10 år mellom barna

[Anonym bruker]

Har fått høre at det er altfor lenge og ikke minst litt dårlig gjort ovenfor mitt første barn. Jeg var 19 år da jeg fikk henne(er 25 år nå) er ferdig utdannet når hun er 8 år. Vil da jobbe i hvertfall 1 år og få rett på permisjonspenger. Da blir det jo nesten 10 års forskjell. Ikke sikkert jeg blir gravid med en gang heller. Må jo ta høyde for det.

Kan jo legge til at jeg ikke er sammen med barnefar lenger, og er samboer på nytt(vært sammen i 3 år) Syns liksom ikke noe om å stresse med barn her og der. Er jo en fordel å være sammen noen år først. Fikk jo erfare at det ikke var så lurt å få barn i et forhold som kun hadde vært i noen mnd.

 

Noen mener at det er kjempelurt å få barn under utdannelse men jeg kan ikke helt se hvor lurt det er. Det er nok stress med ett barn å få kabelen til å gå opp(i forhold til samboer sin jobb, mine eksamener, praksiser osv) det å ha en liten baby å styre med i tillegg gir meg hetta.

[Anonym bruker]

Hvis du synes kabalen er vanskelig å få til å gå opp mens du er student så kan jeg trøste deg med at det blir mye verre når dere begge er i jobb...

[Anonym bruker]

Jeg fikk lillesøster da jeg var 11 år. Hun er noe av det beste som har hendt meg. Det er på ingen måte urettferdig mot ditt første barn å få en til, bare husk å involvere henne og la henne føle seg viktig i babyen sitt liv. Jeg har en slags tredje forelderrolle ovenfor lillesøster, og nå som hun blir større så blir vi nærmere hverandre i alder og venninner. Hun er det beste og kjæreste jeg har, helt på høyde med mine egne barn.

 

[Anonym bruker]

Når man er student har man ofte hjemmearbeid til midnatt og grupper i alle retninger av byn, og hektiske perioder med eksamener og innleveringer. Når man er i jobb er hverdagen mye mer forutsigbar, man har inntekt og det blir tatt hensyn til at man har barn. Det blir det ikke om man studerer.

Etter min erfaring er det myye enklere, både praktisk og økonomisk, å få kabalen til å gå opp etter endte studier og med mor og far i fast jobb.

[Anonym bruker]

Jo takk det vet jeg alt om. Har vært i full jobb i 5 år nå. Flyttet sammen med kjæresten min i februar og da har ting vært litt lettere.

Men da hadde jeg en 8-16 jobb. Som student har man aldri fri, da går dagen til å være på skolen og kvelden til å lese.

 

H.I

[Anonym bruker]

Oki godt å høre

Datteren min har jo en lillesøster(som er to år yngre) men det er på farsside. Men hun er der annenhver helg så blir ikke det samme.

 

H.I

[Anonym bruker]

Jeg syns problem. Ikke mer enn en lager det til selv

 

Jeg har 7 år mellom mine to, og det har gått helt strålende Eneste minus er at jeg har vært "bundet" av små barn i mange flere år enn de som får dem tett. Samtidig har jeg hatt fordelen av at eldste har vært meget selvhjulpen mens yngste var bitteliten Og ingen søskensjalusi, siden ting var lett å forklare for eldste og han kunne hjelpe mer til og føle seg stolt og stor som kunne

 

En nabo her har faktisk ca 12 år mellom nr en og nr to, grunnet at eldste kom så tidlig i hennes liv. Går greit det også Samme med ei jeg delte rom med på sykehuset. Der var det også 12 år mellom barna.

 

Få ikke barn fordi andre mener du skal. Få nr to når det passer dere foreldre Det er ikke de andre som lever ditt liv, det er det du som gjør

[Anonym bruker]

*Jeg syns IKKE DET ER NOE problem*(rettelse i første setningen min) Har en data som hopper litt som den vil

[Anonym bruker]

Nei jeg lar meg ikke påvirke av hva andre sier, ingen av stiller opp som barnevakt uansett...haha.. så får ikke barn fordi de sier det.

Jeg skulle ønske at jeg fikk to barn tett og så ferdig med det. Men når jeg ble uplanlagt gravid som 19-åring så gikk det et lys opp for meg for å si det sånn. Når nestemann skulle komme skulle ting være lagt til rette. Jeg har gått en tungvindt vei for å si det sånn.

