Hvordan konkret ser og bekrefter man barnet sitt?

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for å gjøre det samme mot gutten min som foreldrene mine gjorde mot meg. .. Jeg kjenner bare resultatet, at jeg føler meg ensom og har negativt selvbilde, og aldri har følt meg sett.. .men jeg greier ikke sette fingeren på hva det var foreldrene mine gjorde eller ikke gjorde som resulterte i dette...

 

Og, når jeg ikke greier å se dette, så er jeg livredd for å gå i den samme fellen med sønnen min. jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal se og bekrefte han..

 

Finnes det noen konkrete måter å gjøre dette på, eller må man "ha det i blodet"? Jeg håper bare at min lille skatt skal slippe å gå gjennom livet med så tung ryggsekk som jeg til tider har følt at jeg har hatt!

[Anonym bruker]

Hva tror du foreldrene dine gjorde mot deg?

 

Dersom du kan sette ord på HVA og HVORDAN de gjorde det, og ikke bare hvordan det fikk deg til å føle deg tror jeg du har kommet langt på vei i å vite hva du ikke skal utsette gutten din for.

 

Bare det at du tenker tanken vitner om at du har begynt prosessen, nå må du grave videre.

 

Kanskje du kan ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg å konkretisere prosessen?

[Elefanten Skrukkeskinn]

Ta ditt barn seriøst, lytt til hva han sier, lev deg inn i følelsene hans. Og si unnskyld når du har gjort noe du angrer på, vært for streng osv. Ta deg tid til han når du kan. Sett deg ned på gulvet og bare følg ham og hva han vil når du innimellom har tid til det. Gjør hyggelige ting sammen, gå tur i skogen, lek og spill spill. Klem ham så ofte du kan!

Våg også å være tydelig og streng når det trengs, sett tydelige grenser!

La ham få prøve ting han syns er skummelt, men støtt ham når det trengs.

 

Det er mine tips!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt! Forsøk å definere hva foreldrene dine (ikke) gjorde og prøv å forstå hvorfor det ble slik. Vær bevisst på dine egne følelser i alle situasjoner slik at du forholder deg til det. Øv deg på å sette ord på ting som skjer og snakk om det, både hverdagslige ting, vonde ting og fine ting. Verbal kommunikasjon er viktig! Nonverbal kommunikasjon bekrefter den verbale eller gir miksede signaler, noe som forvirrer barn. Vær ærlig med deg selv og andre, ikke nekt for at du er sint hvs barnet ditt sier du er det. Ta barnets følelser på alvor, det gjør du ved å akseptere at det føler det det gjør uten å bagatellisere følelsene eller hendelsene som ga følelsene.

 

Snakk med barnet, se på det og bruk tid sammen med barnet. Lytt når det vil fortelle deg noe.

 

Hvor gammelt barnet ditt er styrer hva du gjør og hvordan.

 

Klem, Lammelåret

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips!

 

Det hørtes faktisk ganske ukjent ut for meg det her, selv om det kanskje er selvfølgelig for andre.. jeg vet ikke...

 

Det høres kanskje rart ut, men jeg er bare redd for at slik oppdragelse vil føre til at gutten min blir "overmodig" slik som disse som stiller opp på idol uten å kunne synge vet du? med altfor god og urealistisk selvtillit..Det kan jo også gjøre vondt... Når virkeligheten treffer... . Hvordan finner man balansen?

 

Jeg følte meg vel alltid bare tilstede på en måte i oppveksten min. Aldri som hovedpersonen på noen måte, og aldri som noen som var interessant å prate med eller noe... Så, det med du sier med å bli tatt på alvor treffer meg.. Jeg er bare usikker på om jeg har i meg å greie å gjøre det.. Hvordan tar man en liten unge på alvor liksom? Jeg kan huske jeg ble mye hysjet på, noe jeg hatet! Moren min hysjer forresten fremdeles på meg, hvis jeg tar opp noe ubehagelig eller blir sint eller noe så hysjer hun, selv om jeg er voksen. Det provoserer meg noe så sinnsykt!!!!

 

HI

[Gjest Antarctica]

Jeg syns egentlig du svarer deg selv ganske godt.

