kjefter dere mye på deres små barn?

[Anonym bruker]

Jeg føler at vi kjefter alt for mye her hjemme. Vet ikke om det er normalt eller ikke.

 

De er 2 og 3 år gamle, begge trasser, de krangler hele tiden, slår hverandre, lugger og sparker. De hører ikke på oss, roter osv.

 

Vi kan si nei ikke bær katten til 2 åringen sikkert 10 ganger, men han bryr seg ikke, og ender det med at vi kjefter høyt på han, det hjelper egentlig ikke det heller, han bare gliser.

 

Eldste skriker trasser og surver for alt og ingenting, og etter å ha bedt han om å slutte å grine pga feks at han ikke fikk skru av tv`n selv, så kjefter vi på han fordi det bare er tull å hyle i 15 min pga av en sånn filleting.

 

Men jeg føler at det blir alt for mye kjefting fra både meg og mannen min, og jeg har kjempedårlig samvittighet.

Vi vet bare ikke hva vi skal gjøre....

[Anonym bruker]

Det hørtes ikke helt harmonisk ut. Kanskje dere bør få hjelp fra noen utenfra? Skulle hatt noen av de nannyene fra tvserien nå...

 

Jeg har kun en ettåring, men han er ikke den enkleste ungen som eksisterer gitt... Men vi forsøker så godt det lar seg gjøre å si ifra på en ordentlig måte og unngå kjefting, men noen ganger må det til det også. Som i dag når han klatret opp på tvbordet og sto bak tven for fjerde gang. Da ble mamma sinna. Tven kan jo gå i gulvet... Når han blir eldre skal jeg innføre ting som klistremerkebelønninger (For hvert tiende klistremerke gjør vi noe ekstra hyggelig sammen f.eks) når han gjør/ikke gjør noe spesielt, ha timeout og flere slike smarte triks. Noe for dere kanskje?

En ting jeg har skjønt er at å ignorere dårlig oppførsel og belønne god, ikke funker. JA han blir glad av skryt hvis han sitter rolig ved middagsbordet, men NEI han slutter ikke å hive mat, reise seg i stolen, og spytte ut mat av at vi ikke gir det oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

Nei det er langt ifra harmonisk her hjemme ( Det har vært et tøfft år på mange måter, vi er slitne og barna er fryktelig aktive, å klatre opp på tv bordet 4 ganger er bare en bitteliten ting i løpet av en dag her, har mange flere lignende episoder om dagen her. de finner på mye rart, spesielt 2 åringen.

 

Eldste får timeout, funker sånn passe.

[Anonym bruker]

Har selv en 3 år gammel gutt som er et slit de dagene han ikke går i barnehagen, veldig hyper, veldig trassig, kjeder seg lett som bare det , han må alltid ha en voksen til å delta i leken untatt når han ser på tv, begynner dagen med rolig humør men stemmen blir somregel litt høyere utover dagen, og som deg så har jeg utrolig dårlig samvittighet.

 

Men tror det er normalt for noen unger og være sånn og somregel går det jo over når de blir litt større. Det er så enkelt og skylde på oppdragelsen til folk, men noenganger er det ikke så lett og gjøre no med slikt (uansett om det gjelder for bråkete/kranglete,pøbel eller for sutrete)

[ormeynglet]

Dere har to barn i det jeg vil si er de to værste aldrene i småbarnsfasen. En toåring er ikke stor nok til å skjønne alvoret når noen sier at dette ikke er lov, syns bare det er morsomt. En treåring er i den værste trassfasen, og godtar ikke at noen skal bestemme over han/henne sånn uten videre.

 

Har egentlig ikke så mange gode råd, men vet at mye kjefting hjelper ikke. Avledning ved dårlig oppførsel og ros ved god oppførsel kan hjelpe mer etter min erfaring. Ellers så bruker vi å prøve å overhøre/overse treåringen når hun trasser som værst hvis avledning ikke funker. Hjelper det også, blir kjedelig å hyle for ingenting i lengden;)

 

Men prøv å avlede de litt mer kanskje, verd et forsøk. Ellers så går det faktisk over, det blir lettere! En ting har jeg lært etterhvert og det er at alt går i faser i småbarnsperioden!

 

Lykke til, dere har bare viklet dere litt inn i en negativ spiral.

[Anonym bruker]

Høres ut som hjemme hos oss. Få hendene dine opp av do, du skal kun inn her for å tisse! Vaske, desinfisere, kjefte, låse døra!

Sutring for at døra er låst og nå er det tid for tissing igjen, kan jo ikke holde igjen for da blir hun jo aldri tørr. Snu for gudsskyld ikke ryggen til, rope til den andr eungen om å komme seg ned fra spisebordet.

 

Ikke ta av deg pysjen, har tatt den på deg tre ganger, smiler og ler av egne fantestreker, helt i ekstase det er så gøy. Flott at du vil tørke opp etter deg, men for gudsskyld ikke ta pynte håndkle, og for guds skyld sett i fra deg flaska som du fortesetter å søle med etterhvert som du bøyer deg ned for å vaske.

 

Neida, det er ikke alltid like ille, men til tider er det texas, fullstendig! De lyer ikke hører ikke, og vil gjøre sine ting.

