Hvordan skal jeg overleve dette?

[Anonym bruker]

Dere river kanskje av meg hodet nå og det skal dere få lov til, for jeg fortjener det mer enn noen gang før, men jeg må få det ut.

Jeg tok abort på torsdag. Jeg har skrevet her inne 2 ganger før, og mange av dere ville vite hvordan det til slutt gikk.

Barnefar var ikke støttende når jeg sa jeg ville beholde.

Jeg hadde tenkt til å la hans mening brenne der sola aldri skinner, men når han var på vei til å dra da jeg sa jeg ikke tok abort klare jeg ikke å la han gå. Jeg ville ikke velge bort kjæresten min gjennom mange gode år, og jeg ville ikke velge bort babyen vår. Jeg hadde fortalt til de nærmeste vennene mine og familien at jeg var gravid. Jeg gledet meg vilt. Jeg var hos jordmor, og hun fant hjerteslagene, og jeg tok opp lyden på telefonen min.

 

På torsdag tok jeg bort babyen min. Jeg var 11+4 ...

Jeg stoppet et hjerte. Jeg lot en gynekolog suge ut babyen min som trodde den var trygg i magen min. Herregud!!! :-(

Jeg savner spiren min, noe så vanvittig.

 

Jeg klarer ikke å gjøre annet enn å ligge å høre på hjerteslagene til babyen min - som ikke finnes noe mer. Og det er min skyld.

 

Jeg tror dette vil bli slutten på meg.. Dette tar knekken på meg.

Jeg angrer så forferdelig. Hjertet mitt gjør vondt, og jeg klarer ikke å puste. Jeg blir kvalt.

 

Jeg savner spiren min.

Unnskyld.

[Anonym bruker]

Kjære kjære deg!

 

Kan ikke på noen måte forstå hvordan du har det, men du har min dypeste medfølelse.

 

Har du noen du kan snakke med? Sånn face to face?

Ble oppriktig bekymret for deg nå...

 

Sender deg en klem

[Anonym bruker]

Har venner og familie som er veldig imot abort, den eneste som vet er kjæresten min. Og han vil jeg ikke se engang, det var han som fikk meg til dette. Det er like før jeg vrir hodet av han. Det eneste han har å si er at det ikke var klar over at det eksisterte, og at det ikke hadde følelser. Så han kan du få gratis av meg. Han skal UT innen natten er omme.

[Anonym bruker]

Har venner og familie som er veldig imot abort, den eneste som vet er kjæresten min. Og han vil jeg ikke se engang, det var han som fikk meg til dette. Det er like før jeg vrir hodet av han. Det eneste han har å si er at det ikke var klar over at det eksisterte, og at det ikke hadde følelser. Så han kan du få gratis av meg. Han skal UT innen natten er omme.

[Anonym bruker]

uff, dette var trist. Fikk utrolig vondt av både babyen din og deg...

men klarer ikke helt å forstå at du klarte å gjennomføre den aborten på din lille baby

[Anonym bruker]

Skjønner at du har det vondt, men hvorfor i all verden gjorde du det?

Kun fordi kjæresten din ville gå fra deg? Da synes jeg du var ganske dum og med lite bein i nesa!

 

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg fatter ikke selv hvordan jeg kunne være så egoistisk.

Jeg klarer ikke å bære på denne dårlige samvittigheten, og jeg klarer ikke helt å finne ut av hvordan jeg skal klare å leve uten heller. Hadde jeg kunnet, ville jeg skrudd tiden tilbake, men det kan jeg desverre ikke. En ting er sikkert, og det er at jeg alltid vil ha ett barn for lite.

[Anonym bruker]

Kvitt deg med denne mannen, nå har han vist hva han (ikke) er laget av. Finn en mann som fortjener deg og start på nytt! Og ikke la deg bli kvalt av dårlig samvittighet. Du gjorde det du trodde var rett der og da, dessverre fikk det store og vonde konsekvenser. Dessverre kommer du nok ikke til å glemme det, men sårene leges etter hvert.

 

Håper det går bra med deg!!

 

Klem

[Anonym bruker]

Slike ting er ikke lett, det blir plutselig mye å forholde seg til på veldig kort tid. Ting du ville tatt som en selvfølge tidligere blir plutselig ting du må ta stilling til.

Såklart du ikke ville velge bort kjæresten din fremfor en liten spire, kjæresten din kjenner du jo, det er din trygghet. Derfor er det lett for å andre å stille spørsmålstegn ved "hvorfor".

 

Du angrer, men det er desverre ikke noe du får gjort noe med. Beklageligvis! Det du går gjennom nå er kjempetøft, og du vil nok for alltid sitte igjen med en snev av dårlig samvittighet, men det blir bedre med tiden. Det nytter ikke grave seg ned i din ulykke nå, gjort er gjort, desverre.

 

Klem fra meg også

[Monajenten]

Å nei, kjære deg, nå fikk jeg helt vondt inni meg. Stakkars, stakkars deg. Jeg skjønner at det var vanskelig for deg at kjæresten din ikke støttet deg i dette, men vær så snill å gå fra ham.

Dette tar jo helt tydelig knekken på deg, og hvordan skal du klare å se din "kjære" i øynene etter at han har fått deg til å ta et så forferdelig valg som du absolutt ikke ønsket?

 

Ang. familien din som er imot abort; jeg ville sagt til dem at du har mistet, for å skåne deg selv for enda mer sorg.

