Jeg føler meg glad og stolt - men en liten del av meg sier jeg burde prøve mer.. (ang amming..)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Daniel klarte jeg ikke å amme i det hele tatt, det ble bare blod, utsulting, apatisk unge og stress. Han gikk ned i vekt og sov hele tiden. Jeg hadde såre brystvorter, blødde og det eneste som kom ut var..... Det kom ikke noe melk. Så jeg sluttet etter 2uker.

 

Denne gangen var jeg bevisst på at jeg skulle prøve, gikk det ikke så gikk det ikke..

Vel, denne gangen - på sykehuset fødte jeg lørdag kl 0303.

På søndag rundt 17.tiden fikk han sin første flaske. Jeg hadde smerter og lå og vred meg i senga for hvert tak den lille babyen sugde. Det var et mareritt. Jordmoren stoppet meg og sa: Så vondt skal det ikke være. Jeg skal snakke med noen som har mer greie på dette.

Innen hun fikk gjort det bestemte jeg meg for å si takk og farvel til ammingen.

 

Dro hjem da Jonas var 2dg. Da han var 4dg fikk jeg brystbetennelse. Gikk til legen den 5.dagen.

Hun anbefalte å amme. HVA?! Jeg har jo ikke ammet. Fikk medisin og beskjed om å prøve å få ut melken.

Helvete, tenkte jeg. Jeg orker ikke det.

 

Men, jeg stålsatte meg og jeg satt oppløst i tårer og svette og ammet ungen. Jeg kunne komme med lyder av smerte, musklene var stramme og jeg knyttet knyttnever og sparket ut med bena og lukket øynene i forsøk på å stenge smertene ute.

Det var så vondt. For hver gang babyen skulle ha mat gjorde jeg det samme. Jeg ga han alltid litt pupp først, så fikk han flaske etterpå.

 

Etter ca 1mnd avtok smertene, men det var fortsatt vondt.

Vanen var å gi han mm først også etterpå fikk han mme.

 

Hvor mye jeg hadde vet jeg ikke - noen ganger sugde han i 10min - andre ganger i 40min.

Jeg begynte å kose meg og falle til ro på at han fikk litt mm hver dag, ved hvert måltid.

 

Så, begynte jeg å miste melken da han var 3mnd. Jeg fortsatte og fortsatte og fortsatte..

Helt til han ble 3,5 og jeg gikk til innkjøp av elektrisk pumpe.

Jeg fikk aldri ut mer enn 40ml tilsammen. Nederlag, men også en seier. Jeg fikk ut NOE.

 

Så etterhvert begynte de bare å dale. 30ml. 20ml. 10ml også tilslutt 5ml. Flasken/bunnen var ikke dekt engang.

 

Jeg har nå sluttet å gi mm.

Og jeg er så stolt av meg selv fordi jeg klarte det!!!! Etter 1.5mnd med intense smerter, holdt jeg ut. Jeg ga han mm i 4mnd. )

Han er nå 4mnd og 9dg og har ikke fått mm på 6dg.

 

Men, jeg savner det..

Litt... )

 

Det er deilig å ikke smerter mer, og kunne tørke seg på håndkle uten å måtte være overforsiktig. Hvis håndkleet streifet brystvorten var det kjempevondt.

 

Jeg er så glad for at jeg prøvde så hardt, men så tenker jeg hele tiden: Kunne jeg gjort mer?

Jeg sto virkelig på for å amme og pumpe.

Men det sa STOPP.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget.. Men, jeg må bare få ut tankene!

Er det virkelig slik at melken bare "tar slutt"?

 

Planen min for neste (evt) barn blir å holde ut på sykehuset slik at jeg ikke tyr til flasken.

Jeg vil fullamme neste barn. Håper det er mulig )

 

 

Jeg tror nok ikke jeg nå kommer til å ta opp ammingen, men allikevel savner jeg det.

Det var mye stress på slutten, med pumping hver andre time, så sterilisere, pumpe, sterilisere ++

 

 

Allikevel.. Jeg unner ikke noen slike smerter "bare" for å amme.

Det er ett helvete å gå gjennom. Det ble bedre, bare synd at melken stoppet..

Men, jeg føler jeg gjorde mitt.

 

Selv om jeg savner å amme.. Det er en helt annen ting å amme, enn å gi flaske. DET er sikkert! Det har gjort meg en erfaring rikere )

Men, vi koser oss med å gi flaske også da ) Men, det er bare ikke det "samme" )

 

[Ophelia & Jr.]