 

Men nå er jeg 25 og samboeren min 24 år så vi er jo fortsatt unge, er jo ikke ille om vi venter 4-5 år. Han reiser mye med jobben sin(er i Forsvaret) så vil jo at han skal være ferdig med dette før vårt barn kommer til verden. Men han lever ut sin drøm nå og det har jeg full respekt for. Samt at jeg kan bruke min fulle oppmerksomhet til mitt barn, for det vet jeg hun trenger. Men hun maser om å få en lillebror\lillesøster som bor her hjemme, så jeg kjenner at det stikker litt når de fleste av hennes venner i barnehagen for søsken på rad og rekke.

(som sagt hun har en lillesøster som bor hos faren, men hun ønsker seg et søsken som bor sammen med henne)

 

Men det får holde med bikkja foreløbig Hun ser på dette som sin liksom lillesøster..hehe..

 

H.I

[Anonym bruker]

Hei. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer med deg. Min mor var 19 år da hun fikk meg. Da jeg var 5 år fant hun seg en ny mann. De ville ha barn sammen, og jeg ble storesøster som tiåring. Jeg syns ikke det har vært noe negativt med så stor aldersforskjell. Jeg har nær og god kontakt med småsøsknene mine, og jeg passet de ofte for min mor da de var små og passer dem fortsatt innimellom.

 

Nå er jeg student, og har en sønn. Jeg har 1 1/2 år igjen av utdannelsen min. Samboeren min er også student, og ingen av oss jobber ved siden av studiene. Økonomisk har vi ikke slitt i det hele tatt. Det er klart vi ikke har råd til dyre ferier osv, men det er fordi vi heller prioriterer å leve godt i hverdagen. Vi kunne sikkert ha spart oss opp fine ferieturer, men vi foretrekker heller å besøke slekt og venner når vi ferier. Når man er student har man også veldig lange ferier, bla. 3 mnd sommerferie og 1. mnd vinterferie osv. Så det er mye tid sammen med barnet.

 

Vi spiser hva vi vil til middag, har en bufferkonto om noe skulle gå skeis, har bil, leier en flott leilighet, og har råd til å kose oss med den maten vi har lyst på og shopper litt i helgene. Jeg syns det har vært veldig godt å være "studentmamma", og trives veldig godt med livssituasjonen vår. Timeplanen er fleksibel, og jeg kan tilrettelegge den slik det passer for barnet vårt, mannen min og meg. Dette kommer jo selvfølgelig an på hva du studerer.

 

Hva som er riktig for deg kan jeg ikke svare på, men det er lurt å undersøke mulighetene. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har en på 15 år og tvillinger på 1 år. Var 19 da jeg fikk førstemann.

Ikke noe problem her i huset, veldig greit. Føler vi er tre voksne til tider og det trengs med to små. Den eldste synes det er veldig stas med de to små, men ser også hvor mye jobb det er med små barn. Så tror ikke det er noen fare for at jeg blir mormor på mange år

[Anonym bruker]

Ja det er på en måte deilig å være student, i og med at dagene er litt mer fleksible. Men når det gjelder sykdom blir ting mye mer komplisert. Da jeg var i full jobb var det bare å ringe jobben å si at jeg var syk eller barnet mitt var syk. Mens nå er det visse forelesninger jeg ikke kan være borte fra, og i praksis kan jeg ikke være syk. Derfor føler jeg det kan bli enda mer komplisert med to barn som kan risikere å bli syke. I og med studiet jeg tar er 50% i praksis(turnus) så kan det bli vanskelig å få kabalen til å gå opp. Blir 5-åringen her syk så kan mine foreldre komme å hente henne å ha henne hjemme hos seg til hun er frisk(noen ganger tar det flere dager) men det er ikke bare bare å sende bort en 1 åring i mange dager.

Vil ikke risikere å ikke få fullført utdannelsen min pga slike ting.

 

Så slik jeg ser det skal dette gå fint med ett barn som er så stort at det kan være hos familien min dersom vi har behov for det. Og hun legger seg kl 19 hver dag, sover hele natten osv. Jeg kan også be om å få lese litt på dagen mens hun leker osv uten at hun blir sur og grinete. Kan ikke helt se for meg at hverdagen blir så veldig artig med en baby i tillegg.

 

Jaja jeg er vel ganske overbevist om at det beste for oss er å vente

 

I og med min samboer har den jobben han har så passer det dårlig med en baby nå. Ikke særlig med en far som er borte i 6 mnd om gangen heller.

 

H.I