Når du forteller at moren din hysjet mye og fortatt gjør det, er det jo ett av mange elementer i hennes måte å nekte å se deg på. Hun vil stoppe det du sier =hun vil ikke se/høre deg. Da vet du instinktivt hva dine barn ønsker seg i stedet: at du skal ha tid til å høre dem snakke, svare, være med. ikke bare mumle hmmm som Albert Åbergs pappa bak avisen (noe jeg selv gjør altfor ofte, huff!)

 

Og når noe vanskelig må opp: gjør ikke som din mor som lter som det ikke fins hvis det ikke blir sagt. Etterspør det dersom du ser noe blir holdt skjult for deg, men signaliser også at du "tåler" å høre også de triste tingene. Jeg kan ikke påstå jeg ble hysjet på, men noen ganger syntes jeg mamma og pappa taklet ubehagelige eller følsomme temaer så svakt og dårlig.

Pappa reagerte så lite at jeg noen ganger lurte på om han i det hele tatt hadde hørt ordene mine, mens mamma kunne bli halvhysterisk, begynne å snakke i fistel og virkelig vise at hun trengte å slippe å høre mer... så da holdt jeg kjeft for å ta hensyn til hennes sarte sjel. Det blir også feil syns jeg, det er jo de voksne som skal være sterke!

 

Hva som angår det du nevner om unger som ikke aner at de er tonedøve og stiller i X-faktor og blir ledd av: jeg syns man skal få masse ros og anerkjennelse, men ikke for ting man åpenbart ikke er god til! Det er ikke nok å trippe litt rundt, og så skal alle rope hurra og si du bør bli ballerina. Man skal få masse ros for det man faktisk har øvd på og det man kan bedre enn gjennomsnittet. Og så skal man få masse ros for ting som ofte er litt usynlig, f eks: Var barnet ditt ekstra generøs i dag, og lot andre få smake av godbitene sine? Var arnet ditt ekstra flink til å trøste en som er mindre som begynte å gråte? Var barnet flink til å slippe alt og komme løpende med det samme du ropte? var barnet hjelpsomt da du vasket opp? Masse sånne små ting, da anerkjenner man den daglige innsatsen og det som koster litt (å spandere, å trøste, å be om unnskyldning), og i samme slengen lar man barnet få vite litt om ens egne verdier. hvis det f eks er viktig for deg at man er hjelpsom.

 

Astrid Lindgren uttalte at det viktigste var masser av kjærlighet, så kommer resten av seg selv. Er tilbøyelig til å bli enig nå på mine gamle dager,

[Elefanten Skrukkeskinn]

Du tar ditt barn seriøst ved å bruke tid på det, lytte til hva det sier, og prøve å se om noe annet ligger bak.

Tror ikke du vil gjøre de samme feil som din mor! Skjønner at slikt provoserer. Tenk, kanskje var det du som var interessant, men så var det bare ingen som lyttet til hva du hadde å si, eller tok seg tid og satte seg ned med deg. Sannsynligvis var det de som var kjedelige!

Det trenger ikke være så storslagent, eller så dype samtaler, tid sammen er ofte gull i seg selv.

Hvor blir du lykkelig av å være? I skogen, ved elven, ved havet? På fisketur? På storbytur? På utstilling? Da tar du barnet ditt med deg dit. Da gir du barnet ditt noe verdifullt.

 

[Elefanten Skrukkeskinn]

Ja, og så trenger man ikke alltid bruke ordet "flink"!

Man kan se barnet ved å si: så gøy det ser ut å tegne/huske/bade! Eller: Nå var det godt med middag! Eller si: nå klatret du høyt altså!

[Anonym bruker]

En liten kommentar til det du sier med at hi nok ikke blir som sin mor: Kan være du har rett, men som regel er det slik at en må gjenkjenne egne reaksjons- og handlingsmønstre for å kunne endre dem. Det ligger ALLTID ubevisste greier her som dukker opp når en er utslitt, umotivert og ungen trasser og hyler. For å ikke kopiere sine foreldre er bevissthet viktig og da er det lurt med hjelp av psykolog eller annen fagperson med klinisk erfaring. Det er ikke nok å ikke ville bli som sin mor, du må skjønne hva som foregår og finne alternative måter å reagere og handle på og forebygge at det bygger seg opp stort nok press til at visse uønskede reaksjoner får utløp.

