Psykisk ustabil mor, som ikke vil innse det selv

[Anonym bruker]

Hei. Dette er veldig langt, men håper noen vil ta seg tid å lese dette.

 

Først må jeg bare fortelle at jeg er en jente på 19 år. Har kanskje ikke levd et så enkelt liv, har vært vant til å forholde meg til det, men nå som jeg er gravid, føler jeg at nå er det nok. Nå må jeg få gjort noe!

 

Det hele begynte vel da jeg ble født i 91, av en veldig ung mor på bare 16 år. Jeg og tvillingsøsknene mine har samme mamma og pappa. Tvillingene er ett år yngre enn meg, altså, di er 18 år.

Mamma trodde kanskje at pappa ville hjelpe henne, men nei. Han stakk fra oss. Så da mamma var kun 18 år, satt hun

alene med ansvaret for 3 barn. Uten hjelp fra verken familie eller barnefar, eller venner.

 

Hun møtte en ny mann, da vi var ganske små. Og han flyttet sammen med oss. Jeg husker godt di årene..

Årene var fylt me krangling og slossing. Har mange skumle minner om det som skjedde. Grunnen til at hun kom seg ut

av dette forholdet var pappa. Han dukket plutselig opp på natten og hentet oss. Aldri skulle vi se den mannen som vi bodde sammen med igjen.

 

Da flyttet vi igjen, mamma og pappa ble kjærester igjen. Di kranglet mye. Og mens pappa var i fengsel, fant mamma

seg en ny mann, en av kompisene hannes. Pappa har vært narkoman i mange år, kriminell, rett og slett. Og da kan man jo tenke seg til at når di fleste kompisene hans også var det. Blant annet denne mannen som mamma ble sammen med.

 

Mamma ble gravid med den nye mannen, og vi flyttet til hjemplassen hans. Jeg var vel 10 år da jeg ble storesøster igjen.

Etter at lillebroren min ble født, ble mye forandret. Mamma og mannen hennes kranglet hele tiden. Og det gikk hardt utover oss unger. Jeg var 10 år og trodde mammaen min hatet meg, siden hun pleide å si det. Jeg ba på mine knær om å få flytte til pappa. Men det var ikke før da jeg skjønte at pappaen min var narkoman, og at det aldri kom til å skje. Mamma ble gravid igjen.. 2 år etter at lillebroren min ble født. Da var vi 5 unger plutselig.

 

Mamma og typen kranglet hele tiden, om alt. Jeg begynte å merke at det kom rar lukt fra kjelleren hver gang di hadde vært der. Jeg var ikke gamle barnet da jeg skjønte at det var hasjlukt. Di gikk ofte ned i kjelleren og var der lenge.

 

Årene gikk, ting forandret seg aldri til det bedre, men kun til der værre. Jeg ble tenåring, og jeg var den somtok meg av småsøsknene mine. Fikk stygge ting slengt i trynet hele tiden av mamma. Jeg ble deprimert, fikk spiseforrstyrrelser, og følte meg alene. Ingen oppdaget at jeg slet med meg selv. I hvertfall ikke mamma og dem. Og når di fant det ut,

så fikk jeg det slengt i trynet. Jeg fantaserte om selvmord, og alt mulig. Ville ikke leve lengere..

 

Når jeg begynte i 9. Klasse var jeg ingen vanlig tenåring lengere. Eller, jeg hadde aldri fått være tenåring, aldri fått være det barnet jeg trengte å være.

Mannen til mamma reiste mye på sjøen. Og en gang begynte hun å henge mye med en av kompisene hans, mens han var på havet.

Hun kunne være hos han i mange timer om dagen, og om kvelden når ungen skulle legge seg. Hele natten kunne hun være borte.

Jeg var som en mamma for mine egne søsken. Jeg ble utslitt av dette, jeg var jo eldst, så jeg hadde jo mye ansvar, noe som jeg tror di fleste som er eldst utav søskenflokken har. Men dette var noe annet, jeg hadde alt for mye ansvar. Turte ikke å fortelle noen om va som foregikk hjemme. Holdt alt hemmelig, hasjrøykingen, kranglingen og alt det andre som skjedde under hustaket hjemme.

