Fødselsdepresjon

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har fødselsdepresjon. Føler at noe mangler, klarer ikke å se gledene i noe, er opptatt av at alt skal være så perfekt, sammenligner meg og babyen min med alle andre og har utviklet en sykelig misunnelse over alt og alle.

Babyen min er snart 6 måneder nå. Må jeg ta kontakt med noen? Har helst lyst til å slippe å snakke med helsesøster eller lege. Går det ikke an at det går over av seg selv eller noe?

Jeg har mye å tenke på for tiden, opplever en god del motgang for å si det sånn. alle sier at de ikke forstår hvordan jeg har taklet det, og til nå har jeg bare sagt at "hvorfor skal jeg ikke klare det?", og jeg har trodd på det selv. Jeg er nødt til å jobbe hardt med noen fag hvis ikke får jeg ikke vitnemål, og da får jeg igjen ikke studielån etter jul. Da kommer vi ikke til å ha penger til mat. Samtidig må jeg holde huset ryddig og pent, for hvis jeg ikke har det strøkent, tar samboeren min det som at han bare kan grise det enda mere slik at det blir enda verre å ta det etterpå. Samtidig så kjeder jeg meg hjemme, babyen min sover 10 timer om natten sover bare om dagen hvis jeg er hjemme. Så det å komme seg ut er umulig hvis jeg vil at babyen min skal få nok søvn. H*n klarer ikke å hvile i vogn eller andre steder enn hjemme. I tillegg arbeider samboeren min hardt for å få et tak over hodet vårt, så han er nesten aldri hjemme. Og når han er hjemme er han trøtt og lei selv.

Føler ikke, eller jeg vet, at denne depresjonen hvis det er det, ikke går utover babyen min. Klarer å fylle rollen om dagen, og jeg kjenner morsfølelsen, men når kvelden kommer vil jeg bare bort fra alt. Jeg vil ikke at babyen min skal bort, jeg vil bare ha en ny tilværelse med h*n på en måte! Så vanskelig å forklare...

 

Hva kan jeg gjøre? Spiser sikkert ikke nok, sover heller kanskje ikke nok heller. Barnevakt har jeg aldri. Skal jeg prøve med dette først?

 

Håper på svar

[Anonym bruker]

Du må nok ta en prat med Helsesøster eller Lege, de kan gi deg hjelp, samtidig som det kan være godt for deg at bobla sprekker.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Om det ikke nødvendigvis er fødselsdepresjon, så høres det overhodet ikke ut som om du har det greit.

 

Jeg slet med depresjon etter at førstemann var født. Mine nærmeste var klar over hva som foregikk, men de som så det fra utsiden ville nok ikke drømt om at jeg var deprimert.

 

Det var mye som skjedde i mitt liv også. Dødsfall, konflikter i familien mm. Jeg fikk høre at jeg var så sterk ol.

 

Jeg tok kontakt med helsesøsteren som vi hadde fått tildelt og fortalte henne hvordan jeg hadde det. Hun ordnet det sånn at jeg ble sendt videre til samtaler med en som var spesialist på fødselsdepresjoner, samt at jeg fortsatte å gå til helsesøsteren innimellom for å prate.

 

Dette var nok så absolutt med på at jeg klarte å holde min depresjon "unna" barnet. Det var nemlig min store skrekk at han skulle bli påvirket. I starten vurderte jeg å gjøre slutt på alt for at han skulle slippe en mor som meg.

Sakte men sikkert kom jeg meg ovenpå. Det tok rundt 10 mnd før jeg vil si at jeg var "frisk".

 

Jeg vil så absolutt anbefale deg å ta kontakt med en eller annen form for helsepersonell. Legen din, helsesøster eller noen andre som du har tillit til og som kan hjelpe deg.

Det er ikke bra å gå alene med sånne tanker. ¨

 

Har du noen som kan sitte barnevakt så er det nok en super ide å prøve å komme seg ut litt, men det er ikke sikkert at det løser alt.

 

Ikke vær redd for å be om hjelp hvis du trenger det. Det er heller et tegn på styre enn svakhet. Det betyr at du tør å ta tak i ting.

 

Lykke til. Jeg krysser fingrene for at alt ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Hos meg gikk det over av seg selv, gradvis fra 6 måneder etter fødsel og frem mot 8 mnd etter. Jeg forsto at jeg ikke var helt meg selv, men tenkte ikke at det kunne være depresjon. I ettertid ser jeg at jeg oppfyller alle kriterier som er lagt til grunn for depresjon. Jeg trodde bare jeg var litt sliten. Men jeg hadde angst ,var paranoid og følte livet som meningsløst. Jeg hadde ikke sterk angst eller paranoia, men hadde noen rare tanker i hodet som ikke burde være der. Jeg trodde det kom av mangel på søvn, men egentlig fikk jeg sove greit om natten.

Nå, 1 år etter fødsel er alt tipp topp. Har ikke fått noe hjelp, men jeg vet at hvis det skjer neste gang også, så skal jeg be om hjelp.

Det hjelper selvsagt å få avlastning. Å få muligheten til å ta en pause/time out hjalp veldig. Da kunne negative tanker snu om og bli positive en stund.

Det er mange faktorer som spiller inn, det kan være mangel på søvn, lite energi, som følge av lite næring og søvn.

 

Uansett hva det er, så burde du oppsøke hjelp. Lykke til!

[Anonym bruker]

Du kan lese mer på minmage.no

 

En fødselsdepresjon kommer i sammenheng med det å få barn. Hvis det er andre faktorer enn den biten som går på det å bli mamma og det å få baby som spiller inn, så er det ikke nødvendigvis en fødselsdepresjon. Det kan selvsagt være en depresjon, men hvis babyen ikke har noe med det å gjøre, så trenger man ikke bruke ordet fødsel i tillegg til depresjon.

 

En fødselsdeprimert kan ofte føle seg som en dårlig mor og ønske sitt gamle liv tilbake fremfor å være mamma. De føler på en måte at babyen har ødelagt livet, selv om de elsker babyen. Alt annet rundt kan fungere topp, men det er nettopp fødsel, baby og mammarollen som er den utløsende årsaken til at man kan kalle det en fødselsdepresjon.