 

Stor, stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Uff!! Du skal hvertfall ikke få noe skjenneprek av meg,tror du lider nok som du gjør,men 1 ting vil jeg si: ALLTID STOL PÅ DEG SELV OG DIN EGEN MAGEFØLELSE! Selvom du er ung og kanskje litt uviten,er nok kjæresten din mye mindre moden enn deg,men på en annen side kan jeg forstå hans valg ved å ikke få barn så tidlig. Tror du burde velge å ikke grave deg selv ned,men jeg kan kjenne følelsene dine,og de er ikke gode!

Skjønner det ikke er lett å være deg nå,men prøv å tenk videre,barn får du før eller siden,og mest sannsynlig sammen med en som vil ha ett med deg!

 

Ønsker deg all lykke videre

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Kjære søte du! Ingen her inne skal rive hodet av deg for dette! Du tok et valg, noen er kanskje ikke enig i valget, men allikevel er det kun du som skal leve ditt liv. Jeg syns det er trist at du lot deg presse til å gjøre noe du absolutt ikke ville, men nå er det gjort og nå må du ta vare på deg selv! Snakk med proffesjonelle, helsepersonell som er utdannet i dette, omring deg med støttende venner, og prøv, så godt du kan, å bearbeide tankene dine. Dette kan forandre deg for alltid og det er viktig at du klarer å jobbe deg igjennom dette slik at du etterhvert blir forsont med valget. En mann vet ikke hva han snakker om, han kjenner ikke svangerskapet på kroppen og klarer ikke forstå hva vi går igjennom. Jeg frykter du kommer til å bebreide han for alltid, og med god rett, så du bør prøve å ta et standpunkt der også. Kommer dette til å være noe du kan tilgi med tiden eller ikke? Du vet i så fall hva du må gjøre.

 

Ang tlf, er det så lurt å spare på opptaket, eller vil du plage deg selv enda mer? Jeg forstår at du griper etter det lille du har igjen, men jeg frykter at du gjør det enda vanskeligere for deg selv å gå videre, eller? Bare du vet det best

 

Sender deg mange, mange klemmer og håper du etterhvert klarer å legge dette vonde bak deg

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars lille deg..... ikke har jeg tenkt å rive hodet av deg, tror du har det vondt nok som du har det!

 

Når det gjelder famlien din, kan du som noen over her sa, si at du har mistet. Da slipper du å føle på deres blikk og "snakk", å du sparer deg for ektra bekmyringer og sorg.

 

Når det gjelder samboeren din, hiv han ut øyeblikkelig! Ja, det mener jeg.... en bør alltid vite hva konsekvensen blir (graviditet) når en har sex og kanskje ubeskyttet også. I og med at dere har vært kjærester i flere år, har det kanskje ikke vært så utnaturlig at du ble gravid. Men selv om han ikke ønsket barn nå, skjedde det... å da burde han støtte deg i ditt valg, iallefall når du var imot en abort.

 

Håper det går litt bedre med deg idag, å sender deg en varm trøsteklem.

[Anonym bruker]

Hadde du sagt det til familien eller ikke? Du skriver begge deler. Hvis ja, prat med dem eller tilbring tiden sammen med dem.

 

Hvis nei, fortell det til noen da så du får noen å snakke med.

 

Slett hjertelyden da. Ærlig talt. Den gjør det bare verre.

[Anonym bruker]

Du høres veldig ambivalent ut til forholdet.

Ligger nok noen `mekanismer` bak dette, som kommer tydligere frem når du har sørget mer. At avgjørelsen din da vil være lettere for deg å takle.

Deres ønsker for fremtiden er så forskjellige og dere kan ikke få møttes på midten. Det er trist at dette skulle skje, da du kanskje trodde at han skulle ønske barn hvis du ble gravid. Kan være at det er feil tid og sted for dere begge.

 

Høres frytelig vondt ut det du går igjennom nå. Kan være at dette blir en krise for dere begge ikke bare for deg. Han må nok gå noen runder med seg selv, for ikke sikkert du vil ha han mer etter dette. Vet ikke hvor gammel du er men, du kan sikkert bli gravid igjen, kanskje da med en annen en som ønsker familie.

 

Tenker på deg!!!

Håper at du har noen å snakke med,

ta kontakt med venninder og si at du trenger støtte,

 

[Anonym bruker]

Du har min dypeste medfølelse, og INGEN vil klandre deg for det du har gjort!! Du sitter i en helt forferdelig situasjon som bare du selv kan hjelpe deg utifra.

Håper du tar tiden til nytte, man glemmer aldri, men lærer å la det bli en del av hverdagen.

Du er i tankene her også, sender deg en god klem å håper du finner litt hjelp i å lufte tankene dine anonymt her på nettet <3

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har vært i neste samme situasjon som deg, som mange andre her inne. Men jeg valgte å beholde barnet jeg ble presset til å abortere.

Jeg gikk fra han i stedenfor. Der råder jeg deg og til å gjøre. Hvorfor?

Av den enkle grunn som at han elsker deg ikke!

Hadde han gjort det hadde han tatt i mor barnet med åpne armer for det første og for det andre hadde han ikke villet deg så vondt som dette.

Jeg har selv mister 3 barn i spontanabort og det holdt på å ta knekken på meg.Og tatt en abort da jeg ble gravid på pillen og har mer enn nok med 3 barn.

 

Si fra til familien din at du har mistet barnet for det er jo det du egentlig har gjort.Du har mistet det fordi han tvang deg til det! For dette kaller jeg tvang, når han truer med å velge mellom han og barnet.

 

Finn en fortrolig venninne som du stoler 100% på og snakk med henne. Fortell henne sannheten. Det BLIR lettere etterhvert.

 

Har du ingen kan du gjerne kontakte meg på mail:

[email protected]

 

Lykke til.