Utslitt i samværsperioden

[Anonym bruker]

Hva er det som gjør at vi blir så utslitt mentalt og fysisk i samværsperioden?

 

For min egen del er det at jeg føler at om ting skal gli greit i hverdagen, så er det jeg som må stå på for at det skal skje. Det går mest på rutiner som min mann ikke er flink til å lære sine barn opp i. Da går jeg der da, og maser om det samme dag etter dag. Jeg bare gleder meg til at de skal dra. Men det som uroer meg mest av alt, er at jeg kommer til å leve livet mitt på denne måten i maaange år fremover. Halve tiden i ubalanse og halve tiden i et ganske harmonisk forhold med mann og felles.

[Anonym bruker]

Eneste løsningen for at du skal holde ut er at du MÅ la din mann ta ansvaret for sine særkulls og han kommer ikke til å gjøre det så lenge du ikke går 2 steg tilbake og lærer deg å overse og la ham gjøre det så godt som han får det til.

Hans barn hans ansvar. Dette har jeg lært meg og har igrunnen fått mindre å mase om.

Men gleder meg til alle særkulsbarna er over 18 og det blir slutt på telefoner og alle ekstra møter( BUP og skole PPT) som min mann må bruke tid på, fordi det så fint står at mor er usikker i sin morsrolle.

[Anonym bruker]

Joda, jeg er med på den. Og jeg har forsøkt å tre tilbake. Men det som skjer da er at jeg får det på meg at jeg ikke bryr meg, eller nærmest saboterer. La oss ta et eksempel som matpakke. Jeg kan godt bare smøre til meg og mitt, men det blir jo bare helt rart. Eller gympose. Jeg tror ikke at gymposen hadde hatt rent håndkle om det ikke var for meg.

 

Jeg har faktisk blitt mer "strikt" på disse tingene, at far MÅ gjøre mer, ta mer ansvar og ordne opp for stebarn selv.

 

Hva var det du lot være å gjøre ved å gå "to steg tilbake"? Hvordan gjøre dette uten at det blir for tydelig? Vi lever jp i et fellesskap, så alle må jo bidra. Det er bare det at når det gjelder barna, så gjør jeg mest (rydder opp etter dem, ber dem rydde, maser om klær, hygiene etc

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler det er som å ha gjester. Vi hadde besøk av noen slektninger i en uke, og jeg følte meg likedann da etter en uke som etter en uke med stebarna. Man slapper ikke like mye av, man snakker ikke like fritt, man beveger seg ikke like fritt. En må alltid ta hensyn til "fremmede" på et vis.

Må sørge for at stebarna har det koselig, at de får nok tid sammen med far, får nok tid sammen med sine halvsøsken, vi må ikke gjøre forskjell, det er mye som skal tilrettelegges, kan ikke bare gå å legge meg som jeg vil, for han har gjerne avtaler med stebarna om å gjøre visse ting.

Så er det irritasjonen, jeg irriterer meg over ting de sier og gjør, jeg blir irritert på mannen min over ting han gjør. Dessuten er det en økonomisk belastning, vi går alltid over budsjettene når hans barn er hos oss. Da blir jeg irritert, og litt engstelig også. Samme hvor generøse rammer vi har, vi går alltid over.

Vi er da så mange, alt koster så mye, helt vanlige ting koster flesk, og skal vi legge inn litt ekstra kos, så blir det skam dyrt. Et av stebarna drakk over 7 liter med jus på 2 dager, det er over hundre kroner i jus til et barn fra fredag til lørdag. Ting jeg tenker skulle vare i lange tider, vi hadde et brett med cola bokser, de forsvant fortere enn svint.

Lyden av dem er også temmelig uholdbar, krangling, masing, musikken, tv. Jeg blir sliten i hidet av det, tenker av og til vi skulle hatt en desibel måler inne i stua, så de kan se at det sannsynligvis er på helseskadelig nivå.

Så er det rotet, jeg synest det er slitsomt å rydde å vaske etter så mange mennesker, og han har ikke så mye tid, han skal jo prioritere å ha samvær og faktisk få vært litt sammen med dem. Så han lar heller alt ligge til de har reist, men jeg synest det er så utrivelig i hjemmet når det er rotete så da blir det jo til at jeg tar det. Jeg forstår jo at han ikke vil ta det, for han vil jo heller tilbringe kvalitetstid med dem, og dem med han.

Fokuset er jo at de skal ha det fint når de er hos oss, akkurat slik som andre gjester. Det e slitsomt, dessuten er ikke lojaliteten på plass, ikke gidder de å hjelpe med noe, og ikke kan vi stole på hva de bringer videre av hva som foregår hos oss.

[Anonym bruker]

Med å gå et steg tilbake, mener jeg i forhold til hva jeg tillater meg selv å bry meg med. Nå er barna i en alder fra 10 år og opp over så mine må lage sin egen matpakke til skolen.

Hans barn er her på samvær kun når faren er hjemme. Jobber i en turnus så barna er her da 3 hver uke i ukedagene og da er det faren som står opp med dem og ordner med mat og får dem på bussen til skolen.

Han må da la ungene lage til gymbaggene selv eller han må gjøre det.

Mine barn må ta ansvaret for dette selv, og det sker av og til at det blir gløymt, og da får dem merknad på skolen. Men en gang må dem starte å ta litt ansvar for eget liv, og lære konsekvensenne av dette.

Far har all kontakt med sine barns mor og jeg har kanskje møtt henne ansikt til ansikt 10 ganger på dem 4 årene jeg har vært sammen med min mann.Føler heller ingen store ønsker om å møte henne heller.

Det har i alle årene vært mye møter på skolen, Bup og Ppt med begge barna , men mest på den eldste. I starten spurde jeg en del når han kom i fra møtene og kunne da irritere meg en del over det som barnasmor hadde sagt på desse møtene. Har etterhvert spurd mindre og irriterer meg da mindre over henne. Og godt er det for å ha FRI i sitt eget hode er et gode jeg har lært meg å værne om når det gjelder å irritere seg over ting mann ikke kan gjøre noe som helst med selv.

Barnas klær vaser jeg sammen med mine barns klær og tenker ikke noe videre over det. :-D