Skal jeg velge dette?

[Anonym bruker]

For et par år siden avsluttet jeg et dine og mine barn - forhold, med stor sorg. Vi gikk bra sammen både fyren, ungene hans, ungene mine og jeg. Problemet var eksen som lagde sinnsykt mye kæla, og at eksen min ikke klarte å sette henne på plass. Etter dette var jeg veldig skeptisk til en nyfamilie, til jeg traff han jeg dater nå.

Han er selvfølgelig super, og jeg er veldig forelsket :-) Familien hans er super, og eksen er ikke noe problem. Hun har for lengst kommet seg videre, de samarbeider bra, og hun respekterer meg som hans nye partner, og som en mulig stemor i sønnens liv.

For han har en sønn - i småskolealder. En sønn som er noe helt sinnsykt bortskjemt. Iallefall finner ikke jeg noen annen forklaring på oppførselen hans, mulig har han en eller annen diagnose.

Jeg reagerte på væremåten hans fra første stund. Han er av typen barn som maser og maser til han får noe, og faren gir alltid etter til slutt - noe som selvfølgelig bare oppmuntrer masingen.

Hvis han nektes noe, så kan han få de mest sinnsyke anfall, der han skriker og hyler som en gal person, og sparker og slår faren. Språkbruket hans tar også helt av når han får disse anfallene sine, og han kaller faren alt han kan finne på. Etterpå gråter han og ber om unnskyldning, og alt er tilgitt.

Besteforeldrene kan han snakke skikkelig stygt til. Hvis de ikke lystrer hans minste vink, så kjefter han på dem og kaller dem stygge ting, uten å bli satt ordentlig på plass.

Han kan også lage masse styr i familiesammenkomster om ikke alt blir som han hadde planlagt - feks om han blir anmodet om å leke med begge søskenbarna sine, ikke bare det ene, så kan han klikke fullstendig og skrike og hyle og rase så mye at de må ta han med inn i et annet rom for å roe han ned mens vi andre sitter og drikker kaffe og spiser kaker. Å roe han ned kan fort ta en halvtime, og går stort sett i å bestikke han til å oppføre seg og komme inn til oss andre igjen.

Meg respekterer han, for jeg setter han skikkelig på plass, men er også grei med han. Han liker meg faktisk veldig godt.

Så var det forholdet hans til barna mine. Han liker dem veldig godt! Barna mine er veldig omgjengelige og empatiske, og han og de kan komme godt overens i perioder. men straks han møter motstand: må låne bort noe, vente på tur etc., så går det galt. Spesielt hvis vi er på hans hjemmebane (hjemme hos han og faren). Han skriker og skjeller ut, og ungene mine har også fortalt at han slår dem, klyper, bender fingrene deres bakover. Hvis faren ber han dele etc. kan han gå helt fra konseptene og begynne å hyle og rase så ungene mine blir redde.

Det jeg sitter og tenker nå er at jeg vet ikke om jeg orker gå inn i dette. Altså, fyren min er super, familien hans er super, eksen er ok, men ungen hans er et lite monster.

Mine unger sier at de gjerne vil på besøk til/få besøk av kjæresten min, men ikke sønnen. Dette er veldig uvanlig for ungene mine, for de pleier å elske å omgås folk, elsker å være på besøk og få besøk, spesielt når det er andre barn involvert. Og de har da vært borti noen småbøllete unger før, og har taklet det fint. De er ikke noen persilleblader, og vet å si ifra og gjøre opp seg imellom uten at vi voksne må blandes inn for hver minste ting. Men når vi har vært sammen med kjæresten min og sønnen, så har de til og med kommet gråtende og sagt at han slår, eller at han bare vil være sammen med én av dem og holde de andre utenfor. Han driver med sånne spill også hele tiden. Det har som sagt faktisk aldri skjedd før at de har sagt at "det barnet har jeg ikke lyst til å treffe flere ganger".

Jeg tror nok jeg til en viss grad kan påvirke kjæresten min til å ta tak i oppdragelsessituasjonen, evt ta kontakt med PPT, BUP etc.. men skal ungene mine virkelig måtte dras med i en sånn situasjon? De har nok med sitt eget liv - både hos meg og faren, og jeg føler kanskje det her blir å føre inn noe litt for negativt i livene deres.

Synspunkter?

[Anonym bruker]

Jeg ville ha snakket med faren om dette. Spurt hva han tenker om sønnen sitt temperament og prøvd å finne ut om han i det hele tatt syns det er noe problem. Det virker som at dette er en utrygg gutt som trenger tydelige grenser, det går jo fram også av det du skriver; at han liker deg selv om du er "streng". Faren må innse at der er en jobb å gjøre og komme med konkrete forslag/ville drøfte dette med deg. Hvis ikke så hadde jeg tenkt meg om en gang til. Men vær ærlig med han; si at du er betenkt pga dine barn som lider når de er sammen med gutten.

[Anonym bruker]

Her ville jeg ha vært HEEEELT helt ærlig med mannen, og sagt at jeg elsker ham, og kommer godt overens med barnet hans, men at jeg ikke vil inn i det konfliktområdet som det kommer til å bli. Du må heller gi ham tid til å velge: vil han leve med at sønnen er en tyrann og at det blir umulig å stifte familie igjen av den grunn - eller vil han ta grep om situasjonen. det du beskriver er ikke en diagnose; det er "snillhet" som er gått for langt og har blitt helt pervertert. Hvis han klyper, hyler, banner og kaller folk ting, og deretter får det som han vil...vel, da bruker han jo bere den taktikken han har lært funker best???

