Hei!=)

[Gjest]

Jeg er ny her inne..Vi har prøvd å få barn i 3 4 år nå..har hatt 3 ivf forsøk.Skal ha 4 forsøk nå i september,(tin forsøk).

For ca 2 mnd siden begynte vi å tenke på og bli fosterforeldre.og har funnet ut litt om dette.Igår hadde vi fosterhjemstjenesten på besøk.Det skal vere pridekurs i oktober og de mente vi kunne absulutt vere aktuelle til å bli med.=)Er veldig spennende dette her!

Vi har lyst til å få et så lite barn som muleg,og håper på å få muligheten til og adoptere etter hvert.

Del gjerne deres historier med meg..=)

 

[Anonym bruker]

Dere må ha i bakhodet hele tiden at når man er fosterhjem kan uventede ting skje og man er aldri sikker på at barnet ikke blir tilbakeført.

 

Vi ble fosterforeldre for en baby med en åpning for ev. adopsjon etterhvert. Det viste seg med tiden at biologisk mor ikke ville dette likevell og vi har hatt flere runder i retten. Biologisk mor har fått mer og mer samvær med barnet selv om det aldri vil bli snakk om noen tilbakeføring.

Barnet har skader knyttet til alkohol i svangerskapet og ev. andre årsaker og har tre forskjellige diagnoser. Hverdagen er preget av knallhardt arbeid med oppfølging. Barnet er utagerende, har lærings og konsentrasjonsproblemer og ligger flere år etter de andre barna i utvikling.

 

Det som skulle bli en "enkel" plassering og mulighet for adopsjon ( i følge barnevernet) endte med en kamp mot både biologiske foreldre og systemet for å få den hjelpen barnet trenger.

[Anonym bruker]

Hei Ruli

For å være ærlig tror jeg dere heller burde se på utenlandsadopsjon, istedet for fosterbarn.

 

Dere ønsker et barn som er deres. Fosterbarn har sin egen biologiske familie, og vil aldri komme til å bli deres på den måten som et adoptivbarn blir. Noen fosterbarn blir adoptert bort, men det gjelder få barn i dette landet.

 

Å være fosterhjem i dag, innebærer stort sett å få barn som har en eller annen type problematikk. Det skal svært mye til for å fjerne barnet fra sin biologiske familie, og dette innbærer ofte at barna har forskjellige typer problematikk med seg i baggasjen som feks RAD, pga at de har vært for lenge i det skadelige miljøet.

 

Man blir også et "offentlig" hjem som mange vil ha sin mening om. Det er ikke alltid like lett å bli fortalt hvordan du skal oppdra barnet, og hvordan man skal forholde seg til barnehage, skole etc.

Barnevernet kommer på jevnlige besøk, og man får tilsynsbesøk av en tilsynsfører. Disse skal være både anmeldte og uanmeldte.

 

Barnet skal som regel ha samvær i en eller annen form med sin biologiske familie, og dette går ikke alltid smertefritt hen. Mange fosterforeldre opplever at biofamilie gjør det de kan for å skape problemer i fosterhjemmet.

Det kan også oppleves som opprørende å skulle sende barnet på samvær til det miljøet som man vet er skadelig for barnet.

 

Det kan også være vanskelig å bli førstegangsforeldre til et barn som kanskje har alvorlig problematikk. Det er tøft nok å være foreldre i seg selv, om man ikke skal starte med et barn som feks er tilknyttningsforstyrret.

 

Som du ser er ikke det å være fosterhjem noen dans på roser, men det er allikevel utrolig givende å få hjelpe et barn videre i livet, som har mange odds mot seg. Men man skal være klar over at det kan bli steintøft, og at man kan komme til å oppleve at barnet blir tilbakeført.

 

Gå pride, men gjør det uten å ha rosa briller på. Tenk nøye gjennom om dette virkelig er noe for dere, og snakk gjerne med noen erfarne fosterforeldre. Lykke til!!