Mine erfaringer og råd er.

Jo mer trøtt og lei jeg er, jo mer kjefter jeg, jo verre blir det.

Jo mer tiltaksløs jeg er, ikke aktiviserer dem skikkelig, jo verre blir det.

 

Stortsett er det tak i meg, men har vært mye syk i det siste og da blir det verre. Finne på litt, sette de i gang med ting, så jeg kan slippe fra, og ikke bare forvente at de skal styre seg selv.

 

Kutte ned på kjeftingen funker som fy, jeg kjefter egentlig ikke så veldig mye, hever ikke så mye stemmen, men det skjer av og til. Tror nok at veldig mange kjefter veldig mye mer. Men jeg irettesetter støtt, hakker og pirker.

 

Jeg erfarer vel også at jeg bør kutte ut litt av tingene jeg kjefter for, ting jeg kjefter for som er unødvendige. Om de ikke vil ha klær på, hvorfor kjefte på det. Om de liker å hoppe rundt fra sofaen til stolen, så la de få hoppe, det gjør jo ingenting. Vi de røre all maten sammen, så la dem få røre all maten sammen, fordi om det for meg ser motbydellig ut. Så lenge de spsier, eller lærer at det ikke var så lurt, så la de styre på.

 

-slippe dem løs litt, la dem få ordne seg selv, uten konstant innblanding, klrer katta han, så lærer han nok. Da blir det mindre kjeft, irettestetting, og klagning, man får et mer positivt fokus, mer gøy. Dessuten gjør det dem mer selvstendige.

 

Bruk kjefting for det som virkelig er farlig, eller som ødelegger ting. :-)

[Anonym bruker]

Man må tenke litt på hvorfor barn gjør det dem gjør. Vår eldste pleier og bølle når han er supersliten eller kjeder seg. Da må man ta tak i det og gjøre aktiviteter som roer barna!!

Jeg ser ingen grunn til at man skal kjefte på små barn, uansett hva de gjør, å kjefte er som å slå med stemmen er det noe som heter!!

 

Man kan ikke forandre andre, man kan bare forandre seg selv. Og sånn er det med alle forhold man er i enten det er barna sine eller arbeidskolleger!!

 

Lykke til!!

[Lilje Sille ♀♀♂]

Høres ut som hjemme hos oss! Vi prøver å beherske oss... Men når vi er sliten og lei og huset ser ut som et dass, da blir det fort litt ampert.

 

Erfaringer:

 

1) Unger blir ganske store før de greier å rydde opp og ser vitsen med det. 4-5 år kanskje, avhengig av typen.

Eksempel: Min 3-åring har rotet som en gal siden ett-års alderen og holder på ennå. Sier jeg at hun må legge tingene tilbake i boksen hun tømte på gulvet, ser hun bare dumt på meg og nekter. Ikke mye som hjelper, faktisk..

2) Klistremerkesystem for å belønne god oppførsel fungerer kjempefint! Kanskje ikke på en 2-åring men på en 3-åring kan det funke.

3) Direkte konsekvens er vesentlig for små barn. Belønning om en uke blir for diffust..

Eksempel: 3-åringen vil ikke pusse tenner, skriker og hyler. Jeg sier så rolig jeg kan, at hun må slutte å hyle, hvis ikke blir det ikke bok på sengekanten. Det pleier å hjelpe. Det er kun en gang at vi har nektet å lese, og det svei nok en del

3) Avlede er essensen!

Eksempel: 3-åringen raserer spillet som 7-åringen holdt på med. Istedenfor å begynne å kjefte tok pappan med 3-åringen og fant et egnet spill, imens mamma etter beste evne prøvde å roe 7-åringen. Ble ikke belønning for dårlig oppførsel, men mer en forståelse av hvordan man spiller. Og da 1-åringen kom og ødela spillet til 3-åringen fikk man inn at "sånn var det jo for 7-åringen da du rev ned spillebrettet isted". En liten bonus i tillegg

4) Skille ungene, la de savne hverandre litt!

Sende ungene en og en til mormor/farmor og la de være der en helg. La de få føle hvordan det er å være den eneste ungen (pause fra den negative bølle/kjefte spiralen) og hvor godt det er å treffes igjen.

5) Finne på noe artig sammen med begge, slik at båndet mellom de forsterkes. Bli med på trampolina og lek med ungene, rull på gulvet, dra ut på stranda, kast stein i bekken, gå tur med naboens hund, hva som helst egentlig. Samle på gode minner, prøv å gjøre hver dag minneverdig for ungene.

 

Jeg tror at dere kommer til å lykkes, men dere bør nok endre litt spor.. Les Jesper Juul, jeg likte boken "Rom for Familien". Der kan man hente mange tips. MEN du må få pappan til å lese den også.. Ellers nytter det ikke, dere må dra samme vei.

 

"Å kjefte er som å slå med stemmen" blir fine fagre ord. Jo da, forsåvidt enig. Men når man er helt tom for alternativer, da tyr man til det man har igjen. Det hjelper antakelig å ikke være utslitt, så å legge seg tidlig er kanskje et første skritt.

 

Lykke til!