 

Det høres ut som hi er i gang med å få bevissthet rundt egen barndom, veldig bra!

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

problemet er jo at jeg på en måte er så tom inni meg at jeg ikke vet hva som gjør meg lykkelig.. annet enn å ha gode samtaler, enten med mye humor, latter eller med stor nærhet... I forhold til mer fysiske akvitieter har jeg ingen som helst peiling på hva som gjør meg lykkelig:-(.. Men takk for tipset likevel :-) Kanskje det også er noe man bør prøve å nøste seg fram til...

 

HI

[Anonym bruker]

Kanskje dere må prøve da, sammen? Det er også sterkt å oppleve nye ting man får glede av. Bare å være et fint sted sammen kan være nok..

Det trenger jo ikke være en halsbrekkende kanotur i første omgang!

[Anonym bruker]

Det er selvfølgelig sant, det er mye som kan dukke opp i øyeblikket, av skjult grums. Jeg kan oppdage at jeg av og til gjør noen av de ting jeg misliker ved min mor, men så klarer jeg forhåpentligvs å ta meg i det, nettopp fordi jeg er bevisst på at jeg ikke tror det er en heldig reaksjon.

Men følte nå at HI begynte å bli bevisst på endel ting, som hun dermed ihvertfall vil prøve å unngå å gjøre selv.

[Anonym bruker]

Det høres ut som du ikke vet hvem du er HI, fordi ingen har sett deg? Dette hørtes veldig trist ut, men jeg håper du er sterk og finner ut av det. Å få et barn kan gi deg den motivasjonen og det motet du trenger for å klare dette:-)

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg gjenkjenner reaksjoner hos barnet mitt som har årsak i min oppførsel. Det gjør vondt å vite at jeg har gitt han negativt selvbilde, men jeg forsøker å forebygge og å snakke om det. Det er mer enn mine foreldre gjorde, de benektet at det skjedde i det hele tatt. Det er veldig bra det du skriver i andre setning! Det virker som hi er godt gang med å gi seg selv og sønnen et god liv! Poenget mitt over her er at det kan dukke opp ubehagelige ting man ikke er bevisst. Våre barns barndom blir på mange måter en påminnelse om vår egen. Jeg tror det er lurt å være åpen med seg selv, se det positive og ikke være redd for det negative/uheldige, men ikke gå så inn i det at det overskygger det som er bra. Depresjoner gagner ingen og dårlig samvittighet fratar oss gode stunder.

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

Ja, nettopp som blåbærmamma påpeker, andre ting enn "flinkhet" er veldig viktig. Hvis du sier: Jeg ser at du likte denne maten kjempegodt! forteller du jo barnet at du "leser" hennes følelser og setter ord på dem. Senere leser du kanskje at hun er lei seg, eller sint...og da er det viktig også å si hva du observerer, og gå inn på hvorfor det føles sånn. "Å, nå kom det masse tårer nå, du ser ut til å være lei deg...hva var det som var så dumt og trist?"

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange flotte svar:-)

 

Det er flere råd her jeg tenker å ta med meg videre, grunne på, og forsøke å få til i hverdagen med gutten min. Jeg tror dere har rett i mye av det dere skriver.

 

Det som har festet seg hos meg handler om å ta gutten min på alvor. Jeg vet enda ikke helt _hvordan_ jeg konkret skal gjøre det, men ihvertfall å ha tid og rom til å snakke om følelsene og opplevelsene hans.. og å vise at jeg tåler hans følelser.. Jeg kan vise at jeg ser han ved å bekrefte eller gi min tolkning av følelsene hans.. Og ikke minst, ha det moro sammen med han, vise han min verden, men også være opptatt av hvordan han oppfatter den..

 

Det er flere råd også, men jeg har ikke greid å ta inn alt enda. Dette er ting jeg må jobbe med.. Jeg lagrer i alle fall tråden, og takker hjerteligst for alles svar:-)

 

Det er gode gode råd... Jeg må fremdeles jobbe litt med å forstå hvordan jeg faktisk skal få til alt dette.. men, jeg vil så gjerne at gutten min skal ha lysere dager enn jeg har hatt. :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Så flott!

Masse lykke til!

Klem