurat nå så tenker jeg mye på dette. Jeg ønsker å være forsiktig med å ha for mange meninger som kan skape konflikter, men jeg er heller ikke fornøyd med status quo. Skulle ønske jeg bare kunne skru på en knapp som ga meg ubegrenset med kjærlighet og tålmodighet til å se muligheter i stedet for utfordringer, men har ikke funnet den enda. Hvordan bør jeg opptre for å både respektere kjæresten min sitt valg, men samtidig få til en åpen diskusjon om nye løsninger?

 

[Anonym bruker]

Huff. Jeg skjønner deg utrolig godt! Har aldri hørt en lignende historie, og det er vanskelig å gi råd. Du har nok følelser som en del stemødre, meg selv inkludert, har. Og så er han ikke stesønnen din engang!? Hvordan gjør de det økonomisk? I feriene? Lager dere opplegg tilpasset gutten? Jeg hadde nok ikke godtatt at biomor drev og herset på denne måten. Det er jo det som passer DERE som er det viktige nå. Hva når hun en gang finner seg en ny mann da? Dere har ingen forpliktelser overfor biomor. Du skal ikke se bort i fra at hun syns det er greit å ha barnepass annenhver helg, og helst mer. Hva er forskjellen på noen ukedager og hver 3. helg og slik som hun skisserer det? Du må ta hensyn til deg selv nå. Si tydelig ifra om hva du har behov for. Det gjorde ikke jeg da jeg var gravid/ hadde født, og det angrer jeg noe dyrisk på nå. Dersom det er slik at biomor trenger avlastning, kan dere søke om økonomisk godtgjørelse. Det kan jo hjelpe noe.. De blir jo bare dyrere og dyrere "i drift" disse barna...

[Anonym bruker]

Det er i usa kommet et en utrolig god bok som omhandler dette aktuele temaet!

prøv å se om det kan hjelpe! husker ikke navnet ...

 

Men eg tror det var noe" venner med fienden" eller noe!

[Anonym bruker]

Her må jeg innrømme at jeg hadde fått problemer ja... at typen skulle fortsette å stille opp for ungen til eksen sin?

Tja... måtte vel vært betydelig skjeldnere enn vanlig samværsordning iallefall, kanskje en helg i måneden?

Og at han kaller han for pappa..? Ikke hadde jeg likt det, og ikke tror jeg det er spesielt riktig ovenfor gutten heller. Jeg mener, jeg regner med at forholdet deres (typen din og eks-stebarn) kommer til å gli mer og mer ut i sanden, spesielt nå når typen din får egne barn. Barn er tidkrevende, og selvfølgelig vil han ønske å prioritere egne barn. Men at han kan bli en slags mannlig ressurs i livet hans, som tar han med ut og gjør "gutteting" en gang i måneden, det synes jeg er flott - spesielt siden gutten mangler en far.

Betaler han forresten "barnebidrag" (eller, hjelper moren økonomisk)? Det ville jeg iallefall hatt store problemer med, spesielt siden dere nå skal stifte en familie med alt det innebærer av kostnader.

Jeg lander vel på at jeg ville synes det var ok at han til en viss grad fortsatt ville stille opp for gutten, men i mye mer begrensa utstrekning.

 

Forresten, synes alt dette pappa-greiene der stefar blir kalt pappa er en uting. Tenker at det er forelska kvinner som romantiserer og lager et slags drømmescenario om hvilken plass deres nye kjæreste skal ha i barnas liv, "det er jo så søtt at han kaller han pappa, dessuten stiller ikke hans egen far opp". Vel, det er kanskje greit i de tilfellene der mor og stefar har vært i et stabilt forhold i 10 år pluss, de har fått flere barn, stebarnet har ikke overhodet kontakt med egen far osv. Da vil det vel kanskje bli et valg som tenåringen selv ønsker å gjøre, for å føle seg som en fullverdig medlem av familien.

Men sånn "mor og stefar har vært sammen seks måneder og faren er en drittsekk så jeg lar ungen kalle stefar for pappa"-opplegg synes jeg er håpløst. De lurer jo egentlig ungen sin også, for ordet "pappa" rommer både biologiske, slektsmessige og relasjonsmessige aspekter forøvrig, som et barn-stefar forhold ikke kan romme.

Me det var nå min mening ;-)

[Nr. 5?]

Veldig viktig at samværet blir opprettholdt som det er i dag om ikke gutten vil noe annet. Det var kjæresten din som selv ville ha dette ansvaret så det er ikke noe som er påtvunget ham.

 

Dette er jo en situasjon som har vært fra før deres tid. Og jeg synes det er trist når du sier at du helst skulle sett at samværet blir mindre. Du må tenke på guttens beste. Man kan ikke plutselig velge bort barn som man har påtatt seg ansvaret for.

[Anonym bruker]

Jeg er rysta over deg. MANNEN din sier han er glad i barnet som om det var hans eget - men du "skulle helst sett at det ble noe mindre"!!!

 

Kan ikke se på deg som noe annet enn en egoist.

Du valgte en mann MED barn - om barnet er biologisk eller adoptert, eller fosterbarn - hva har vel det å si? Han selv oppfatter seg som pappa, ungen kaller ham pappa, og du syns det er unaturlig? Det er den eldste historien i verden; generasjoner av stefedre har fungert som far for unger de ikke biologisker far for.

