til dere som har født:

[Anonym bruker]

Hva følte dere det øyeblikket dere fikk barnet deres på brystet rette etter fødselen?

gråt dere?

[Figa]

Jeg var overveldet av følelser og klarte ikke å tenke klart. Ville bare holde det lille mennesket og aldri slippe det

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, men har vel strengt tatt aldri "født". Keisersnitt her, og jeg har tenkt på hvordan det må være å få barnet i armene rett etter fødsel og ikke måtte vente til dagen etterpå. Jeg gråt dagen etterpå, da :-) Og om natten da jeg så på bilder:-)

[Anonym bruker]

Gråt og gråt, og sa til sambo at han var så nydelig og verdens fineste osv Var et helt fantastisk øyeblikk, som jeg gleder meg til å oppleve igjen

[Anonym bruker]

Jeg trodde på forhånd at jeg kom til å gråte men gjorde det ikke, jeg var bare et stooort smil!

 

[Anonym bruker]

Følte ikke så veldig mye, dessverre. Hadde et beskytterinstinkt som slo inn, men følte ikke den altoppslukende kjærligheten.

Slet med å kjenne morsfølelsen. Den begynte så smått å komme da barnet var 6 mnd.

[Anonym bruker]

Med første var jeg så sliten at jeg ikke husker. Andremann ble tatt med keisersnitt men fikk ham rett i armene og tenkte at han var like perfekt som førstemann, og nå skal jeg aldri mer gjennom dette!

[Anonym bruker]

Jeg syns han luktet blod og jeg følte ingenting. Var så sliten og smertepåvirket at jeg ikke visste im jeg var død eller levende.

[Anonym bruker]

Nei, jeg gråt ikke.

Syntes han var kjempe fin, men den store morskjærligheten som jeg hadde hørt så mange snakke om kom ikke der og da.

 

Noen timer senere når han lå i kurven og sov, og jeg hadde fått slappet av litt så fikk jeg vel en slags forelsket følelse. Kunne ikke se meg mett på han. Kunne ligge og se på han sove i timesvis mens vi var på sykehuset.

 

 

 

[Anonym bruker]

Med nr1 spurte jeg hele tiden om hun pustet mens jeg kysset henne og strøk på henne.

 

Med nr2 gikk det så fort at jeg ikke forsto at det var babyen min så jeg ba dem om å ta henne litt slik at jeg fikk ta meg av meg selv først. 1,5 timer etter og masse smertestillende roet etterriene seg og jeg skjønte hva jeg hadde vært gjennom. Og da gråt jeg fordi hun var så nydelig og for at jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å ha henne på brystet med en gang hun ble født:(

[Anonym bruker]

Nei jeg gråt ikke. Fikk henne ikke opp på brystet med en gang pga de måtte få ut vann i lungene. Fikk henne tilbake etter ca 30min og da fikk jeg holde henne litt hos meg. Holdt på å sprekke av stolthet og lykke. Fryktelig når de tok henne fra meg igjen for å ha henne på observasjon over natten! Alt skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke omtrent engang!

 

Den store lykken og tårene kom på morgenen etter hvor de kom inn til meg med henne og jeg fikk beholde henne! Det var nok mitt livs lykkeligste øyeblikk :-)

[Anonym bruker]

Jeg tenkte "Kan noen ta henne?"

Men utvendig prøvde jeg å være slik man forventer at en skal vær, glad og fornøyd.

Det planlagte keisersnittet gangen etter var mye bedre opplevelse, da koste jeg meg, men den overveldende lykkefølesen kom ikke før noen dager der heller.

[Anonym bruker]

1: Følte en lettelse over at fødselen var over og en viss angst over å skulle ha ansvaret for den blodige lille bylten på magen min. Følte verken glede, panikk, morskjærlighet eller noe annet egentlig, bare lettelse over at det var over nå. Gråt ikke.

 

2: En intens lykke over at det var over og en stor forelskelse i det lille knøttet, alt føltes bare helt perfekt, men gråt ikke.

 

3: Lettelse over at fødselen var over, og en stor nysgjerrighet over hvordan han så ut, så nemlig bare alt det mørke håret og var så skjelven at jeg ikke klarte å snu ham selv for å se skikkelig på ham. Gråt ikke nå heller.

