Skikkelig irritert over at mannen min er hjemme!

[Anonym bruker]

Pga en liten fødselsdepresjon anbefalte helsesøster at mannen min skulle være hjemme i et par uker for å støtte og hjelpe meg. I samarbeid med fastlegen hans, fikk han en 2 ukers sykemelding (han blir selv utbrent av å hjelpe til om natta etc)

 

Mannen min begynner på sin andre uke hjemme nå..og jeg merker at jeg er utrolig irritert på ham. Med førsteman hadde vi litt kontakt med en fra BUPA for et par år siden - og helsesøsteren ringte henne for å høre hva hun trodde vi skulle gjøre. Dama sa at mannen min er en fantastisk far og en utrolig stor hjelp i hjemmet. I tillegg har han vært med på helsestasjon og virker utrolig engasjert etc.

 

Men hjemme er det noe annet. Ikke misforstå, han har vært flink til å hjelpe til - før. Litt om kvelden og en natt i helgene (jenta er 6,5 uker nå og får mme.) Men nå at han er hjemme for å "hjelpe meg" så gjør han ingenting.

 

Vi tar annenhver natt med babyen, så jeg får ihvertfall litt søvn, men ellers - ingenting!

 

Han bare sitter på PC hele tiden. Jeg lager melk, vasker flaskene, tar meg av babyen, gjør husarbeid. Nå nettopp skulle jeg ha frokost (endelig! etter å ha prøvd å få babyen til å slutte å gråte i 2 timer) men så våknet hun midt under frokosten min igjen.. han satt og spilte, var meg som måtte ta ungen.

 

Om kvelden pleier hun å være mye våken, så fra kl 20 til 23 er det meg som står for underholdning, kveldstell, mat o.l. Fikk mer tid før han var hjemme, fordi da pleide han å ta henne litt innimellom ihvertfall.

 

Kjenner at jeg snart begynne å koke over. Alle synes han er så fantastisk og at han hjelper meg, men han sier bare at det var meg som ønsket meg unger og ikke ham, så da er det mitt ansvar. Grrr

 

Agh beklager, en liten utblåsning fra en som ikke har fått en ordentlig måltid eller rolig dobesøk i flere uker.

[Anonym bruker]

Høres ut som dere er 16 år? Eller ihvertfall mannen din. Jeg har enn sønn på 18 år og irriterer meg over det samme med han-innimellom-ellers er han faktisk mer til hjelp med småbrødrene sine enn det mannen din er....

[Anonym bruker]

Vi er faktisk begge 31 år.

 

Liker bare ikke at han tar ære for å være så fantastisk og at helsesøsteren og fastlegene våres, familien hans, og blant annet de fra BUPA tror at han gjør ALT mens jeg ligger i senga og er deprimert.

 

Utrolig urettferdig.

[Anonym bruker]

Kva seier han om dette sjølv, då? Går ut frå at du snakkar med han om kva kvar av dykk skal gjere, og gjev beskjed om kva du forventar av hjelp. Det var du som ville ha barn og ikkje han, men han er jo sjukemeld for å hjelpe til, så om han ikkje vil det må han jo gå attende på jobb då.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke det viktigste?? Det viktigste er vel faktisk at han gjør så lite fornuftig som han gjør. En mann på 31 som synes det er greit å bruke tida på å spille data?? Du får jo bare opplyse de rundt dere hvordan ting virkelig henger sammen da? Da er det jo faktisk mindre belastende for deg å ha han på jobb.(høres ut som han er et av barna dine...) Hadde ikke jeg fiksa ihvertfall!