Foreldre i hver sin by

[Anonym bruker]

Jeg valgte for noen år siden å flytte til en annen by enn faren til min sønn. Grunnen til dette er noe jeg vil beskrive som altfor stort psykisk stress for meg selv forbundet med å bli boende. Ja, jeg satt meg selv først, men det var også med tanke på å kunne fortsette å fungere som mor for sønnen min.

Min eks har aldri fysisk mishandlet meg, men behandlet meg veldig dårlig - spesielt etter at det ble slutt. Det handler om utskjellinger som lyn fra klar himmel, har også skjedd foran sønnen vår, samt veldig mye kritikk av meg som mor og menneske forøvrig. Dette gikk fra å være ille til å bli verre da han fikk seg ny kjæreste. Hun sørget for at jeg ble behandlet uverdig på mange måter. Jeg fikk ikke lov å hente sønnen vår når han var hos henne, men måtte stoppe et kvartal borte og ringe til faren så han kunne komme ut med han. Hun hilste ikke på verken meg eller sønnen når vi traff henne ute, de nektet å "passe" sønnen vår noe ekstra enn de helgene de var satt opp på, nektet for eksempel å passe han så jeg fikk dratt i min fars begravelse (langt og dyrt og tungvint for han å bli med), de har aldri kjøpt noe min sønn trenger (sykkel, vinterklær etc) til tross for at jeg krever bare ca 1/3 av det barnebidraget jeg egentlig kunne. Dette er bare noen "høydepunkter". Iallefall så toppet det seg etter mekling hos familievernkontor som ikke førte frem i noen særlig grad, og jeg tok med min sønn og flyttet. Ble deprimert av å bo i samme by som faren & co, og det var bakgrunnen for mitt valg.

Til gjengjeld har jeg som sagt krevd veldig lite i barnebidrag, jeg kjøper alt sønnen vår trenger, og jeg betaler alt av flyturer til faren (4-5 x i året da han blir 2-4 uker hver gang). Jeg har heller aldri snakket stygt om verken far eller stemor til han, jeg får han til å ringe og sende presanger på alles bursdager, når han er hos meg i julen etc. Synes jeg gjør en god jobb for å ivareta forholdet mellom far og sønn.

Så kommer det jeg gjerne vil ha litt feedback på. Både min eks og hans samboer har begynt å snakke til min sønn om at han kan velge hvor han vil bo når han blir 12 år, og at de gjerne vil han skal bo der. Jeg prøver å snakke med sønnen min om dette, og at han må gjøre det han vil og ikke tenke på meg. Men han blir skikkelig trist og snakker om at "da blir du helt alene mamma" og "jeg vil bo hos begge to", "jeg vet ikke hvem jeg skal velge" etc. Jeg synes det er hjerteskjærende at de setter han i en slik situasjon, og har begynt å tenke på å flytte dit de bor. Noen innspill?

[Anonym bruker]

Krev riktig bidrag igjennom Nav og slutt å betale for reisene til far. La faren betale reisen til ham om han vil ha sønnen på samvær og du betaler reisen hjem.

Hvorfor være dumsnill når far prøver å sette gutten opp mot deg som mor???

Så kan sønnen din ta sine valg ut i fra den rette sanheten. Han kan ikke bestemme selv , han skal bare kunne blir høyrd i hva han ønsker og far må gå til sak for å få omsorgen om du sier nei.

Det er guttens beste og ikke fars ønsker som det skal tas hensyn til i en rettssak.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, og det er jo det samme venner og min familie sier til meg. Men jeg tenker jo at de er partiske i spørsmålet (at de automatisk vil holde med meg uansett hvor urimelig jeg måtte være), og i tillegg er det utrolig viktig for meg at gutten skal få et godt forhold til faren og hans familie, samt at han ikke skal se tilbake på barndommen med den innstillingen at jeg ødela for hans forhold til faren. Det har liksom vært mine to fokus.

Men det er veldig nyttig å få et upartisk syn på det hele. Og jeg merker jo at det begynner å tære på økonomien med alle disse flyturene, samt at jeg må stå for alt i hverdagen.

Det skal også sies at dersom far og stemor hadde fått omsorgen, så hadde de ikke anstrengt seg en milimeter for at forholdet mellom meg og sønnen min skulle forbli nært, og det bekymrer meg også å tenke på at han kan komme til å føle at jeg har sviktet han, dersom han hadde flyttet til faren. Da hadde jeg vært helt og holdent i fars og stemors hule hånd, og de hadde også krevd meg for hver bidragskrone de overhode kunne.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Da er du i ganske lik situasjon som meg. Jeg valgte også å flytte bort fra fars hjemby, til min hjemby, det gjorde jeg et år etter samlivsbruddet. Jeg har tidligere bodd i hjembyen min med barnet vårt, fra han var 9 til han var 17 måneder. Den gang betalte jeg hotell for han, og han var så "smart" at han til og med krevde kontant betaling, så hevdet han at jeg ikke hadde medvirket til samvær siden jeg ikke hadde betalt det jeg hadde lovet ... Vet ikke hvor sleip barnefar er med deg, men jeg skjønner det er sårende når du blir utnyttet økonomisk og legger veeldig mye tilrette for samværene og velger masse kameler, og så legger far og stemor press på sønnen deres slik at han nå føler på lojalitetskonflikt.

 

Du bør planlegge hva du skal gjøre i forhold til samværene og økonomien fremover slik at det er taktisk hvis far seinere reiser sak for å overta omsorgen. Du bør kanskje rådføre deg med advokat eller familievernkontor hvis du er usikker.

 

Nå er det heller aldri slik at 12åringer bestemmer om de vil bo hos mor eller far, men det er foreldrene eller domstolen som tar den avgjørelsen. Eneste loven sier er at det fra 12 til 16 års alder skal tas gradvis mer hensyn til hva som er barnets ønsker.

 

Det høres for meg ut som at du setter sønnen din sine behov høyere enn dine, og da gjør du det som er riktig og bra.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jo, jeg har allerede gjort meg tanker i forhold til en rettssak, og etter at sønnen min kom hjem fra sommerferie og fortalte hva de hadde sagt til han ang flytting, så har jeg satt meg på venteliste hos familievern. Vil legge fram saken og rådføre meg, som du sier.

Min eks er nok ikke så sleip som din virker å være. Det er ikke det at han går inn for å lure meg, jeg tror han bare oppriktig mener det er rett at jeg står for alle anstrengelser.

Jeg bare håper at det er en slags rettferdighet i verden, slik at jeg ikke "mister" min sønn pga mine anstrengelser for å gi han en mest mulig harmonisk oppvekst med masse samvær med far, og der jeg ikke har lagt press på han av noe slag. Hadde jeg vært som en del andre biomødre, så hadde jeg jo blodsuget far for penger, lagt hinder for samvær, satt opp sønnen min mot far og stemor - og fått hans lojalitet på kjøpet.

Håper bare det har lønnet seg å "være snill" ;-)

Kunne ikke vært noe annet uansett, ligger ikke for meg.