Gravid, men forelsket i en annen enn kjæresten min

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er en jente på 19 år som er sammen med en gutt på ca samme alder. Jeg er gravid i uke 10. Vi har vært sammen i ca litt under ett år. Når har det seg sånn at før jeg ble sammen med han, så hadde jeg nesten nylig kommet ut fra et nesten 3 års langt forhold, med min aller første kjæreste.. Jeg har plutselig mistet alle følelser for kjæresten min, og har enda følelser for eksen min. Jeg vet at eksen min føler det samme.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre har hatt en abort tidligere i år. Men ble gravid raskt igjen, selvom jeg brukte p-piller. Tror ikke jeg klarer en abort til

 

Følelsene mine for eksen, blir bare sterkere og sterkere nå, og savnet etter han er tungt. Noen som har råd til meg om hva jeg burde gjøre? Jeg vet ingenting lengere

 

Jeg føler meg som en idiot, klarer ikke dette stort lengere..

[Anonym bruker]

Noen vil nok halshugge meg for denne påstannen.. men!

 

Om du ikke har følelser for din nåværende kjæreste, men ikke vil ta en abort. Prat med kjæresten forklar at følelsene ikke er der lenger (ikke fortell om følelsene for x'n du skal tross alt ha kontakt med din kjæreste resten av livet, hvertfall 18/19 år til) Men vær åpen om at du vil beholde barnet, og jobbe for å få en bra kontakt med faren til barnet.

 

Jeg ville nok ikke søkt meg til x'n på en stund heller, ta tid til deg selv og det voksene barnet! Det kan faktisk være svangerskapet som påvirker følelsene (sitter med egene erfaringer).. Om følelsene er de samme en stund etter fødsel, ta kontakt med x'n, men ikke gå for fort inn i noe, for nå har du en liten å tenke på også..

[Anonym bruker]

Enig med 1641.

 

Dersom du ikke klarer å ta abort, så ikke gjør det.

Dine manglende følelser for kjæresten din kan være pga. hormoner. Følte du det sånn før du ble gravid ? Det kan være lett å drømme seg tilbake og tenke at alt var bedre før, uten å tenke på alt som var kjipt. Du kan prøve å fokusere på hvorfor det ble slutt mellom deg og eksen. Ønsker deg lykke til ! klem fra en annen ung mamma.

[Anonym bruker]

Jeg ville rådet deg til å ta abort og heller vente med barn til du er voksen.

[Anonym bruker]

Husker da jeg var gravid. Da kunne jeg nesten tenkt meg å være sammen med alle andre enn han. Det var en grusom tid. Hadde mye vondt. Tok det aldri opp med han, jeg tenkte det var hormoner, og sannelig hadde jeg ikke rett. 2 mnd etter lillemor var født, så begynte følelsene å blusse opp igjen.

 

Bare husk at når du føder vil du bli mye mettet på nærkontakt, så da vil samboeren være uinteressant. En må ikke misforstå disse følelsene med noe annet.

 

Avvent et eventuelt brudd.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror også, at i din situasjon, at jeg faktisk ville ha vurdert abort. ikke det at jeg mener at det er en lett utvei, tvert i mot, men det er heller ikke lett å få barn når man er 19 år, ikke har gode fremtidsutsikter med barnefaren og du er såpass usikker på hva du vil i livet ditt. Evnt. være alenemor.

Med en liten tass blir du bundet på hender å føtter i maaange år fremover, og barnefaren og du vil uansett ha et forhold til hverandre resten av livet.

Ønsker deg uansett lykke til... Kanskje det er noen du kan snakke med, på helsestasjonen eller lignende, som kan hjelpe deg litt?

[Anonym bruker]

Takk for alle svar!

 

Jeg følte det ikke akkurat slik før jeg ble gravid. Men var usikker på han, ja.

Sist jeg var gravid, var jeg nøyaktig likedan. Jeg mistet alle følelsene for han, vi gjor det slutt, og jeg tok abort.

 

Jeg angret på aborten hver dag, og vi fant tilbake til hverandre. Jeg ble også svak for eksen min sist. Føler at det samme skjer igjen nå.

 

Jeg er bare 19 år ja. Men i løpet av livet mitt, så har jeg vært en liten voksen hele tiden. Er eldst av 5 søsken, har måtte tatt meg av dem hele tiden, har en mor som er psykisk syk. En far som er narkoman. Jeg har ingen andre stabile voksne i familien min som har kunne hjulpet meg. Har vært alene med alt, hele tiden. Jeg fikk aldri være det barnet jeg trengte å være. Så du som sier at jeg ikke er voksen enda. Jeg føler meg voksen, og det vet jeg at jeg er også, selvom jeg kun er 19 år.

 

Onkler og tanter kjenner jeg ikke, ingen av besteforeldrene mine har stilt opp og hjulpet. Det skremmer meg også.. At jeg ikke har noen av de voksne i MIN familie til å hjelpe, selvom jeg har et veldig godt forhold til kjærestens mor.

 

Er så mye å forklare, der masse mer enn bare dette.