All honnør til deg! Det er godt du føler strevet er verdt det. Men vet du; jeg gikk gjennom akkurrat det samme når jeg fikk Jr. Og jeg angrer faktisk på at jeg brukte all min energi på å prøve å få til dette med amming. I fire mnd handlet livet mitt kun om mislykket amming og melk som ikke strømmet. Jeg ble deprimert og hadde overhode ingen følelser for min lille baby. Og hver gang han skulle ha mat var et ork. Jeg brukte lang tid på å knytte bånd med Jr, den berømte morslykken alle snakker om, kjente jeg for første gang når han var rundt året... Det er jo ikke sikkert min fødselsdepresjon kun ble utløst av mislykket amming (antakeligvis ikke), men jeg føler jeg hadde hatt et bedre utgangspunkt dersom jeg ikke hadde hatt dette å bekymre meg for.

Vil bare si at det er bra å kjempe, men ikke for en hver pris. Det er faktisk ikke noe nederlag å sette foten ned og si at nok er nok. Ikke alle klarer dette med amming, sånn er det bare. Kommer det en baby til hos oss, skal jeg iallefall ikke bruke så mye tid og krefter på mislykket amming. Da hentes flaskene frem...

 

Og ingen må misforstå meg; jeg synes mamman til Jonas har gjort en fantastisk jobb! Jeg vil bare poengtere at det ikke er verd det for alle...

[Ugl@]

Du har virkelig stått på og har all grunn til å være stolt av deg selv :-)

 

Ammingen med eldstemenn gikk greit nok, slitt litt med alle i grunn pga melken min kommer så sakte og det skal så mye til for å få i gang melkerefleksen, så har vært avhengig av syntocinon med alle tre i lengre perioder.

Men den det var verst med var nr 2, fikk såre brystvorter første dag, blødde og det var så jævlig vondt at jeg faktisk krympa meg i angs hver gang ungen skulle ha mat, men jeg bet sammen og ga ikke opp. Fikk brystbetennelse, sopp og full pakke.

Men fortsatte, pumpet og ammet, måtte gi tillegg i perioder, men fullammet fra hun var 2mnd til 6mnd uten problemer og smerter etter 2 mnd med smertehelvete.

 

Fortsatte ammingen til jeg ble gravid og gjennom hele svangerskapet en tår morgen og kveld og tandemammet faktisk til hun var 2år. Lillesøster kutta selv ut puppen da hun var 7mnd, men hun var ikke puppe unge i samme grad som storesøsteren og ble mer glad i grøt, middag og ville helst ha flaska siden melka rant kjappere der, pumping orka jeg ikke lengre etter 2års sammenhengende amming, pumping og styr.

Hadde fortsatt å amme hvis hun ville had det lengre, men noen ganger må unga selv bestemme synes jeg :-)

 

Så det er mulig å få til det utroligste, men også viktig at vi slutter i tide og ikke lar det gå for langt også, vi er mer enn pupper ;-)

 

Stor klem fra

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg synes det er viktig å få med seg at jeg ikke fikk til å amme Daniel og jeg hadde som mål og mening: Klarer jeg ikke å amme Jonas - slutter jeg.

Derfor sluttet jeg på sykehuset.

 

Så, jeg hadde samme syn som deg, da jeg fikk babyen.

 

Men, nå som jeg - etter 4mnd, sitter her og er ferdig med ammingen.. SÅ sitter jeg med en følelse av stolthet og godhet. Jeg klarte det denne gangen! Han fikk mme.

Det er en seier for seg selv, siden jeg ikke klarte det sist.

 

Ammingens fordeler og lign er ikke det jeg tenker på, for Daniel er mme-barn og han er like flott som alle andre mm-barn. Han har ikke vært mer eller mindre syk enn mm-barn heller.

 

Men, det jeg savner er når smertene ga seg og jeg kunne titte på den lille babyen som tittet på meg.

Jeg klarte endelig å få ut noe.

Den følelsen der savner jeg

 

Jeg håper neste gang at jeg vil klare å fullamme. Mye pga økonomi også. Jeg kjøper ca 2collett i uka!

Til 110,- pr.

Når Jonas hadde fått flaske fra første stund ville han ikke bytte ut den med den treige puppen. Han spiste det han ville ha, helt til det dabbet av litt - så var det flaske som var best etterpå.

 

Amming kan være så bra som bare det - men det blir folk av mme også.

 

 

Dette var mest bare en seier for meg, siden jeg ikke klarte det sist gang.

Kunne jeg presset meg selv til mer, spør jeg noen ganger - men.. Egentlig? Jeg hadde ikke orket mer.

 

Jeg var livredd for å amme da jeg ble gravid med Jonas og gruet meg hele sv.skapet.

Det var kanskje derfor jeg er så glad nå, fordi jeg har klart litt.

 

 

Også ser man jo artikler og lign som at mødre gir for lett opp og lign. Kanskje derfor denne tvilen sitter i meg.

 

)

 

Du har all grunn til å mene det du sier i dette - fordi jeg er enig med deg!

Man skal ikke slite seg ut.

Orker man ikke, orker man ikke..

 

Denne gangen hadde jeg mulighet og lyst, Jeg klarte noe )