har du lyst å fortelle din historie? jeg er veldig interessert i å høre den

[Anonym bruker]

jeg er veldig nyskjerrig på hvordan livet som alenemor oppleves... er i et stadie hvor jeg selv må ta en avgjørelse om å bli eller reise med to små barn...

 

hva var det som gjorde at forholdet deres tok slutt? hvilke tanker satt dere med i forkant av bruddet? ble livet som du hadde tenkt?

[Anonym bruker]

mye krangel. utroskap. orket ikke mere.

 

det er litt ensomt. men etter ett par uker så har en vendt seg til det

hvis du ikke har kjærlighetssorg... da kan det jo bli litt verre.

 

det hadde ikke jeg:D

[Anonym bruker]

Jeg levde i et ekteskap jeg trodde var trygt,,,men merket at mannen tok seg mer og mer tid på jobben,,,og det var en kollega som tydligvis var intressant....Det var tungt når han gikk...hussalg og skilsmisse...Jeg har vert såret, sinna og lei meg....glad kvitt hele mannen...MEN sorgen over at vi ikke klarte få ekteskapet til å fungere.,.at barnet vårt ble skilsmissebarn og må sendes fram og tilbake mellom oss som en pakke vil alltid plage meg tror jeg....Barnet lider ingen nød, jeg ser jo det....men ulike episoder opp gjennom livet hans at han syns ting er vanskelig...er vondt å se på,.,..jeg trodde virkelig at jeg skulle la barnet vokse opp med mor og far,,,

 

Det er flere år siden vi ble skilt...men alt plager meg fortsatt...

 

Det å være alene om alt- men samtidig måtte forholde seg til en tidligere mann er alt annet enn lett....i min situasjon iallefall...

 

Håper dere klarer redde forholdet..det er verdt kjempe for...

[Anonym bruker]

Her ble far syk og forandret personlighet, han ble aggresiv og umulig å leve med.

Han gjorde ikke en dritt i huset eller med barna, avviste de de få gangene de prøvde å få kontakt og lagde dårlig stemmning i huset da han hele tiden var rasende for den minste ting. slo i vegger og ødla ting.

Jeg lot det gå lenge fordi han var ikke denne mannen før han ble syk, vi hadde da ting vi slet med da også men aldri på den måten.

Etterhvert orket jeg ikke mer, to små å ta meg av + hus var mer en nok, trengte ikke han og sinnet hans å ta meg av på toppen.Ga beskjed at om han ikke skjerpet seg og tok sin del fikk han flytte. vi snakket hele kvelden, han sa han forsto han skulle forandre seg også videre. Neste morgen skulle jeg få sove han skulle ta barna.

 

Jeg våknet at han holdt barnet opp mot ansiktet sitt og skrek til det. Grunnen var visst at han mente h*n hadde våknet for tidelig om morran. Barnet var liveredd og jeg kastet han på dør. Han hadde krysset en grense, jeg er helt sikker på at hadde jeg latt han bli hadde han slått neste gang.

 

For min del var det en lettelse å bli alene, jeg kunne puste igjen, og trengte ikke å bekymmre meg for noen skulle bli sur for ting lengre.

Samtidig var det skyldfølelse fordi han var jo tross allt syk og jeg overga han.

Og vondt at barna skal vokse opp uten far. (han har ikke samvær annet en en gang i året og da med andre til stede.)

 

Men jeg er heldig for far så at han var en fare for barna selv, skrev foreldreansvaret fra seg og selv valgte å flytte langt unna. Han har aldri motsatt seg noe jeg har bestemt for barna og aldri prøvd å lage et helvete for noen ting.

 

Mange år siden nå, men jeg slier ennå med litt skyldsfølelse selv om jeg vet jeg gjorde det rette

[Anonym bruker]

du skal ikke ha skyldfølelse for noen verdens ting:)

du gjorde det som var best for deg og barna!

dumt at ting endte som det gjorde. det er det jo alltid i ett brudd. når man står det med en positiv test ser man jo for seg alt så perfekt.

men noen ganger ender det ikke sånn. som man tenkte seg.

men man kan gå inn i en ny "perfekt boble" og gjøre det beste ut av situasjonen. Hvordan syk var din mann? og hvor gammelt var ditt barn når det skjedde? en gang i året er ikke det litt lite? eller var han aggressiv mere enn den gangen han vekket deg på en sykt brutal måte! ?

[Tommage♀♂]

Jeg var nok for raskt ute med å få barn (med feil mann), og forholdet var dødt i årevis. Han var mer borte enn hjemme, tok hensyn til seg selv og sine hobbyer før oss, bidro lite til felleskapet osv. Jeg begynte å grue meg til han kom hjem fra nordsjøen, og gledet meg til han dro. Ble helt ustabil, kjeftet på ungene for hver minste ting, alt ble en berg og dalbane. Orket ikke tanken på intim nærhet, følte det som et overgrep når han tok på meg.

 

Så, etter mange, mange mnd med for eller mot, bestemte jeg meg, og nå har jeg det så mye bedre!

Livet er stabilt, jeg slipper å lure på når jeg skal få slappe av, ha litt fri, og jeg koser meg mye mer med barna nå. Humøret kom seg med en gang jeg flyttet.

 

Og det med at det er hardt å være alenemor er bare tull. Det er MYE verre å være alene i et forhold, enn å være alene.

 

Jeg elsker mitt nye liv!

(klart økonomien kunne vært bedre osv, men det er bare bagateller)