 

Jeg skulle helst sett at mannen bel noe mindre glad i DEG. For ærlig talt, om du sier dette høyt til ham, hva skal han tenke om deg da? Hva slags menneske forteller du at du er?

 

Til kommentaren din: "Hvis jeg skal være dønn ærlig så tenker jeg at det naturlige for en farsperson er å ha delt omsorg, dvs annenhver uke."

- eh, har du sett for deg at det for en del BARN ikke er naturlig å flytte en gang i uka? Kanskje gutten kan bo der hele tida, og så kan du selv flytte inn og ut og se hvor godt du liker det?

 

Barnevernspedagoger og familievernterapeuter anbefaler ikke at de minste barna flytter hver uke. Det er ikke stabilitet nok i det - de takler kortere perioder utenfor det faste hjemmet, men de lærde strides om den "demokratiske " fordelingen av barn er rett for barnet selv. Den sikrer at begge FORELDRENE får "tilgang på barn", men ikke at barnet trives.

 

(Og forresten er det ikke så vanlig som mange tror. "Vanlig samvær" er annenhver helg-modellen, pluss en ukedag og tre sommeruker. Delt omsorg er en del brukt, men ikke dominerende)

 

Har det slått deg at mannen din faktisk er en moden, ansvarlig person som vil vise deres felles barn samme lojalitet? Har det slått deg at han kanskje tenkte på sønnens beste da han og guttens mor gikk fra hverandre?

 

Voksne som backer ut i forhold til barn er bare det nedrigste og dårligste som fins. Og at du som selv skal bli mor ikke tenker lenger enn din egen bekvemmelighet, syns jeg er trist.

 

Jeg har selv en sønn som har en sånn stefar. Vi bor ikke sammen lenger, han er etablert på nytt ; så nå har han et nytt stebarn og en baby. Selv har jeg også fått flere barn etterpå, og sønnen min har dermed mange ste- og halvsøsken. Men i min sønns tilfelle er det avgjort at det ikke skal gjøres forskjell på ungene. Han står i testamentet, han er med på familiebildene; og siden vi bor nært, går han dit hvis han har lyst også andre dager. Eksen min sier at han vet han ikke har noen "rettigheter", men at han opplever at han har gitt barnet et løfte om å være der for ham hele livet, og det tenker han å holde. Den relasjonen er mellom far og sønn, den involverer ikke meg, og i hvert fall ikke stemor. Så du burde holde deg langt unna å mene noe om det.

 

Skjønner nå at jeg har vært heldig med mitt barns stemor. Fri og bevare meg vel for sånne som deg.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde akkurat det samme med min samboer.. eller det vil si, HAN opplevde dette. Eneste forskjell var at han fikk null samvær etter bruddet men besøkte ungen jevnt og trutt første året. De var oppriktig talt utrolig glad i hverandre.

Det var forferdelig vondt å se han så trist pga at han savnet barnet så veldig men jeg så aldri på det som en uting at han hadde de følelsene. Husker jeg kunne ønske der og da at han som "stefar" kunne hatt noen rettigheter. Etterhvert fant vi begge ut da biomor fikk ny samboer at man kanskje sakte men sikkert skulle bryte kontakten da barnet nå hadde en biopappa, en ny stefar og min samboer og skulle forholde seg til. Biomor ble også ganske negativ til at min samboer skulle komme på besøk etterhvert.. Noe jeg forsåvidt kan forstå..

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det å se mannen min ha så stor kjærlighet for ett barn som ikke er hans en gang gjorde at jeg fikk enorm respekt for han.

Selv har jeg vokst opp med en stefar som var ute etter å "ta meg" i 15 år og kanskje det som gjorde at jeg uten tvil ville ha godtatt en samværsordning mellom min samboer og barnet om om det hadde vært mulig.

 

Jeg kan egentlig ikke helt skjønne hvorfor dette skal være ett problem siden du på en måte visste hva du "gikk inn i" også -og jeg vil tro at om din samboer hadde vært biopappa til dette barnet så hadde ikke måten han hadde samvær med barnet på vært noe annerledes. De aller fleste fedre som jeg kjenner finner på sånne ting du beskriver nettopp fordi de ser dem så sjeldent.

Ser du beskriver det litt som at du føler dere er avlastningshjem. Tror det er DU som føler dette, ikke din samboer. Men kanskje det gjør det lettere for deg å takle dette om du ser på det som det?

 

I innlegget ditt så er det veldig mye deg, deg, deg.. og lite om hvordan din samboer og barnet faktisk vil med dette. Jeg kan skjønne at dette er vondt for din samboer å ikke ville såre noen, men jeg syns faktisk du er litt egoistisk også.

 

Ville du ha reagert som nå om gutten faktisk hadde vært din samboers sønn?

Slik du skriver virker det nesten litt sånn, siden du har problemer med å takle hans "tidligere fohold"....

 

Helt ærlig ville jeg ha vært (som jeg også er) enormt takknemlig for at jeg har funnet en mann med så stort hjerte. Og selvfølgelig vil han jo ikke ha "mindre" tid til deres nye barn. Han har jo allerede bevist hva slags omsorgsfull og moden "far" han er.