 

Men så en dag, begynte lærerene på skolen å ta meg ut av timen, for å snakke. Di hadde merket på meg at jeg var utmattet.

Og di ville vite grunnen. Jeg nektet å si noe. Jeg viste jo at da hadde barnevernet blitt innblandet. Og jeg ville ikke snakke stygt om min egen mor.. Men jeg sprakk sammen. Jeg fortalte alt i gråt.

 

Skolen tok kontakt med barnevernet. Og det ble helvette hjemme. Stefaren min fikk vite om utroskapet til moren min,

og han stakk den andre mannen me kniv i låret. Mamma hatet meg for å ha sladret. Men en dag når jeg skulle reise bort en plass, mamma kjørte meg, stefaren min var på havet, og tvillingene passet ungene, skjedde det jeg hadde fryktet mest av alt. Mens jeg og mamma var borte, hadde barnevernet vært hjemme hos oss, og hentet ungene, og tvillingene.

Di ble plassert på fosterhjem, og vi fikk ikke vite hvor di var. Jeg var hos slektinger, og fikk være der.

 

Mamma hatet meg den julen. Tross utroskapet til mamma, så holdt hun og mannen sammen. Etter en stund fikk vi alle komme hjem. Og det virket som at ting skulle bli bedre. Men det ble det ikke. Krangingen fortsatte, og di kranglene de hadde var ikke noen vanlig krangel. Det var smelling med dører, roping, skriking, hyling og alt mulig.

Men det var vi vant til..

 

Ting har aldri blitt bedre hjemme. Ungene er nå 7 og 9 år. Og jeg har bodd borte i nåen år, men har flyttet tilbake nå.

Jeg har innsett at mamma er psykisk syk, og trenger hjelp. Hun sitter alene hele dagen, har ingen venner, ingen familie

som kan hjelpe, og hun å mannen har gjort det slutt sikkert 10 ganger det siste året.

Alt er tusen ganger verre. Hun ropet og kjefter til ungene hver dag. Ungene sliter, det har jeg merket. Jeg var like

gammel som de er nå, da jeg trodde mamma hatet meg. Og nå ser jeg at det samme skjer med dem.

 

Mamma innser ikke selv at hun sliter. Hver gang hun roper og kjefter, så er det jeg som er psykisk syk.. I følge henne.

Hun har sakt at jeg kommer til å bli en dårlig mor, at hun syns synd i ungen min som får meg som mor, og at hun skulle ønske hun aldri fikk meg. Slike ting er jeg vant til å høre fra henne hver dag. Hun er blitt gal, rett og slett.

I fjor prøvde hun å ta livet sitt. Og da skulle hun liksom få hjelp. Men legene ga henne bare mer medisin. Masse medisin.

 

Hun er ustabil, og jeg vet ikke lengere hva jeg skal gjøre. Jeg hater min egen mor. Men samtidig vil jeg hjelpe henne.

Men tror ikke det er håp lengere får henne. Vi har ingen familie som kan hjelpe, ingen. Ingen av foreldrene hennes

bryr seg, og di er forsåvitt ustabile dem og. Faren til barna tørr jeg ikke snakke med lengere, fordi han sladrer alt

videre til henne. Jeg kan ikke stole på nåen, ikke på dem eller min egen far.

 

Alle de som liksom skulle være voksne, trygge og stabile rollemodeller i livet mitt har sviktet. Jeg har aldri kunne

tatt vare på kun meg selv. Tenker alltid på andre, og hvordan de har det.

Jeg klare ikke dette lengere.. Jeg vet jeg kommer til å bli verdens beste mor. Fordi jeg har lært av mine foreldrers

feil, og de feilene kommer jeg aldri til å gjøre.

 

Men hva skal jeg gjøre me mamma? Jeg klarer ikke dette og graviditeten. Er så redd for at det med mamma og de skal gå utover

mitt barn :/ Jeg føler meg ensom. Jeg har heldigvis barnefaren til mitt barn, som jeg er sammen med. Som jeg vet

stiller opp uansett hva. Men dette med mamma må ta slutt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kommer snart til å

kutte henne helt ut. Noe som tvillingene også har begynt med. Og som jeg vet småsøsknene mine kommer til å gjøre om

hun ikke slutter.

