Virker jeg virkelig så lite interessant for folk at ingen har noen interesse av å få mer kontakt med meg???

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til et helt nytt sted for noen år siden og hadde fullt opp med små unger de første årene at jeg ikke ble kjent med noen andre. Så begynte eldstemann på skolen og jeg tenkte at nå fikk jeg ta meg sammen og prøve å få noen bekjentskaper blant de andre mødrene.

 

Det hele begynte veldig bra, jeg er veldig sjenert av natur, men er smilende og imøtekommende med de fleste. Jeg fikk en del bekjentskaper, men det ble med å si hei og småprate litt ved følging og henting. Datteren min fikk en venninne i klassen og jeg syntes moren virket veldig hyggelig, men følte liksom at det var jeg som la an praten hver gang....fikk liksom ingen stor positiv respons tilbake.

 

Nå har hun begynt sitt andre år og fremdeles er det slik. Jeg har prøvd og prøvd, smilt og smilt og virkelig interessert meg for de andre (på en helt normal måte....høres kanskje ut som om jeg har hengt meg etter noen, men det har ikke vært slik. Det har vært naturlig for meg å slå av en prat de gangene vi har slått følge osv.). Men nå plutselig virker det som om folk flest har funnet seg én eller to "venninner" og de går sammen og tar følge hjem osv. Føler meg tilbake til ungdomsskolen med hensyn til usikkerhet og følelsen av å være utafor, men da jeg gikk på skolen hadde jeg jo mange venninner - nå har jeg ingen.

 

Jeg orker snart ikke dette mer. Har prøvd og prøvd, men det funker ikke for meg. Jeg har gått på forskjellige kurs her nede, men folk kommer jo sammen med venninner på kurs!!!! Da er det ikke bare bare å få kontakt! Så jeg har bare lyst til å gi opp, drite i dette maset med å forsøke å få kontakt, men er redd for at håpet da svinner helt ut og alle muligheter blir borte.

 

Kan legge til at jeg bor i et strøk lik oslo vest, folk har mye penger og det virker som om livene deres er fulle av venner, jobb og deres egne rutiner. Men hva skal jeg gjøre......føler at jeg har gitt det jeg har; kanskje det rett og slett ikke finnes noen venninner for meg?

[Anonym bruker]

I den typen strøk du bor i er alle overflatisk smilende, men veldig vanskelige å bli nærmere kjent med. De har nok med sitt.

[Anonym bruker]

HI....så fint! Kan bare glemme å få nye bekjentskaper jeg da??? Men jeg ser jo at andre finner hverandre.....jeg er vel for sjenert...!?!

 

Jeg begynner å bli passe lei, gidder ikke det her mer. Det går på den psykiske helsa løs, jeg har ikke vært ute med en venninne på 3 år, ikke en kinotur, ingenting.

Blæh.......life sucks. Lengter tilbake til mitt og mine, men der har jeg jo mistet kontakten med mange fordi jeg bor så langt unna.

 

Hadde ikke trodd jeg skulle bli så ensom i så ung alder!!!

[Anonym bruker]

Da er du litt som meg (og mannen min). Jeg har heldigvis gode venner, men har litt vanskelig for å få nye blant de andre foreldrene i barnehage og på skole.

 

Jeg tror det som skal til (men som jeg ikke orker, siden jeg bor et sted med "gamle" venninner, og dermed ikke lider noen nød) er at du faktisk våger å selv ta initiativ til noe sosialt.

Du er rett og slett nødt til å invitere noen på noe.

 

Be noen hjem på kaffe etter at dere har fulgt på skolen: ("Du vil ikke bli med hjem til meg og ta en kaffe, da? Eller "Jeg har så lyst på en liten kopp kaffe - du vil ikke bli med en liten tur på Kaffekompaniet?"

Eller - hvis ditt barn spør om venninnen kan blir med hjem til dere en dag, kan du spørre om kanskje både hun og mammaen har lyst til å komme bort på lunsj en lørdag eller søndag. Eller om dere skal dra og bade sammen med jentene, gå en tur til Sognsvann etc. etc.