 

4: En overveldene lykke over at alt gikk bra, at fødselen var over, at jenta pustet og at jeg hadde født for aller siste gang. Herlig. Tror jeg tørrgråt litt, men ikke med tårer.

[Anonym bruker]

Jeg ble helt slått over hvor vakker han var, og at alt var i orden med ham. Så syntes jeg utrolig synd på ham pga det gigantiske sugekoppmerket i hodet, og fordi hjertelyden hadde vært så dårlig og fordi han ikke gråt på det som føltes som en evighet da han kom til verden. Det sa pang, morsfølelsen var der med én gang! Så gikk det igjen opp for meg hvor fysisk vondt jeg hadde, og hvor dårlig jeg følte meg. Hadde ikke smertestillende, var blitt klippet opp uten bedøvelse, hadde revnet veldig mye alle veier og lå nå med etterrier fra helvete og ventet på at en gynekologspesialist skulle komme og sy meg sammen igjen. Kunne ikke få bedøvelse før han kom, fordi vevet da ville utvide seg og han ikke kunne se skadene ordentlig. Intens følelse av lykke, medfølelse for den lille bylten på brystet mitt og fysisk smerte samtidig, jeg hylte og grein av alle de årsakene!!

[BikkjeBisk]

Jeg ble helt oppslukt, men gråt ikke da.. Klarte ikke og sove på flere dager, måtte bare sitte og se på jenta mi og passe på at ingen tok henne fra meg

[Anonym bruker]

1. Oi... Hva skjer nå? Så fin han er!

 

2. Oi... Over allerede?! Hva skjedde? Så fin han er!

[Anonym bruker]

Med nr 1 følte jeg bare tomhet etter en grusom fødsel, la ikke merke til at han lå på brystet mitt engang før etter lang tid :-(

 

Med nr 2 følte jeg lettelse, stolthet og intens kjærlighet med en gang :-)

[Anonym bruker]

Gråt ikke. Tenkte vel mest praktisk. Hva skjer videre nå da? Det var på kvelden og vi skulle kjapt over til pasienthotellet. De var opptatt av at han skulle legges til brystet mitt og suge litt. Men jeg var som sagt praktisk, måtte dusje, drikke masse (fikk ikke forlate fødestua før jeg hadde tisset), pakke sakene våre osv...

 

Morsfølelsen har vel kommet litt etter litt. Tror jeg merket morsfølelsen mest etter at jeg begynte å jobbe igjen, for da ser jeg han ikke så mye lenger og da savner jeg han masse!

[Anonym bruker]

Følte ikke så mye egentlig. Var bare deilig å tenke på at ungen var ute, fordi det gjorde j%%% vondt å presse den ut.

Morsfølelsen kom sakte men sikkert etter et halvt år. Før det føltes barnet mitt bare ut som en baby jeg satt barnevakt for. Hadde ingen kjærlighetsfølelser for barnet så tidlig.

[Anonym bruker]

Jeg gråt ikke, men mannen felte noen tårer. Det gikk veldig fort og jeg følte meg ikke sliten etterpå. Men jeg var overveldet og overlykkelig. Jeg følte en enorm lykkerus. Jeg vet ikke om jeg hadde følt like sterk rus hvis jeg ikke hadde hatt sterke smerter på forhånd. Jeg var våken i 3 døgn i strekk, så gira og lykkelig var jeg .Jeg kjente at jeg ble litt tett i pappen av så lite søvn, men det gjorde ikke noe.

Etterhvert gikk rusen over og jeg ble trøtt, sliten og lei i perioder.

Men akkurat følelsen jeg fikk når ungen kom og ble lagt på mitt bryst var ubeskrivelig deilig og det føltes HELT riktig. All smerte i hele verden var verdt akkurat det.

[Anonym bruker]

Jeg var neddopa av morfin og lystgass, dessverre...og hadde et veldig rasjonelt forhold til det hele; fødselen hadde vært så jævlig vond og nå begynte de å lappe meg sammen..og jenta mi var så tynn og lang, jeg skjønte ingenting. Hva var feil? Jeg har vært så redd for henne siden første sekund, så beskyttelsesinstinktet overtok meg helt ihvertfall. Glede? Jeg vet ikke.

 

Nå er hun 1,5 år og mitt livs største MIRAKEL! )

[Anonym bruker]

Hæli!