 

Jeg er redd, usikker og vettskremt.. tåler virkelig ikke å være gravid :/

 

 

[Anonym bruker]

Trist å høre at du har hatt/ har det så tøfft i livet. Siden du angret på den forrige aborten, er det stor sjangse for at du kommer til å angre dersom du tar abort igjen. Håper virkelig alt ordner seg til det beste for deg. Dersom du og kjæresten din beholder babyen kan det være nyttig å forsøke parterapaut. Kanskje finner du tilbake til følelsene dine for han, eller kanskje får dere hjelp til å bygge opp et godt vennskap slik at dere kan samarbeidet godt om barnet. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Det er mange som mister følelsene og til og med føler avsky for samboeren/kjæresten i svangerskapet. Men med en gang babyen er født, blir det bedre. Det er hormonelt.

 

Men i din situasjon er det gjerne litt annerledes med tanke på at en annen er involvert og ikke er "nykommer" etter at du ble gravid.

 

Ikke ta abort om du er usikker, men tenk nøye gjennoms situasjonen og ta et valg du kan klare å stå for. Og ikke hør på de som sier at du skal ta abort og vente med barn til du er voksen, det argumentet for abort henger ikke på grep!

[Anonym bruker]

i min første graviditet kunne jeg omtrent ikke tåle trynet på samboern fra uke 8 til rundt 5 mnd. Orket ikke at han tok på meg og helst ville jeg at han ikke skulle være hjemme. Lurte på hvordan dette skulle gå jeg rett og slett likte han ikke 8og han hadde overhode ikke gjort noe galt.) Så plutselig snudde det og jeg var helt motsatt, veldig klengete og kosete og fikk ikke nok av han hehe.

 

Hormoner kan gjøre mye under graviditeten er ikke sikkert du vil føle som nå lenge så jeg ville nok sett det ann litt jeg.

[Anonym bruker]

jaa, jeg vet at jeg ikke takler en til abort, men tanken er faktisk der :/

 

Jeg takler heller ikke at han rører meg, skal kysse meg eller holde rundt meg. Jeg ser på han med avsky hele tiden. Og takler ikke tryne på han.

Blir kvalm av å tenke på hvordan jeg oppfører meg.

 

Til tider tenker jeg at jeg ikke vil ha han som far til mitt barn.

 

Nei, jeg er håpløs.. klarer ikke dette stort lengere. Mange som sier at det er normalt, og at det går over. Men jeg har på følelsen av at det ikke blir å gå over.

[Anonym bruker]

Vet du HI, jeg var i en ganske lik situasjon som deg da jeg var 19.

Jeg ble gravid med kjæresten min, men forholdet var på hell. Jeg kunne ta abort for å unngå å bli alenemor i en alder av 19, eller jeg kunne velge å beholde i den viten at jeg faktisk kom til å bli det.

Jeg valgte å beholde. Forholdet var på hell hele svangerskapet, og bruddet var et faktum da datteren min var 5mnd.

Jeg har aldri noensinne angret på valget jeg tok. Jeg har fullført 3årige utdannelse, fått meg en jobb jeg stortrives i, og som jeg tjener godt i. Jeg har kjøpt leilighet, og ny bil.

Jeg har ikke et sekund savnet forholdet til barnefar, og nyter hver dag sammen med datteren min. Er helt utrolig hvor knyttet vi to er til hverandre, og hvor intens min kjærlighet er til henne. Det finnes ikke noe bedre enn små lubbne barnehender om halsen, småvåte kyss, og kjærlighetserklæringer fra et lite barn.

Noen dager kan så klart være trassige, og det merker jeg spesielt nå som hun er midt i verste trassen. Man det tror jeg ikke hadde vært bedre om jeg bodde sammen med pappaen heller.

Nå er 3års dagen hennes bare noen uker unna- og høyest på ønskelisten står; en storesøter. Hehehhe:)

 

Stol på magefølelsen, og viktigst av alt- ta tiden til hjelp. Er du ikke 110% sikker på en abort (noe jeg overhode ikke har inntrykk av at du er). La være. Jeg kan gi deg min garanti på at du ikke kommer til å angre. Hverken som alenemor, sammen med barnefar, ekskjæreste, eller noen andre.

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres ut som du trenger å snakke med noen. Uansett hvilket valg du tar så er det greit å prate med en fagperson som kan hjelpe deg. Jeg fikk selv hjelp av en gestalt-terapeut under en av mine graviditeter, og tror de har tilbud om psykolog-hjelp på alle sykehus. Med tanke på din bakgrunn og de følelsene du har kan det sikkert hjelpe deg litt, til å bearbeide ting som har skjedd i barndommen din og til å ruste deg bedre til de oppgavene som venter på deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for gode råd. Det hjelper på panikken min.

 

Nei, abort er ikke noe jeg kommer til å ta. Jeg ønsker dette barnet sterkt. Har bestemt meg for å finne meg en leilighet alene, iallefall nå før barnet kommer. Også får jeg heller se hvordan det går å bo alene, og hvordan forholdet vårt kommer til å gå. Jeg har veldig dårlig tro på at vi blir å holde sammen. Men er verdt et forsøk prøve iallefall.

 

Vet han kommer til å stille opp for barnet uansett om vi er sammen eller ikke. Så det er hvertfall betryggende å vite.

 

Skal til jordmor på torsdag, og da skal jeg prate med henne om dette. Og neste gang jeg skal til henne etter der igjen, så kan jeg ta han med, så han kanskje skjønner at det tydeligvis ikke er helt unormalt å oppføre seg slik som jeg gjør nå.