Hadde jeg bare fulgt magefølelsen...

[Anonym bruker]

For det gjorde jeg ikke da jeg ble involvert med mannen min, som har barn fra før. Det var liksom noe som fortalte meg at det ikke var bra, at mannen ikke var min "type" osv. Men jeg valgte å overse disse tankene. Jeg hadde så lyst på en familie, og det hadde mannen min og.

 

Nå sitter jeg her med et fellesbarn, og stebarn annenhver uke. Jeg føler at livet mitt er ødelagt. Jeg kan aldri gå fra ham, er redd for å ikke kunne være med datteren min hele tiden. Han er en god mann på mange måter, men når det gjelder oppdragelse, så er det ikke så mye å skryte over. Tanken på å bare se henne annenhver uke gjør at jeg blir. Synd at det kun er barnet som holder meg her,

 

Jeg må bare eksistere videre og håpe at årene frem til at stebarn er 18 går veldig fort.

 

Sukk og sukk. Det er litt synd på meg.

[Anonym bruker]

Du burde gå å snakke med noen om disse følelsene. Det gjorde jeg, og det hjalp! Jeg følte det veldig likt som deg i en lang periode etter at fellesbarnet kom. Livet var ødelagt, jeg var rett og slett i en sorgprosess. Så tok jeg kontakt med en terapeut som lærte meg å deale med alle disse vanskelige følelsene. For vet du hva? De er helt normale. Det er til og med lov å ha dem! Du må bare lære deg å akseptere dem. Letter sagt enn gjort, men det funker etter hver. Prøv også og husk at ingenting er konstant i livet. Ting forandrer seg hele tiden. Barna blir større, de begynner å klare seg selv og er ikke så interessert i å fly i beina på pappa lenger. Det blir bedre, bare du gir det en sjanse. Og da mener jeg ikke stebarnet, men deg selv. Gi deg selv en skikkelig sjanse. Ta kontakt med noen, få hjelp, snakk ut om det. Det føles såååå godt etterpå!!