 

Ungene dine skal ikke inn i et sånt forhold, syns jeg, de vil bare enten lære unotene, eller bli forbanna fordi det nødvendigvis må være to helt ulike regelsett i hjemmet. Og det vil oppfattes som helt sjokkerende urettferdig.

Syns mannen din er ansvarsløs om han ikke tar grep.

[Anonym bruker]

PS; meg igjen:

 

Jeg tenker f eks på noen av de konkrete eksemplene. At han kaller besteforeldrene er ikke akseptabelt. Ved første frekke kommentar bør far reise seg; ta gutten i armen og ut i bilen. Der skal han si høyt og tydelig at dette er galt, og at han ikke får være på besøk der uten å snakke pent til folk. Så kjører han hjem - bare han og sønnen.

 

Neste gang er det samme. Ikke advarsler om at "hvis du sier det en gang til er det rett i bilen". Det er bare rett i bilen øyeblikkelig, selv om det er midt i middagen. At noen sitter i en halvtime og "prøver å roe han" er så absurd at jeg finner ikke ord. Da burde vertskapet - tante, onkel eller hvem det er - si at han ikke får lov å tyrannisere de andre gjestene, uansett om han er 5 år eller 11 år. Han er gammel nok til å vite at det er feil. Og så bør dere som voksne ta konsekvensen av det, og si at her kan du ikke få lov til å være på besøk mer, for du oppfører deg ikke som en gjest skal.

 

Er selskapet hjemme hos dere, er det enten rett i bilen og hjem til mor, eller så bør bestefar kjenne sin besøkelsestid og si at denne formen for samvær gidder han ikke ha, og dra hjem uten større snikksnakk. Da blir gutten oppmerksom på at han sårer og fornærmer andre. Gråterier og unnskyldninger er ikke nok, det er endring som kreves. Om han sier han vil be om unnskyldning og få det ut av verden, så er det på sin plass å fortelle ham at det faktisk ikke er han som bestemmer når de andre er ferdig å være lei seg for dette. Det går virkelig an å såre noen så mye at de aldri klarer å tilgi, og det er ens egen feil når en plager andre...

[Anonym bruker]

Hei, HI her. Takk for svar!

 

Et svar jeg i stor grad kan si meg enig i. Jeg ville i likhet med deg slått beinhardt ned på en slik oppførsel. Jeg tenker at man gjør barna sine en bjørnetjeneste ved ikke å oppdra dem til sympatiske personer.

 

Når jeg ikke griper inn i eksempelvis familieselskaper, er det fordi jeg er et relativt nytt tilskudd til familien. Jeg tenker at det ikke er en bra begynnelse å banke høgt i bordet i alles tilhør, ovenfor den lille prinsen. For de behandler han virkelig alle som en liten prins.

 

Dette er verdens mest sympatiske familie, som har vist meg og ungene mine masse godhet og mottatt oss alle med åpne armer. Det finnes ikke mer sympatiske folk!

Problemet er at de er så tålmodige og milde, at de ikke har den rette fastheten til å takle min "stesønns" personlighet. For vi har jo alle forskjellige personligheter, og han har definitivt ikke arvet den milde og sympatiske fremtoningen som kjennetegner resten av slekta. Han har blitt et slags viltert midtpunkt, da de andre er ganske stille og forsiktige.

 

Jeg ville heller aldri fått gjennomslag for en så krass irettesetting som å ta han med bort fra familieselskapet, da besteforeldrene elsker han og ønsker å ha han der så ofte som mulig.

Men jeg må innrømme at det er en rimelig absurd situasjon å sitte i familieselskap der mine unger sitter pent og høflig rundt bordet, spør pent om å få kake, snakker hyggelig med de voksne, takker for maten etc, og så hører vi alle stesønnen vræle fra rommet ved siden av fordi han blir "tvunget" til å leke med alle barna som er til stede. Slik holder han på en halvtime, og når han kommer inn blir han foret med masse kaker og får masse positiv oppmerksomhet.

 

Det er ikke det at jeg er sjalu, mine unger får også masse positiv oppmerksomhet, kanskje mer, fordi de deltar i et mer positivt samspill med de andre - både voksne og barn.

Det er ikke det at stesønnen ikke ønsker at ungene mine skal være der heller. Det er heller det at han vil ha dem for seg selv, ikke dele dem med søskenbarna.

Han er som sagt også veldig positiv til meg, vil kose og sitte på fanget, spør om vi skal gifte oss og om vi skal få baby - det vil han gjerne!

 

Det som også er rart, er at kjæresten min nesten kommer bedre overens med mine barn enn sin egen sønn. Altså, de går det an å samhandle med på en helt annen måte; spille spill, dra på utflukter, gå tur etc.. mens sønnen egentlig bare har som prosjekt å lage mest mulig støy for å få mest mulig oppmerksomhet. Han er vanvittig energikrevende å være sammen med.

 

Kjæresten min er også en drøm av en stefar, som samhandler supert med ungene mine, stiller opp som barnevakt, møter på fotballkamper etc. - så vil nødig miste han!

Tror egentlig bare han er veldig usikker som far, og har fått et barn med et stritt temperament. Kanskje han bare trenger noen tips og råd..?