jeg har alltid følt meg ensom..

[Anonym bruker]

 

Siden jeg var barn har jeg hatt en stor tristhetfølelse i meg, jeg har aldri funnet ut av hva det var, har slitt med angst og fått hjelp og har et flott, godt liv, en flott kjæreste men likevel savner jeg noe så intenst i livet mitt.. Faren min døde da jeg var ung, men jeg tror ikke det har noe med saken å gjøre.. Blir fort lei meg og føler meg på en måte "helt alene i verden her"....

Er det normalt?

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte!

Mistet faren min også når jeg var liten, og fikk for noen år siden diagnosen PTSD etter dødsfallet og maaange flyttinger som barn.

For meg har dyr hjulpet enormt, jeg er aldri helt alene i verden med en hund ved min side, mens jeg sliter med å stole på/knytte meg til folk.

Håper du kan ta dette opp med noen (om enn bare på nett hvis det hjelper) og at du snart føler du er en del av verden du og

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

 

Ja jeg har også alltid hatt dyr/katt osv.. Men jeg sliter å stole på mennesker også, hva er PTSD om jeg får spørre?

 

Er det en diagnose for sånnt??

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Uansett hva jeg har i livet mitt, venner, jobb, kjæreste, barn, familie... så føler jeg meg uendelig alene. Jeg mistet kontakten med faren min da jeg var 13 år, før det kjente jeg han egentlig heller ikke, og har alltid følt meg veldig avvist av han, og dominert og overbeskyttet av min mor. De har nok ikke gjort noe alvorlig galt, men jeg har kanskje ikke følt meg _sett_ som den jeg er. Jeg tror det handler om det.. .at jeg ikke føler meg sett, og dermed kjenner jeg meg ensom. Jeg våger ikke å være helt meg selv, og jeg sliter med å finne balansen mellom å tørre å gi av meg selv, eller å være _for_ åpen. Når jeg drikker f.eks blir jeg plutselig litt for åpen om personlige ting, noe jeg skammer meg fryktelig over når jeg blir edru igjen. Dette gjør at jeg drikker mindre og mindre.... I mitt vanlige liv er jeg ganske reservert, men kjenner samtidig at jeg egentlig er en åpen og skravlete person. Jeg finner meg ikke tilrette og får ikke utrykket meg selv slik jeg føler jeg egentlig er...

 

Det kan sikkert vært mange grunner til at du føler deg ensom og alene, og det er ikke sikkert du kjenner deg igjen i noe av det jeg skrev i det hele tatt. Men jeg tror nok at det er mange som kjenner det som deg, evt av ulike grunner. Jeg tror hemmeligheten ligger i å jobbe med trygghet på seg selv og trygghet i å uttrykke seg selv, så vil du lettere greie å føle deg "på nett" med andre, noe som lindrer ensomhetsfølelse i noen grad... ihvertfall for meg:-)

 

Jeg ønsker deg lykke til, og greier du å finne ut av dette, så fortell meg hvordan :-))

 

 

[Anonym bruker]

Noen har en grunnstemning av lykke, andre har det ikke. Kanskje tankefeltterapi kan være noe? Har hørt at det er noe bra

[Anonym bruker]

PTSD står for post traumatisk stress disorder, søk litt på nettet så får du mer utfyllende om diagnosen

Når det gjelder å stole på mennesker, tror jeg det er finnes en hårfin balansegang når det gjelder å velge seg ut mennesker en TØRR stole på.

For meg vil det si at jeg har blitt kjent med mange mennesker opp i gjennom, men slipper ikke alle like lett inn på meg. Har (mulig på grunn av dette) en forlovede jeg elsker og en veldig god venninne, og ikke så mange andre utenom de.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det på samme måte, men det har blitt bedre etter jeg ble voksen og livet generelt ble bedre. Jeg har det godt og stabilt nå, det hadde jeg ikke i barndommen. Jeg tror at det er grunnen til ensomhetsfølelsen, jeg hadde ingen som bekreftet meg eller som ga meg det jeg trengte. Da føler en seg alene. Og det gir tristhetsfølelse.

 

PTSD = Post Traumatisk Stress Syndrom

 

Hilsen Lammelåret

 

http://snakk.klikk.no/flere_tema1/foreldre/b/wwwlammelretbloggno/default.aspx

[Anonym bruker]

 

Jeg har allltid hatt stort behov for bekreftelse og sliter med det enda idag....

 

HI

[Anonym bruker]

Høres kjent ut. For min del handler det om at jeg har fått for lite av det og det har gitt meg en grunnleggende usikkerhet som fremdeles blir aktivert til tross for at jeg har god selvtillit i dag. Det er verre med selvbildet som grunnleggende sett nok er negativt.

 

Etterhvert klarer du å bekrefte deg selv og finne styrke i deg selv slik at du blir mindre avhengig av andre. Og dermed mindre sårbar.

 

Jeg har skrevet et lite stykke om det i bloggen min, det som heter et menneskelig teppe. Jeg var visst ikke så alene som jeg følte meg, iallfall var det noen som så meg.

 

Lammelåret