 

ELLER du kan invitere til mammakvel enten ute eller hjemme hos deg. Kanskje det da blir lettere å fortsette kontakten etter en slik hveld.

 

 

 

[Anonym bruker]

HI

Takk for gode råd! Jeg vet at du har rett, men jeg vet også at jeg ikke kommer direkte til å spørre noen om de vil det og det. Er livredd for et neeeei, det passer ikke.

 

Min datter er blitt venninne med hun ene, ja, men hun er ikke noe snill jente. De leker og har det gøy, men plutselig snur hun helt rundt og oppfører seg dårlig mot datteren min. I går hadde hun kommet bort og slått henne i magen. Hun styrer og steller og en dag er hun venninne og dagen etter vil hun ikke og sier stygge ting til datteren min, som igjen er litt følsom av seg og blir lei seg. Har egentlig ikke noe større behov for å invitere denne jenta hjem til oss...dessverre.

 

Hun lyver også, denne jenta, og legger skylden på min datter slik at læreren ikke vet hvem som virkelig har gjort hva. Skal ikke si at datteren min er helt uskyldig, man vet jo aldri, men hun har ikke temperament til å gjøre slikt mot andre...hun er vel heller det motsatte!

[Anonym bruker]

Det går jo også an å begynne på noe på kvelden og se om du møter noen hyggelige venninneemner der?

 

Må jo ikke være mødre til andre på skolen, må det vel?

[Vanillaf@ce]

Send meg PM! Sånn helt seriøst altså. Jeg orker ikke skrive noe her som folk kan "logge" seg tilbake til, derfor pm

[Anonym bruker]

Det er kanskje strøket som du bor i som gjør det vanskeligere å bli kjent. Mindre steder og andre miljøer er ofte annerledes og mer åpne.

 

I tilllegg, det tar tid og innsats å bli kjent med folk når man er voksen. Ikke slik som da vi var små. Ikke gi opp, det er noen som vil være din venn:)

[Gjest]

Man må satse for å vinne. Vil du ha venner må du tørre å be folk med på ting og tåle et nei nå og da Det order seg nok!

[Anonym bruker]

Jeg bor også på Oslo Vest og har bodd i her i over 3 år, og har ingen venninner ennå..heheh.. begynte å studere nå i august og er den eneste i klassen som sitter alene(er to og to pulter sammen) og blir aldri spurt om å bli med noen steder i friminuttene osv. Alle har funnet hverandre og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å bli kjent, men folk er rett og slett ikke interessert.

 

Så jeg har vel mer eller mindre gitt opp. Det er noe galt med meg sikkert. Men aner ikke hva som feiler meg så får ikke gjort så mye med det. Kan ikke huske sist jeg var ute med venninner selv. Har en del venner i hjembyen min men de snakker jeg sjeldent med. Er alltid jeg som ringer og det gidder jeg ikke lenger.

 

Er veldig trist fordi jeg har alltid vært vant med å mange venninner. Men nå sitter jeg plutselig igjen med null. Veldig rar følelse egentlig.

 

Du er ikke alene om å føle deg ensom. Håper du finner deg til rette og finner noen du trives med

[Anonym bruker]

Inviter til eller meld deg på BIM/DIB treff via denne nettsiden! Jeg møtte en gjeng fantastiske jenter for snart tre år siden via BIM, og har ikke angret et sekund på at jeg tok det vågale skrittet å møte alle disse nye menneskene. Har fått mange flotte nye venner, som er i samme livssituasjon som oss. Har på en måte glidd vekk fra gamle venninner som ikke er på samme sted i livet, så dette har betydd utrolig mye.

 

Lykke til!

[Lykkeligmammatiltre]

kjenner meg igjen her ja. Send gjerne en PM til meg HI... og hvis det er noen andre her som vil, så send gjerne til meg... som du 22.38 feks.

Jeg blir gjerne kjent :-)