 

Hun kjefter på ungene hele tiden. Og nå i kveld, våknet jeg av at hun sto å kjeftet hun minste, huden full, fordi hun hadde

sølt noe i sengen. Da brøyt jeg inn, og sa at nå fikk det være nok, nå må hun innse at det hun gjør er galt.

Jeg kjente at jeg fikk magesmerter av å krangle denne gangen. Og tror ikke det er bra for den lille.

 

hun vil ikke innse selv at hun er syk, det har hun aldri gjort. Og har blitt forbanna hver gang noen har insinuert at hun er syk...

Hun har aldri feil, det er det alle andre som har. Det er aldri henne det er noe galt med. Faren til ungene bor ikke

hjemme i sitt eget hus. Det skal hun ha. Hun driver terror mot han, bare han hilser på et annet kvinnfolk.+++ Men han kutter henne aldri ut, pga ungene. Så det gjør at de hele tiden har et av og på forhold.

 

Planen er jo selfølgelig å finne en egen plass å bo, men jeg har ikke funnet noe ledig enda. Og kjæresten min bor

enda hjemme hos moren sin. Og jeg vil ikke være der hele tiden. Så da må jeg nesten bare være hjemme lammi henne.

 

Det er så mye mye mer jeg skulle fortalt. Dette er bare en brøkdel av alt som har skjedd. Det har skjedd mye mer alvorlige

ting enn dette, men jeg klarer ikke skrive de tingene. Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke ta kontakt med barnevernet.

Jeg stoler ikke på dem.

[Anonym bruker]

Kjære deg, først og fremst vil jeg bare gi deg en klem!

Tenk at du har blitt en så fornuftig jente, til tross for at du har gjennomgått!

Du ble alt for fort voksen fordi du har hatt en helt feil oppvekst. Men, sånne som deg får til alt de vil her i livet!

Du og tvillingene er store nok nå til å innse at mamman deres er syk, som du skriver. Du kan ikke hjelpe henne, for hun kommer nok alltid til å være sånn. Nå må du være tøff nok til å kontakte barnevernet slik at småsøskenene dine skal slippe å oppleve alt det fæle du har gjort. Det er ikke moren din du svikter hvis du kontakter barnevernet, det er søskenene dine du svikter hvis du ikke gjør det. Dette er for store påkjenninger for barn å vokse opp med. Det er ikke sikkert det går like bra for dem som for deg. Statistisk sett ikke. Jeg syns du bør gjøre noe nå! Du kan fortelle barnevernet at du vil være anonym.

 

Uansett, du kan ikke lenger bo hos moren din. du og barnefaren må finne dere et sted å bo sammen, sånn at dere kan lage et eget hjem for den lille familien deres. Er det vanskelig økonomisk å få til, kan dere få bostøtte. Alt ordner seg.

Kanskje dere kan få litt hjelp av familien til barnefaren til å finne et sted å bo i nærheten av dem? Det er gull verdt å bo i nærheten av mennesker som kan hjelpe til når man har små babyer i hus.

 

Men du, kontakt barnevernet så fort som mulig. Du må hjelpe søskenene dine. Det er ikke ditt ansvar å passe på moren din. Hun har sviktet deg på alle områder i livet, og det vil hun bare fortsette med. Nå er det på tide at du konsentrerer deg om deg selv og familien din. Kom deg vekk fra moren din, spør foreldrene til kjæresten din om det er greit at du bor der til dere har funnet dere et sted å bo sammen. Det er ikke bra å hele tiden bli utsatt for sånt stress som du blir når du bor hos moren din, når man er gravid.

 

Lykke til, det kommer til å ordne seg for deg!!!

 

 

 

[Anonym bruker]

sender deg en klem

ta kontakt med barnevernet, hvis du vil hjelpe søskene dine, det må vel være beste måte.